Bønnens 
skritt 
over et
 sementgolv

Olav Egil 
Aune

Kommentator

Det vil si, det startet før. Jeg satt for noen dager siden på en flyplass midt i Europa og ­hadde det som flyplassventere flest, ­kjedelig. Verre, jeg ble ­urolig – en slags negativ energi la seg rundt meg og pakket meg inn i en ensomhet, stor som dette himmelrommet jeg snakker om. Og så kom tanken, jeg får be litt – for mine medventere, for ­familie og kjente og de jeg ikke kjenner, jeg ville be for verden og mot sult, sykdom, korona, fortvilelse og alt som truer oss. Da kom det som en planet ute av kurs: Be? Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Jeg satt i min egen lammelse – enhver tanke på Gud var tørr som en vinterkvist, jeg var i en atmosfære som gjorde all bønn meningsløs. For meg. Akkurat da.

Klar over

Jeg ble muggen av det. Før en ortodoks prest – lett å få øye på i svart kappe og ­hodeplagg – med verdighet skred gjennom rommet. Han, tenkte jeg, ber jo bare i sin ­blotte og bare tilstedeværelse, han går høyreist gjennom den høysekulariserte hallen og gjør det lettere for meg å tro på den Gud som forsvant for meg like før, i mylderet. Og hvor var han på vei? Jo, inn i et lite bortgjemt avlukke, flyplassens hellige rom, et stille sted hvor han kunne be, om hva, visste jeg ikke. Antakelig ba han for eksempel for meg som satt der og ikke fikk det til. Han var like klar over universets brakende stillhet, som meg. Like klar over at opp i dette himmelrommet skulle vi. Han viste meg, med sin kroppsholdning, at vi ­
er ikke fortapt, vi er del av det hele.

Tankens lyst

Det slo meg – det er klart at man kan «gå» en bønn. Det er klart at kroppen vår «uttaler» det den er opptatt av i den store helheten og til enhver tid. Paleontologen, vitenskapsmannen og den katolske presten Pierre­ Teilhard de Chardin snakker i bøkene sine om «det guddommelige miljø», dette at alt henger sammen. Selv som ­berømt vitenskapsmann, kunne han si at en sommerfugls ­vinger – enn si våre egne ord og ­bevegelser – skaper vibrasjoner i det store universet. Svære tanker, men likevel: «Jo mer jeg fester min tankes lyst til å analysere og ta de utfordringer som det den moderne vitenskapen gir, desto mer finner jeg meg innlemmet i den kosmiske sammenhengen». Sier han.

Ingen ting for lite

Jeg har i ­perioder av mitt liv trodd at bønn har mye «lyd», i baptistmenigheten vår ba vi så gardinene blafret. Vi ba lenge, entusiastisk og med trykk – kanskje et uttrykk for tvilen på at Gud hørte eller i det hele fantes, det måtte ropes høyt. Tenkte jeg, og meldte meg ut. Nå tenker jeg annerledes. De timelange bønneseansene var uttrykk for tillit til en lyttende og inngripende instans, for hvem ingen ting er for smått, ingenting for stort, for det universet, som nok er der ute, men også det lille her inne.

Avvikende

En kan ønske seg tilbake til tider i historien hvor bønnen og gudstroen ikke var så strevsom, den var en naturlig del av hverdagen, like naturlig som å puste. «Å puste er å be», sier munken Wilfrid Stinissen i en av bøkene sine. Jeg tror på det. Jeg hadde glemt det, men det var det presten i avgangshallens ørken gjorde, og denne «pusten» ble jeg en del av. Vi er fulle av Guds herlighet, slo det meg, der vi alle satt med våre mer eller mindre slukte lys. For min ortodokse læremester var ikke bønnen en snever, religiøs uttrykksform, det var en livsinnstilling i en verden hvor tro mer eller mindre regnes som avvikende atferd. Han var åpen for nye muligheter, og tok hele universet med i beregningen. Det betyr at når han reiser seg og går ut av det lille rommet, så anser han ikke bønnen som avsluttet, den toner bare inn i arbeidet, ­eller i en rask, målbevisst vandring over et langstrakt sementgolv.

Det hender jeg tenker at dette med tro og bønn ikke er sant, en kan si og skrive hva som helst om det, men det blir luft. Da holder jeg nå, selv etter innsikten i de skrekkinngytende planetenes liv på TV, fast ved at det er i verden i universet vi bor, og der er vi ikke alene. Eller som det ydmykt og tillitsfullt sto risset på en steinvegg i en eldgammel, engelsk kirke jeg besøkte én gang: All I know is that I am here to live and dwell, «det eneste jeg vet er at jeg er her for å dvele og bo».

Sant nok.

LES FLERE KOMMENTARER:

• Berit Aalborg: En voksende understrøm av kristenkonservative, unge menn er kritiske til kvinnelige ledere og pastorer. Det kan bidra til å snu en god trend med flere kvinnelige ledere i frikirkelige miljøer

• Alf Gjøsund: Noen kristne sier nei til det andre opplever som fint og vakkert. Hvordan er det overhodet mulig å stå for en slik teologi?

• Erling Rimehaug: Når vi snakker om faste, snakker vi mest om hva vi skal avstå fra. Men viktigere er hva vi sier ja til