Den «umulige» høytiden

Kanskje alle har litt av frykten i seg, noen vil sikkert si vi skal ha det, bør ha det. Da sier jeg: Ærefrykt ja, men frykt nei. Kanskje var det der Bjørnson var, også, da han skrev skuespillet Over ævne I – sannelig også II – om at hvis vi tar kristendommen på alvor, er den utenfor rekkevidde, den er over vår menneske­lige mulighet og evne.

Det kommer gjerne i påsken, sol ute, korsfestelse inne. Vi kan nok vippe litt forsiktig over leppene at påske er kjærlighet, men å skjønne det med et logisk sinn – som vi tross alt har fått mest av – er umulig, det gjelder i hvert fall meg. Vi er ved den dårlige samvittighetens rot. Vår lutfattige forestillingsevne klarer ikke koblingen bestialsk mord, nagler og kors, blodsvette – og kjærlighet. Da kommer skammen og mindreverdighetsfølelsen, sant som natten: Dårlig selvbilde, fordi­ jeg ikke har klart å ordne opp i disse syndene selv. Underbevisstheten tar logikkens parti. Hvorfor tror innvollene mine at påske er for machomennesker, som har trent veldig mye? Ærlig talt, jeg vet ikke.

Kilde til ensomhet