Det er opp til oss

Etter noen uker med reise land og strand rundt på besøk til kulturaktører, idrettslag og frivillige ­organisasjoner preget av korona-situasjonen, spør jeg meg hva som egentlig kjennetegner oss nordmenn. Jeg tror kanskje vi kan oppsummere det i ett ord: pågangsmot.

For hva gjør man egentlig, når festivalen hele bygda jobber sammen for gjennom året, må avlyses på grunn av en pandemi? Hva gjør man når fotballaget til niåringene får beskjed om at treninger og kamper må stoppes opp for en lang periode? Og hva gjør konsertscenesjefen, når hun må permittere ansatte, stenge driften og låse døra, fordi det ikke er lov å samle folk?

Når vi nå hører historiene fra store og små steder i Norge, er det mye som tyder på et fellestrekk: man krummer nakken, og gjør det beste ut av det. De frivillige ved den avlyste festivalen stiller opp uansett, og jobber tidlig og seint med et alternativt opplegg. Fotballtreneren tenker nytt og ­lager trening for ungene med lek, men uten kontakt frem til man kan gå tilbake til normalen. Og på konsertscenen rigger de om og lager helt nye opplevelser, med liveoverføring rett hjem i stua.

Viljen avgjør

Det er fantastisk å være vitne til evnen til å overvinne enorme hindre og å tenke kreativt når krisen rammer. Det har vi virkelig fått se gjennom våren og sommeren, og jeg vil gi en stor honnør til alle de som holder hjulene i gang tross nedstengingen. Rett nok har vi fra det offentliges side stilt opp med krisepakker, tilskudd og stimuleringsmidler for å redde flest mulig fra konkurs, men hadde ikke viljen vært der hadde det vært til liten hjelp.

Vi skal ikke overdrive optimismen når vi snakker om kultur- idretts- og frivillighetsnorge sommeren 2020. Det er fortsatt helt spesielle tider, det er fortsatt veldig mange som har fått eksistensgrunnlaget sitt stengt ned, og det er mange som fortsatt ikke vet om bedriften eller laget deres kommer seg helskinnet gjennom krisen.

Samtidig skal de som jobber innenfor sektoren jeg har det politiske ansvaret for, enten de er ansatte eller frivillige, være enormt stolte for at de fire måneder etter at vi innførte de sterkeste­ tiltakene vi har sett i fredstid i Norge, står på beina. For jobben de har lagt ned for å berge arenaene og opplevelsene som betyr så mye for så mange. For at de likevel klarer å gi oss fantastiske kulturopplevelser, stor idrettsglede og meningsfylt frivillighet.

Seigheten har verdi

Er det pågangsmot som er det fremste trekket her? Er det det som kjennetegnet de av forfedrene våre som kloret seg fast langs trange fjordarmer og i bratte dalsider her langt mot nord? Var fisket eller kornhøsten dårlig, var det de som ikke ga opp, som klarte seg.

Man skal kanskje være forsiktig med å sammenligne bønder og fiskere, mange, mange år tilbake i tid, med en koronarammet kulturbransje, men staheten og seigheten er definitivt til stede. Og den har stor verdi. Om den er unikt norsk er vel ikke sikkert, men at det er en verdi som kommer godt med i denne tiden, er i alle fall sikkert.

Derfor er det også lett å forstå dem som er utålmodige for å få gjenåpnet og normalisert det de bruker så mye av sin tid og energi på. Når man til daglig driver med næring, frivillighet eller kultur med mål om å skape glede og opplevelser, er det selvsagt vanskelig når samfunnet må stenge ned og aktiviteten opphøre, nærmest over natta. Det skaper usikkerhet hos ansatte, og fare for frafall hos frivillige og utøvere.

Men hvor vondt det enn er: skal Norge komme seg gjennom krisen på en måte der vi ikke mister kontrollen, og der vi gjør det vi kan for å unngå tilbakeslag, må vi lytte til ekspertisen. De er klare i sine anbefalinger til regjeringen: skal vi lykkes i å holde smitten under kontroll og unngå nye utbrudd, må vi åpne samfunnet vårt sammen, gradvis og kontrollert.

Det er opp til oss

For idretten sin skyld betyr det at de som har idrett som jobb, sammen med barn og unge, er de som slipper til med aktivitet først, mens de voksne i breddeidretten må vente til vi ser effekten av åpningene. Jeg forstår veldig godt at man er frustrerte og utålmodige med å komme i gang, men her må vi appellere til en annen, norsk verdi: dugnadsånden. Bare ved å ta felles ansvar for godt smittevern og kontrollert gjenåpning får vi hverdagen vår tilbake for fullt.

Akkurat nå krever situasjonen av oss at vi bruker pågangsmotet vårt til å stå på og holde ut, og å stå sammen. En dag skal vi vende tilbake til et kulturliv, en frivillighet og en idrett som er som den var. Da skal vi dele musikk, teater, idrett og andre meningsfylte aktiviteter sammen. Jo flinkere vi er nå, jo tidligere kommer den dagen.

LES OGSÅ:

[ Abid Raja: Det er langt å sykle til Nordkapp når man er mør i lårene allerede i Jevnaker ]

 – Vi lever allerede i et sorteringssamfunn