Kommentar av Asle Finnseth

De ni dagene mellom himmelfart og pinse kan virke som en kirkeårets ikke-tid. Først en inneklemt fredag, så helg, så noen virkedager i parentes, før pinsens to røde. Hva skal vi med sånt?

De første disiplene fikk i alle fall tydelig beskjed. Kort tid før Jesus forlot dem på Oljeberget påla han dem å «ikke forlate Jerusalem»; de skulle vente, holde seg i ro.

Det fikk våge seg om det kjentes som dødtid, som om de brant inne med to voldsomme impulser til handling: Først oppstandelsen. Så befalingen om å innta all verden med nyheten, den som forandrer alt.

En general ville nå ha brølt: Don’t just stand there! Do something!

Meldingen fra Jesus var heller: Don’t just do something. Stand there!

Følgelig gikk disiplene hjem, ga seg til å vente, og «holdt trofast sammen i bønn.» Alt ifølge­ ­åpningskapitlet i Apostlenes gjerninger.

LES OGSÅ: Vil fjerne tre helligdager

En dyp nødvendighet

Det måtte være noe der i uvirksomheten, som ikke kan erfares noe annet sted.

Jeg tror det handler om en dyp nødvendighet. Om tid til å la seg innhente av erkjennelsen bak strofene salmedikteren

Svein ­Ellingsen etterlot oss. «Vi rekker våre hender frem/som tomme skåler/kom til oss, Gud, og gi oss liv/fra kilder utenfor oss selv.»

Her, i kapitulasjonen, åpnes slusene for Gud og hans ­varsomme, omtumlende kjærlighet. Her får den skåler og bøtter å fylle, som ellers lett renner over av ting vi suger av eget bryst.

Når vi gir oss til å vente, tøyes våre forventninger, våre indre rom vides ut, vi kan romme mer.

Dypest sett et det bare det vi selv har tatt imot vi kan gi videre til andre. Sånn er det selvsagt også for kirken i stort – eksempelvis Den norske kirke. Det er bare det dens ansatte og rådsfolk selv er berørt av, de i egentlig forstand kan berøre andre med.

Og har de selv smakt hvordan det kjennes når Gud bærer lasset, vil det kunne smitte tjenesten med en bærekraft av en annen verden.

LES OGSÅ: Minneord om Svein Ellingsen

Konsekvensene

 Når kirken glemmer dette, får det konsekvenser. Den vil måtte flytte tyngdepunktet i sine forventninger, sin tillit, mot andre og mer lunefulle kilder: Økte bevilgninger, kompetanseheving, høyere profil i media.

Den vil kultivere ansatte som tror det er de som er kirkens hovedleverandører av nåde, barmhjertighet og håp. Ansatte som sliter seg ut på å bli sett og verdsatt, og nervøst ­måler seg mot resultatstatistikken.

En slik kirke vil hente seg ledere som trøster seg med Gud, men stoler på sin egen styrke.

Og motsatt: Når den ikke glemmer dette, vil den fremelske ansatte som med hele seg viser mennesker til Gud, til kilden der de selv henter sitt liv.

Så renskåret er selvsagt ikke virkeligheten. De fleste kristne vil befinne et sted mellom disse polene, på vei i den ene eller andre retningen.

Så vil nok noen spørre: Kan ikke en kirke, av alle, ta samspillet med Gud for gitt og konsentrere seg om å levere varene?Vel. En Gud man tar for gitt, kan man heller ikke ta imot.

Om det virkelig er slik: Hvordan skal nå denne «gudsavhengigheten», x-faktoren, operasjonaliseres? I kirkens driftshverdag?

LES OGSÅ: Håvard Nyhus: I den brede offentligheten er den redusert til en vits 

Stillheten

Kanskje begynnelsen på et svar ligger i vendingen gudstjenesten åpner med: «La oss være stille for Herren.»
Kanskje det handler om å skjære­ til flere luker av felles stillhet og bønn, midt i ­travelheten rundt gudstjenester, ­budsjettmøter og konfirmanter.

Og skjæres må det, for det går aldeles ikke av seg selv. I deler av den katolske kirke har man gjort et større nummer av saken og lagt en såkalt novena i tiden mellom himmelfart og pinse.

Det er en ni dagers periode der menighetene på en særlig måte vier seg til stillhet og bønn. Så er de antakelig mer mottakelig for Ånden – Jesu spirit – når pinsen ringes inn.

En prost fortalte meg for en stund siden om et lignende grep. Når han samlet prestene sine hadde han begynt å innlede de dyrebare minuttene med en ­solid porsjon stillhet. Først når den hadde sunket ordentlig inn, begynte de på agendaen.

Nullstillingen ga påfallende utslag. De kunne fornemme at samlingen bunnet i noe bærende og kravløst. Og husker jeg ikke feil, begynte de gradvis å lytte litt bedre til hverandre, de ble en anelse mindre hårsåre på sitt image, mer avslappede og ­håpefulle.

Dødtider

Og kanskje er det nettopp derfor kirkeåret er velsignet med dødtider. Der den som vil og våger, kan la noe av det selvforsynte i seg synke hen og dø, bli fattig nok til å ta imot. Ane Guds hjerte som slår, midt i det hele, og forsyner oss og kirken og verden med liv; liv vi står fritt til å ta imot eller forspille.

«Ta bort alt det andre, så jeg ser,» sier poeten Paul Valéry. Sånt er det tid for nå.

Asle Finnseth, Redaktør i magasinet Strek

asle@strekmag.no