«Dette er et eksempel på profetisk ­diakoni;

– Diakon Signe Myklebust i Fjell og Strømsgodset menigheter i Drammen – du lar flyktninger få bo sammen med deg i en liten ­leilighet på 72 kvadratmeter. Det må jo bli tett, da?

– Jeg tenker slik at når jeg er vigslet til å være ­diakon, så handler det om å materialisere troen. Vi skal vise Guds kjærlighet i verden, ikke sant. Og da er det lettest for meg å få det til når jeg ikke setter for mange skiller mellom jobben og fritida mi. Når jeg ser mangfoldet i miljøet her i kirka og at det også er folk med en annen tro enn min som ­stiller opp som frivillige, så tror jeg det er fordi jeg og mange med meg åpner for å bli venner med folk. Vi tenker ikke at her er en person jeg skal hjelpe eller forholde meg til akkurat nå, men aldri mer 
– vi må åpne for at vi kan være noe for hverandre.

– Kirken som en slags sjømannskirke på ­flatbygdene?

– Jeg vil heller kalle det et møtested for alle. For vi henvender oss til mange flere enn de som ­kjenner sjømannsmisjonskonseptet.

– Men det går i vafler, her også?

– Ja, og jeg opplever at folk er glade for å ­komme hit. Det er blitt en del av lokalsamfunnet som de ­fleste kjenner. Skoleelevene som kommer på ­onsdagene og torsdagene og får suppe og vafler, de fleste av dem har en annen tilhørighet enn den kristne. Maten er én ting, men musikk er også en inngang. Vi har åpen peisestue med servering av mat, både før og etter en konsert i ­kirkerommet. Hos oss er det sjelden tørre kjeks, folk baker og lager suppe fra grunnen av. Det gjør mye, tror jeg. ­Akkurat i dag er to pensjonerte ­lærere, en ­gruppe med seks ungdomsskoleelever og ­læreren ­deres og en kurdisk flyktning sammen om å lage ­«nabokafé» i Fjell kirke. Min oppgave er å føre dem sammen – og så skjer det noe magisk når de møtes og samarbeider. Jeg har lært meg at å ­invitere folk til å delta med ett eller annet, er bedre enn bare å invitere.

– Nattverden er jo også et måltid?

– Det er jo en parallell, det er det. Men når det er sagt, nattverden er ikke for troende av alle slag. Under nattverd og når det er nattverdkø her i kirka, har det hendt at en muslim eller en sikh stiller seg opp – da har vi spurt om han/hun virkelig mener det. Nattverden er én ting, men det vanlige måltidet vi akkurat snakket om, er også et måltid i kirka. Det har noe av det samme i seg.

– Men så er det slik at du tar asylanter og andre som trenger tak over hodet inn i din egen ­leilighet og lar dem få bo på gjesterommet eller i stua. Fra enkeltpersoner til små familier. Vi andre, som bor på atskillig større grunnflate, synes det er greit med besøk av venner og slektninger et par, tre dager, men vi er glade når de drar igjen, det har noe med privatlivet å gjøre?

– Før jeg flyttet til Drammen og kjøpte en ­leilighet her, bodde jeg i kollektiv. Så var det en venninne, jeg møtte henne gjennom Korsvei-miljøet, som jeg tilhører – hun bor ganske smått, og i stedet for å kjøpe nye klesskap til alle klærne og tingene sine, bare bestemte hun seg: Ting ut, liv inn – og lot vanskeligstilte på boligmarkedet få bo på ­soverommet sitt. Jeg har større plass enn ­henne, tenkte jeg, og så ble jeg inspirert til å gjøre det samme. Først hadde jeg ei tysk jente, som bodde hos meg. Så ballet det på seg, folk som har bodd en måned, noen mindre, noen mer. På denne tida i fjor bodde jeg sammen med et syrisk vennepar, mens de ­pusset opp sin egen leilighet. Det utviklet seg en tillit, så jeg tenkte det går jo fremover, dette her. Ikke slik at jeg tenkte på det, det ble bare slik, det er bare en annen måte å leve på. Det har jo skjedd at jeg kommer hjem og noen sitter og ber en muslimsk bønn i stua mi eller på ­soverommet. Det opplever jeg som fint. At det er flere her hjemme, som ber.

– Hvor starter begrepet snill og god – hvor snill og god må man være for å være ordentlig snill og god? Mange av oss får det ikke til?

