Bønnens
skritt
over et
sementgolv
Jeg ser på TV-serien om planetene og hører den fløyelsmyke kommentatorstemmen. Jeg kjenner avmakt. Og så tenker jeg på barnlig vis – hvordan har de små bønnene mine det der ute?
Hva hjelper en liten bønn «ute» i dette enorme universet? spør vår kommentator.
Michael Probst
Olav Egil
Aune
Kommentator
Det vil si, det startet før. Jeg satt for noen dager siden på en flyplass midt i Europa og hadde det som flyplassventere flest, kjedelig. Verre, jeg ble urolig – en slags negativ energi la seg rundt meg og pakket meg inn i en ensomhet, stor som dette himmelrommet jeg snakker om. Og så kom tanken, jeg får be litt – for mine medventere, for familie og kjente og de jeg ikke kjenner, jeg ville be for verden og mot sult, sykdom, korona, fortvilelse og alt som truer oss. Da kom det som en planet ute av kurs: Be? Jeg prøvde, men fikk det ikke til. Jeg satt i min egen lammelse – enhver tanke på Gud var tørr som en vinterkvist, jeg var i en atmosfære som gjorde all bønn meningsløs. For meg. Akkurat da.
Bestill abonnement her
KJØP
