I det siste har jeg lagt merke til et bestemt ubehag hos meg selv når jeg blir utsatt for kristen formidling: Jeg vrir meg alltid ved krav og ved entydige skillelinjer.

Jeg får lyst til å smekke sammen boka hvis en forfatter forteller meg hvordan jeg skal leve eller definerer kristent liv til forskjell fra ikke-kristent liv.

Noe betent

Vi trenger definisjoner. Men blir jeg bedt om å si noe om hva som er kristent, synes jeg det er vanskelig å være bastant utover at det har noe med Jesus å gjøre.

Uavhengig av hvilke ord vi fyller definisjonene med, uansett hvilke minstekrav vi stiller til kristen-begrepet, vil vi ende med å lukke ute noe eller noen som hadde trengt å bli regnet med, eller inkludere noe eller noen som burde bli holdt utenfor. Ofte brukes definisjoner i et maktspill av inkludering og ekskludering.

Men i tillegg til dette, som er alvorlig nok, handler vrangviljen min om noe mer: Det ligger noe betent og verker ett skritt nærmere min egen sjel og mine egne hender.

Det handler om hva jeg er kalt til, hvilket liv Gud vil at jeg skal leve. Ja, jeg skvetter nesten bare av å skrive dette. Det er ubehagelig å tenke på at det ligger et «bør» og ulmer i utkanten av livet mitt.

Ikke heltedyrking

Kallet om å gå i Jesu fotspor, vaske menneskenes føtter, ta imot den ukjente som en gjest, hvordan skal jeg få til det? Og enda verre: ønsker jeg det i det hele tatt?

Det finnes folk jeg beundrer: De inviterer hjemløse til å bo hos seg, starter skoler langt borte, deler ut mat år etter år, melder seg når vanskelige samtalepartnere trenger en å snakke med. De er mine helter. Men de trenger ikke min heltedyrking, de trenger at flere blir med på laget.

Problemet er at jeg får lyst til å rømme fastlandet og forskanse meg i en fangsthytte på Jan Mayen bare jeg hører oppfordringen. Ikke bare mangler jeg et eneste diakonalt talent, det gjør i tillegg ofte vondt når jeg prøver å være grei med andre. Intendert snillhet koster meg uforholdsmessig mye. Jeg vil heller gi bort store deler av lønna mi enn å være støttekontakt for en flyktning.

Kanskje gjør det meg til et dårlig menneske, en dårlig kristen. Det er en form for egoisme, dette. Jeg støtter det gode arbeidet, men jeg vil slippe å gjøre noe selv. Jeg kan ikke være den eneste som har det sånn. Kanskje skal vi ikke bare snakke om det gode som vi vil og ikke gjør, men det gode som vi ikke vil?

LES OGSÅ: Diakon Signe Myklebust lar flyktninger få bo sammen med seg

Arbeidsfordeling

Så langt har strategien min vært å tenke slik: Legemet har mange lemmer. Hånda gjør én ting, hjertet en annen. Alle kroppsdelene trengs i en kirke og i et samfunn. Jeg elsker hendene: Frelsesarmeen, Kirkens Nødhjelp, Kirkens Bymisjon, diakonen vår, og jeg sitter gjerne i et styre. De kan være mine fjernhender, slik at jeg slipper.

Og så ser jeg for meg at jeg har en annen tjeneste, som er vel så viktig. Jeg kan være munn. Min oppgave er å finne ordene, så må noen andre ta seg av menneskene. Men jeg vet ikke om dette jeg sier til meg selv er en unnamanøver eller en sannhet om arbeidsfordelingens gevinster.

Et godt tre?

På frukten skal treet kjennes, heter det. Er jeg et godt tre? Det ligger i kristendommens dynamikk at vi alltid skal lure på det. Vi skal aldri bli tilfredse med innsatsen. Vi skal strekke oss mot å være mindre selviske, mer ydmyke, mindre opptatt av status, vennligere. Det er en daglig kamp for de fleste av oss. Det er vanskelig å jobbe seg bort fra sin egen dypt rotfestede egoisme. En kan bli syk av det, og ulykkelig.

Og i grell kontrast til hva som faktisk kreves av oss, lever vi vårt dagligliv, unner oss noe godt til helga, bærer poser med ting inn og poser med søppel ut, går forbi tiggeren, lar være å invitere den irriterende ungen hjem på middag selv om vi tror han kunne hatt godt av det. Men det moralske imperativet som ligger i det å være menneske står taus bak oss og kikker på oss. Det er ufravikelig, og vi vet det.

Gudsforlatt

Ved Kristi himmelfart forlater Jesus faktisk disiplene og verdens jordiske liv. Vi står alene igjen, i lett forvirring, kalt til å være Jesu hender i verden. Dette er ikke situasjonen for splittende grenser og diskusjoner om hvor de skal gå, heller ikke for å utvikle kravspesifikasjoner for rett kristenliv. Denne uroen er grunnleggende i det kristne livet, i ethvert liv. Nå som verden i én forstand er gudsforlatt, trenger den menneskene mer enn noen sinne.

Jeg tror ikke vi skal slå oss til ro, jeg bør holde fast ved uroen over min egen godhetsvegring. Kanskje kan jeg en dag strekke ut en hånd, jeg også.

 

LES OGSÅ: 

• Møt menneskene som ber tiggerne inn

• Skjult gjeld i fattigdomsstatistikken

• Ny trend: Blir prester etter fylte 40