– Jeg vet ikke. Men jeg tror det er noe farlig med vår tids individualisme. Uten at jeg er «snill» og «god», alltid, ser jeg at de vennene jeg har fått, folk jeg ikke kjente, har jeg fått gjennom den kollektivistiske delen av kulturen. Hvis vi i større grad tenker et vi, at vi deler, da – slik tilfellet er med dem jeg kjenner som kommer fra for eksempel Etiopia og Syria – er det også lettere å ha det bra. Da er det ikke jeg som er den viktigste, men rausheten i fellesskapet. Det er jo det som ligger i Frans av Assisis bønn, som mange er glad i – «La meg ikke søke så mye å bli elsket, som å elske».

– For ikke lenge siden ble det bestemt at asylmottaket i Dramme skulle legges ned, da ble mange engstelige. Din syriske venn, Wajdi Taliaa, var en av dem ­
– siden han kom til Norge for drøyt to år siden, har han flyttet fra mottaket i Råde til mottaket på Rjukan, derfra til mottaket på Kongsberg og så til mottaket i Sarpsborg, før han kom til Drammen. Det er ikke vanskelig å skjønne at det går ikke an?

– Nei, jeg syns jo ikke det. Alle kan jo ikke gjøre alt, jeg aller minst – men jeg vet at jeg kan gjøre noe. Og at det kan alle gjøre. Dette er kanskje et lite ­eksempel på profetisk diakoni; at man står opp for noen som ikke selv har et talerør. Det mener jeg er en ­oppgave som kirka må ta. Vi må være til for dem som trenger det mest.

– Dialog er et skummelt ord. Vi sier «dialog», og så tror vi at vi har gjort noe. Hvor dypt stikker ordet, egentlig? Jeg tenker som så – at jevn­byrdig dialog religionene i mellom fordrer at begge har en holdning til sin egen «tro» og tradisjon?

– Jeg vil vel heller si at hvis vi ikke selv vet hva vi tror på, kan andre og annerledes troende 
oppleves litt truende. Der mener jeg nok at vi som troende har et fortrinn, for da blir det en slags gjen-
kjennelse i det å ha en tro. Det å forenes, i hvert fall, i erfaringen om at det er mange dimensjoner i livet og ha en himmel over livet, kommer godt med. Nå skal det også sies at vi litt for lett tror at muslimer er kjempeaktive i trospraksis – noen av dem som har bodd hos meg er det, mens ­andre slett ikke er det. Det er lett å tro at hvis det bor 200.000 muslimer i Norge, da er det 200.000 som ber fem ganger om dagen. Slik er det jo ikke, det er stor variasjon i trospraksis – akkurat som i den ­norske kirke, for å si det sånn.

– Når vi har kommet hit i stykket, er jeg ­ganske sikker på at mange sitter med tom og svart ­samvittighet, jeg kjenner det selv – dette ­skulle jo vi gjort, også?

– Nei, sånn er det ikke. Jeg vil ikke fremstille livet mitt og måten jeg jobber på, som en fasit for alle. Jeg synes det er fantastisk med dette «veigreps­fellesskapet» som det snakkes om i Korsvei, og som jeg er en del av – der blir vi utfordret til konkret å søke Jesus Kristus og konkretisere hvem vi er, hvordan vi er og hvordan livet vårt er nå. Da vil jo resultatet nødvendigvis bli ulikt fra person til person. Vi ber om hjelp til å følge lengselen etter at Gud må bety noe i livene våre og skape endring. Og da har nok det tydeligste for meg vært å dele leiligheten min og å skape fellesskap.

– Det henger jo i lufta, det siste spørsmålet: ­Ligger det i genene, miljøet, viljen eller, ja, hvor kommer all denne åpenheten fra?

– Jeg vokste opp i et byggefelt på Sunnmøre, med stor dugnadsånd og godt naboskap, det er nok en god ballast. Da jeg var elleve, dro vi til 
Addis Abeba hvor foreldrene mine var lærere noen år. De ­inviterte alle slags folk hjem – og fortsatte med det, da vi var tilbake i Sykkylven. Det ligger kanskje en raushet i det, men også en 
nysgjerrighet.

LES FLERE INTERVJUER I «MENS VI TROR»:

[ Jon Atle Wetaas: – Noen sørget for å ha stein i lommene  ]

[ Kjetil Skaslien: – Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste ]

[ Ingunn Dalan Vik: – ... det er noen som plukker deg opp. Og det gjør Gud ]