Spørsmålet må stilles: Hvorfor frivillig gi fra seg et av de mest tradisjonsrike og kjente merkevarenavnene fedrelandet har å by på? For riktig nok er NSB både forsinket og utskjelt, men togselskapet er også elsket. NSB er blitt en del av vårt felles grunnfjell, et slags nasjonalt DNA, en kulturarv som snor seg svillelangs det ganske land.

Det er en fellesverdi bygget opp blant annet av rallarene, som den gang Norge var et lutfattig land ofret liv og helse for å anlegge Bergensbanen, dette skinnelagte ingeniørkunststykket mellom Bergen og Oslo.

Er det rart det brer seg en eliteforakt i betydelige deler av folket, en oppgitt følelse av at politikerne toer sine hender og spiller fra seg styringsretten selv over det som burde være våre felles nasjonale verdier og ressurser?

Grønne leiebiler

Like over nyttår dukket det opp en rekke små og snertne biler i hovedstaden. De er hvite og elektriske, med grønn og rød logo og klare til å bli startet av en app på mobilen. Det er 250 stykker av dem, de står over alt i Oslo og koster fem kroner minuttet å leie.

Den todelte logoen på de miljøriktige bilene er henholdsvis danske GreenMobility og rotnorske NSB, altså jernbaneselskapet som nå til raljerende latter skifter navn til Vy, påført den heftige prislappen 280 millioner kroner.

Navnebyttet innebærer at bilene som kom på gaten 3. januar er utdaterte allerede, før de får en fiks oppdatering av firmaer som tjener gode kroner når selskaper som NSB vil «møte morgendagens utfordringer» med uforståelige nye navn som for all del ikke må ha stat i navnet.

Raske endringer

Nå kan verken NSB eller andre leve på gammel heder og historie, og de nevnte leiebilene er på sett og vis selve symbolet på de raske endringer som ikke minst transportsektoren nå står midt oppe i.

NSB kjører allerede i dag både tog og Norges største busselskap, Nettbuss, og den nye bildelingstjensten Din Bybil er ifølge selskapet ment å være deres grønne bidrag til at det skal bli lettere å klare seg uten egen bil.

Som konsernsjef Geir Isaksen uttrykte det i går: «Vy er et kort og enkelt navn som viser at vi er på vei inn i noe nytt».

Ribbet NSB

Isaksen måtte selvsagt vite at nyskapningen Vy ville bli møtt med hoderistende hån, men kan det ligge en slags ærlighet i det nye navnet? NSB er jo som en følge av jernbanereformen i 2015 allerede ribbet for både tog og billettsystem, og framstår i dag mest som et bemanningsselskap for statens materiell.

Få selskaper har nemlig gått gjennom større omstruktureringer enn NSB og jernbanesektoren de siste årene. Og stadig legges nye jernbanestrekninger ut på anbud, der britiske, svenske og kinesiske selskaper kjemper med NSB om å kjøre togene, som uansett driftsselskap skal eies av det NSB-utskilte selskapet Norske Tog AS.

Gammel storhet

NSB er med andre ord en fragmentert gammel storhet som er fratatt den ene oppgaven etter den andre, mens nye selskaper som Entur og nevnte Norske Tog har dukket opp langs skinnegangen. Denne oppsplittingen, med stadig smalere sektoransvar, har samtidig medført et helt konglomerat av nye selskaper, som sist noen talte ble ledet av et raskt voksende og godt betalt korps på 27 direktører.

Nå er ikke NSB først i sporet av selskaper som kaster vrak på stat i navnet. I fjor var det Statoil som i et akutt behov for grønnvasking skiftet navn til det uforståelige Equinor (som dessuten viste seg å være merkenavnet på en polsk hestemedisin), og det er 16 år siden folk mente det ble «i mesta laget» da produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen ble skilt ut som et eget aksjeselskap og konkurranseutsatt under konsernnavnet Mesta.

Vi minnes også overganger fra Statsbygg til Entra Eiendom, fra Luftfartsverket til Avinor, fra Televerket til Telenor og fra Jernbaneverket til Bane NOR.

Konkurranseutsetting

Skal vi så hisse oss opp og være nostalgiske, i en slags vedumsk distriktsnasjonalisme, over disse krumspringene av noen navnebytter? Det viktigste er uansett å se bak logoendringene og debattere hva som tvinger dem fram.

Det handler i bunn og grunn om store strukturelle endringer som hel- og delprivatisering, konkurranseutsetting og globalisering, om digitalisering og nye teknologier som kaster fullstendig om på gamle produksjonsmåter og strukturer for tjenesteyting.

Der har venstre- og høyresiden fortsatt ulike løsninger og syn på statens og fellesskapets rolle. I en tid der verden skriker etter politiske styringsverktøy for å møte alt fra klimautfordringer til oppblomstrende populisme, framstår det like fullt merkelig gammeldags å tro at løsningen på det meste er å svekke statens og fellesskapets muskler til fordel for markedets såkalt usynlige hånd.

For å forsøksvis pense tilbake til NSB og Vy: Det går alltid et tog, men tar det oss dit vi vil?