Avisen som var for atombomben og mot kvinnelige prester

Av Sven Egil Omdal

Det var et under at avisen ble til og det er et mirakel at den fortsatt eksisterer. På et tidspunkt var den bare en kinoannonse unna avisdøden, nå er den et konsern som jafser i seg arbeiderbevegelsens gamle organ som om de var marmorkaker på en kirkekaffe. Vårt Land er historien om 75 år med nonsjalant holdning til så vel økonomiens lover som teologiens og politikkens grenser.

Det måtte en verdenskrig til for å få det norske kristenfolket til å samarbeide, og selv da holdt det hardt. Det er ikke for ingenting at boken som kom til 50-årsjubileet fikk tittelen: «I strid siden freden».

Mosegrodde murer

Den nye avisen skulle være en vekter på muren, ble det sagt på det første hemmelige møtet der en samling generalsekretærer, disponenter, direktører og grosserere diskuterte hvordan okkupasjonens samhold kunne føres videre når landet igjen ble fritt. Senere kom det også en og annen arbeider med i prosjektet, antakelig i erkjennelse av at Herrens vingård ville sett stusslig ut om den utelukkende var bemannet med generalsekretærer.

Men ikke før var tyskerne dratt hjem, så ble det åpenbart for alle at forsvarsverket som skulle voktes mest av alt så ut som steingarder på Jæren. Det gikk murer på kryss og tvers i det norske kirkelandskapet, og mange av dem var temmelig mosegrodde.

Led dem ikke inn i foajeen

Noen av initiativtakerne ville ha en avis for de gammeltroende, mens forfatteren Ronald Fangen sa klart fra at landet trengte en kristelig versjon av Aftenposten, ikke en østlandsversjon av Dagen. Misjonssambandets Tormod Vågen var på sin side redd for at Fangen og hans kulturelle venner skulle lokke ungdommen i teater. Parolen var åpenbart: Led dem ikke inn i foajeen!

Den nye avisen ble beskyldt for å være for liberal, for glad i sport og ikke minst for begeistret for film. Til slutt sto slaget om kinoannonsene, og det var en kamp om avisens liv. Høsten 1945 kunne disponenten telle tusen oppsigelser i løpet av én uke. Da ga redaktør Bjarne Høye etter. Han hadde lenge ment at filmen ikke burde overlates til «Hollywood, Satan og alleslags tilfeldigheter», men nå fikk det bli slik. Den siste kinoannonsen på 35 år sluttet med en setning som ikke sto så langt fra Vårt Lands budskap: «De som kommer for sent, slipper ikke inn.»

Derimot var det ingen som sa opp abonnementet da hovedtittelen på førstesiden en septemberdag i 1945 slo fast at «Atombombens virkning helt fantastisk». Avisens begeistring for kjernefysiske våpen varte lenge. Så sent som i 1958 ble det på lederplass slått fast at Skriften ikke rommer noe forbud mot atombomber, og at det derfor ville være «et farlig politisk og militært dilletanteri» om kirken brukte sin åndelige autoritet mot disse. Avisen var for både den moralske og den militære opprustning, og forsvarte forbudet mot å gi jesuitter adgang til riket like ivrig som forbudet mot samboerskap. Det var i denne perioden desken laget en overskrift som i mangt og mye oppsummerte tilstanden: «Ingen grunn til glede, sier Carl Fr. Wisløff».

Hugin og Munin bygger reir

Så kom Thor Bjarne Bore, som allerede i sin første periode i avisen hadde markert en noe romsligere innstilling da han i en anmeldelse skrev at «bortsett fra moralen, er dette en god film». Selv om Bore innimellom tok seg en tur opp på muren for å sjekke om den holdt, var han mer opptatt av å rive de indre veggene i Herrens hus, spesielt de som ikke var bærevegger. Det var han som inviterte Hugin og Munin til å bygge reir i redaksjonen. At Fast Grunn fant spalten lite morsom og navnet ukristelig, var kanskje ikke noen stor overraskelse, men da også Dagbladet undret seg over at en kristelig avis kunne engasjere Odins ravner, måtte selv Hugin og Munin innrømme at åndskampen hadde tatt en ny og uventet vending.

