Vi er inne i noen travle januaruker for norske og internasjonale selskaper. De legger frem sine årsresultat i disse dager. Målet er å unngå røde tall, å gi aksjonærene noe igjen for sine investeringer, å øke inntektene.

Hva tenker du når du hører ordet verdiskaping?

Store norske leksikon definerer begrepet verdiskaping i økonomifaglig sammenheng slik: «en bedrift eller sektors brutto verdiskaping er lik verdien av det ferdige produktet minus vareinnsats».

Pluss på egen konto

Jeg har alltid tenkt at begrepet verdiskaping høres mye varmere og finere ut enn det faktisk er i den offentlige og politiske samtalen. Der er verdiskaping synonymt med hvor mye penger som er igjen på bedriftskontoen når året er omme. Men jeg tror den enkelte næringslivsleder opplever at det å skape noe av verdi er den viktigste drivkraften i det arbeidet de gjør. Likevel blir fokuset hvert kvartal på de røde tallene, den økonomiske bunnlinja, effekten for aksjonærene.

Ordet verdiskaping har fått en begrenset økonomisk definisjon. Det er det på tide å gjøre noe med. Og noen gjør faktisk det.

Årsregnskapet for verden

Tirsdag deltok jeg på konferansen Leading for the Future, arrangert av Turid Solvang i FutureBoards og Aftenposten. Der deltok 200 næringslivsledere, investorer og styremedlemmer i en heldags samtale om hvilke ledere fremtiden trenger. Og tirsdagens samtale handlet om at årsregnskapet for verden langt ifra går i pluss.

«Det 20. århundret er ikke bærekraftig, og det må vi endre på nå», sa professor Mervyn King i sitt åpningsinnlegg. King er en nestor innen selskapsrapportering og samfunnsansvar. Han bidro blant annet med å gjenoppbygge de samfunnsøkonomiske strukturene i Sør-Afrika i tiden etter apartheid. Han har også vært rådgiver for 73 ulike nasjoner og en rekke store selskaper. Hans budskap er ganske enkelt: Du skaper ikke verdier hvis du samtidig ødelegger kloden, jukser med skattebetalingen, utnytter arbeidskraften eller fyller elvene med gift. Og det verditapet enhver bedrift utsetter sine omgivelser for, må gjenspeiles i årsregnskapet.

– En konto i pluss redder ikke verden, sa han. Og dette publikummet var lydhørt.

Som før holder ikke

– Vi er ledere i transformasjonens århundre. Menneskeheten vil de neste tiårene enten lykkes med eller totalt feile med å redde kloden, sa Remi Eriksen. Han er toppsjef i DNV GL, et selskap som i over 160 år har jobbet for å minimere risiko. Nå er selskapets hovedmål å minimere risikoen for kloden.

– Vi kan fortsette å gå den stien vi går nå, eller vi kan bruke makten vår og kunnskapen vår til å gjøre det rette, sa han og spurte forsamlingen om de vil velge «business as usual» eller om det ikke nå er tid for «business as unusual».

Det er gledelig høye ambisjoner som flere bør lytte til.

Også på verdensledernes toppmøte i Davos nå i januar har disse tendensene vært tydelige. Der utfordret en rekke toppledere den kjente kapitalismens økonomiske ledestjerne gjennom flere tiår, Milton Friedman, og hans mantra om at det eneste reelle målet for et selskap er å tjene penger. Den tradisjonsrike næringslivsavisen Financial Times har endret sitt oppdrag, og skal fremover bidra til å «resette kapitalismen».

Aktivistenes arena

I mange år har kampen for klima, mot korrupsjon, for mangfold og likestilling, for skatteåpenhet og mot sosial utbytting langt på vei vært aktivistenes arena. Næringslivslederne har lent seg mot sine revisorer og sine juridiske eksperter. Så lenge det man har gjort er lovlig, har det vært greit. Og debattene er tatt i lukkede rom. Nå er ikke jus nok. Etikk er på agendaen. Det er flere konkrete grunner til det, og selv om jeg tror de aller fleste næringslivstopper er gode mennesker, er etikk i dag også et tydeligere forretningsmessig fortrinn.

Investorer og børs er opptatt av å minimere risiko. I dag blir laber etikk og klimaødeleggende aktiviteter ansett som en betydelig risiko finansielt sett, og risikoen vil øke de neste årene. Da blir etikk og samfunnsansvar avgjørende for bunnlinja.

Talentjakt

Selskapene er også på jakt etter de beste talentene. Og den unge generasjonen styrer etter andre verdier enn før: De vil ha en meningsfull jobb og ser det ikke som interessant å bidra til å gjøre rikinger rikere. De vil heller bidra til å gjøre verden bedre.

Pluss på verdenskontoen

En av de mest fremtredende og respekterte aktivistene de siste tiårene, Nina Jensen, ble etter ett års overtalelse overbevist at industrimagnat og storkapitalist Kjell Inge Røkke, om å lede hans havsatsning. På tirsdagens konferanse forklarte hun dette valget slik:…

«Du redder ikke verden gjennom aktivisme alene. Hva er bedre enn å kombinere aktivisme med kapitalisme?»

Verden trenger fortsatt aktivistenes utrettelige innsats med å pirke, utfordre, avdekke og kreve. Ikke minst med tanke på å snu og opplyse oss i opinionen, vi som er forbrukere. Men det neste tiåret har jeg forhåpninger om at kapitalistene vil ta de mest avgjørende valgene for at klimamålene nås. Selskapene har andre virkemidler enn aktivistene, hvis de tar problemene på alvor.

Fordi de tjener penger på det. Og fordi det er det rette å gjøre.