Bare en konge?

Mandag skal vi igjen markere Olav den Helliges død, som i helgentradisjonen framstår som en martyrdød: Han kjempet og døde for kristendommens sak. Men dermed framstår han for mange også som sin tids jihadist, en som ser det som sin store oppgave å påtvinge alle sin tro.

Men kanskje var Olav bare en vanlig vikingkonge, en som søkte makt og tok i bruk de midler som trengtes. Siden han levde midt i tidsskiftet da kristendommen vant herredømmet i Nord-Europa, var det naturlig for ham å bruke kirke og kristendom for sitt formål. Dette siste bildet tegnes i Tore Skeies bok Hvitekrist, som kom ut på høsten i fjor.

Skeie deler den skepsis til sagaene som de siste generasjoner historikere har hatt. Snorre og de andre var uunngåelig preget av to hundre års helgendyrkelse og mytedannelse. Historikerne har forsøkt å komme bak sagaen og finne fram til den historiske Olav. Skaldekvad er viktige kilder, for de er mer samtidige og forandres ikke så lett. Skeie har dessuten i større grad enn forgjengerne søkt i europeiske kilder og funnet spor av Olav der.

LES OGSÅ: Olav den hellige – begravet under sin egen legende

Plyndring

Olav var høvdingsønn i en tid da det betydde at man dro ut i verden for å bli rik og mektig gjennom plyndring. Rikdommen ble brukt til å lønne krigere, bygge skip og skaffe våpen. En vikinghøvding som skulle gjøre karriere, måtte derfor stadig plyndre nye områder for å beholde krigernes lojalitet og skaffe seg større hær.

Olav begynte krigerkarrieren allerede i de tidligste tenår med å herje i Østersjøen. Slik kunne han skaffe seg så stor hær og flåte at han ble en verdig partner for danskekongen Svein Tjugeskjegg. Sammen med danehæren drepte, plyndret og brente han i England i årene 1009–12. Han fikk sin del av de enorme beskyttelsespengene som den engelske kongen så seg nødt til å betale for å få vikingene til å holde opp.

Deretter dro Olav videre på plyndring sørover langs kysten av Frankrike og Spania, før han endte opp i Andalusia - trolig for å selge slaver og annet krigsbytte til muslimene der.

LES OGSÅ: Her var Olav den helliges tilfluktssted

Dåp og misjon

Men så blir vikingkongen kristen. Fra Spania drar han til Rouen, hvor han går i tjeneste for hertugen av Normandie - og her blir han døpt, trolig i 1014. Deretter vender han tilbake til Norge i 1015, erobrer landet og gjør kristendommen til eneste tillatte religion. Han bygger kirker og innsetter biskoper. Til slutt blir han drept i kampen, og blir en helgen.

Dette hendelsesforløpet kan skape et inntrykk av at det skjedde en forvandling med vikingkongen. Han sluttet å plyndre, og gjorde det til sitt prosjekt å kristne Norge. Riktignok med metoder vi i dag finner tvilsomme. Men han var altså blitt en kriger for kristendommen.

Tore Skeie tegner et helt annet bilde. Olav ville bruke sin militære styrke til å vinne seg et kongerike i Norge. Norge var under kontroll av Svein Tjugeskjeggs sønn Knud den mektige. Anledningen bød seg da Knud startet sin erobring av England. Ladejarlen, som var Knuds representant i Norge, ble kalt til England for å hjelpe til, og tok det meste av hæren sin med seg. Det var skapt et maktvakuum i Norge, som Olav kunne benytte.

Kristendommen

Kristendommen var på denne tiden i ferd med å bli etablert i Norge. Særlig gjaldt det overklassen som hadde hatt flere hundre års kontakt med det kristne Europa. Alle høvdingene som kjempet mot Olav på Stiklestad, var døpt.

Å bli kristen var altså å knytte seg til den seirende ideologien. Kristendommen egnet seg dessuten godt til å befeste en konges makt, som representant for den seirende Kristus. Og kirken tilbød en organisasjon som kunne gjøre det mulig å styre et kongerike.

Den som ville gå i tjeneste hos en kristen fyrste, viste sin lojalitet ved å bli døpt. Det var dette Olav gjorde i Rouen, og det var dette han forlangte av de som skulle gå i hans tjeneste i Norge. De som sluttet seg til ham, fikk rikelig med sølv. De som nektet, fikk smake sverdet. Kristningen av Norge blir da et biprodukt av erobringen av makten.

LES OGSÅ: St. Olavs mange ansikter

Ikke med sverd

Hvor kristen var Olav? Det er egentlig umulig å vite. Vi har ingen vitnesbyrd direkte fra ham. Det er bare handlingene som kan tale, og de er altså tvetydige. Tore Skeie går langt i å gjøre ham til en vanlig vikinghøvding, en som søkte makt med alle midler gjennom hele livet. Men siden vi ikke vet, kan vi heller ikke avskrive muligheten for at Olav hadde fått en tro som preget livet hans - i det minste med en opplevelse av Guds kall.

Men dersom Olavs maktovertakelse i Norge ikke var en misjonsferd for å kristne landet, så faller også bildet av at Norge ble kristnet med sverdet. Da var Olavs kongstid en naturlig videreføring av det trosskiftet som hadde vokst naturlig fram gjennom flere generasjoner. Norge ble kristnet av nordmenn som kom til tro.

Symbolet

Slik det er vanskelig å skille den historiske Jesus fra troens Kristus, er det umulig å skille Olav Haraldsson fra Olav den hellige. For det er som helgenkonge han først og fremst har preget Norge. Som Norges evige konge ble han symbolet som samlet nasjonen. Som helgen ble han symbolet for overgangen til en kristen kultur. Om det var hva han var ute etter, er heller tvilsomt. Men det er ikke så avgjørende.