Thor Bjarne Bore innprentet sine journalister at den som ikke kunne være verdensmester i nyheter, i det minste kunne bli kretsmester i oversikt. Selv førte han norsk presses sikreste saks og gjorde klippspalten «På blokken» til landets beste ukerevy.

Bore, som hadde måttet slutte i Vårt Land på grunn av en liten sarkasme om den såkalte Calmeyergatelinjen, som forbød de rettroende å samarbeide med liberale teologer, redigerte avisen etter sitt eget livsmotto, som han hadde lånt fra Augustin: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt». Ut fra dette programmet rekrutterte han en hærskare journalistiske talenter, uten hensyn til hvor stø de var i de schmalkaldiske artikler eller andre av kirkens læreskrift. Til gjengjeld var de kirkefremmede medarbeiderne i overkant lojale mot det de trodde var lesernes preferanser. En kveld sto valget mellom en viktig politisk hendelse og nedleggelsen av grunnsteinen til Gimlekollen mediesenter. Vaktsjefen, som sto Misjonssambandet fjernt, ville være på trygg, for ikke å si Fast Grunn, og lot førstesiden bli totalt dominert av baken til generalsekretær Birger Breivik, fotografert fra en nokså ukledelig vinkel idet han bøyde seg for å legge grunnsteinen vel til rette.

Foto: Sven Egil Omdal var en av to som hadde ansvaret for Hugin og Munin-spalten

Ansatt i heisen

Bore hadde også et liberalt forhold til budsjettet og drev disponenten til desperasjon ved sin romslige ansettelsespolitikk. Til gjengjeld var avisen godt rustet med avismakere da han selv ble kallet til Stavanger Aftenblad, som også hadde hentet sin forrige sjefredaktør, Jon Arnøy, fra Vårt Land.

Hans Erik Matre ble ansatt i heisen opp til lokalene Vårt Land leide i sjette etasje i Dagblad-gården, og dette ble ansett som en av de mer omfattende ansettelsesprosessene Bore gjennomførte. Matre ble senere sjefredaktør både i NTB, Bergens Tidende og Aftenposten, og er det fremste av mange eksempler på Bores øye for journalistisk talent.

Gode Vårt Land-journalister gikk til Dagbladet og Åge Petter Christiansen kom motsatt vei, begge deler ville vært umulig i avisens barndom. I 1945 var murene mellom de to avisene helt ugjennomtrengelige. Da ville det også vært utenkelig at Vårt Land en dag skulle eie Arbeiderbladet. Det ville vært som om Vestlandske Indremisjonen skulle overtatt LO. Men under Helge Simonnes var alt mulig, så lenge det fulgte pressestøtte med. Det eneste som hadde vært enkelt i starten, var å skaffe kapital nok. Det var en opplevelse avisen senere ikke skulle være i nærheten av før det kom en sunnmøring i sjefsstolen.

Kampen over

I dag står både Vårt Land og det norske kristenfolket adskillig nærmere idealet Ronald Fangen skisserte før han omkom i en flyulykke. Han hadde utsatt en stockholmstur et døgn for å forsvare kinoannonsene på et møte i avisens representantskap. For ham ble annonsene virkelig et skille mellom liv og død.

Mange murer har falt på de 75 årene som er gått, selv om Vårt Land ikke alltid har vært den første til å blåse i basunene. Da Helge Kjøllesdal skrev den første lederen som støttet kvinnelige prester, var kampen for lengst over. Et bind to av avisens jubileumsskrift kunne derfor med adskillig rett båret tittelen: Vårt Land – i fred siden striden.

Sven Egil Omdal var journalist i Vårt Land fra 1979 til 1991. Sammen med Bjarte Botnen var han i denne perioden ansvarlig for å fore Hugin og Munin hver dag.

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND:

• Har du fått med deg Vårt Lands samlivsspalte? Her kan du alle lese alle svarene til ekspertene

• Har du lest historien om «Filip» og «Sofia» som valgte bort sin egen sønn, og så valgte å begrave ham?

• Når Britt slutter som prest, vil menighetsrådslederen heller ansette en mann

---

Fakta:

---