Da jeg begynte arbeidet med denne artikkelen kom jeg over en melding fra en palestiner som fulgte utviklingen i krigen på Gaza-stripen: «Kirken, dens medlemmer og deres fellesskap har lenge vært de viktigste til å forsterke folks utholdenhet i det sentrale Gaza, ikke bare i løpet av denne krigen, men helt siden den første krigen i 2008, og deres rolle strekker seg helt til Gazas vanskelige dager i det forrige århundre.»
Kirken på Gaza-stripen kommer ikke med uttalelser, de hever ikke røsten i det offentlige rom. Der samles kristne til gudstjeneste og driver et beskjedent humanitært arbeid. De har sine vakre kirkerom og har hverandre. De er der og deler hverdagen med sin muslimske naboer. Slik er kirken viktig for lokalsamfunnets fortsatte liv.
Det større fellesskapet
Kirkens rolle og betydning i det offentlige rom begynner i lokalsamfunnet. Den begynte ikke med misjonsbefalingen, men ved at ordene fra Maria Magdalena, Peter, Paulus, Thomas eller andre apostler fikk betydning fordi det større fellesskap hørte hva de sa. Kirken og kirkens medlemmer er alltid del av et fellesskap som er større enn kirken. Hvis den setter seg utenfor eller over dette fellesskapet, blir den en marginalisert sekt.
Evangeliene forteller om noe annet. Mange henvendte seg til Jesus uten annen forkunnskap enn at han gjorde under og spurte hva han kunne gjøre for dem. De fleste ble ikke med i hans følge, men fikk likevel med seg ordene: «Din tro har frelst deg!» Det er ingen kirkelig oppgave å lage grenser. Folk kommer til kirken, til kirkerommet, til kirkens ritualer, til samtaler med presten eller til konserter med mange ulike motiver. Kirkens oppgave er alltid den samme: Å dele ut nåde.
«Lukk opp kirkens dører»
«Vi fikk kunsten så vi ikke skulle bli ødelagt av sannheten», er et sitat som er tillagt filosofen Friedrich Nietzsche. Han har rett. Kirken har brukt mye tid og mange diskusjoner på finslepne teologiske formuleringer, men kirkene er heldigvis også fylt av kunst, av arkitektur, musikk, bilder, skulpturer og symboler. Uttrykk som gir rom for å tolke troen på flere måter enn ved ordene alene. Slik det er med kristentroens hellige ord, tolkes kunsten i kirkene av mennesker. Slik får vi et mangfold av innfallsvinkler til det kristne budskap. For meg gir Kåre Nordstogas bidrag fra orgelkrakken, Edvard Hoems bøker, Åse Marie Nesses poesi og Håkon Gullvågs bilder nye perspektiver på troen.
«Lukk opp kirkens dører» var og er ordene som best beskriver Kirkelig kulturverksteds virksomhet. Ordene forteller at kirken er et verksted for musikk, billedkunst, poesi og skjønnlitteratur. Alle kulturuttrykk som bæres av kristen tro eller har del i kristentroens mangslungne uttrykk, er alltid del av det større nasjonale og internasjonale kunstliv.
Det er viktig at kirken bidrar til at politiske og andre beslutninger har en tydelig verdimessig forankring.
Kirkens kulturelle bidrag
Kirkerådet la nylig frem en utredning som viste at Den norske kirkes samfunnsøkonomiske bidrag til kultur og kulturarv årlig er rundt åtte milliarder kroner. Mye er ikke regnet med. Den diakonale effekten av kirkens kulturarbeid er ikke regnet med, slik som deltagelse i kor og frivillighet. Det kunstneriske arbeidet knyttet direkte til gudstjenestelivet er heller ikke tatt med. Den norske kirke er den største arbeidsgiver for norske musikere. De er i tillegg et viktig nav i lokalt musikkliv.
Kunst og kultur er ikke misjonsredskaper. Billedkunst og musikk er ikke forkynnelsens og teologiens verktøy for å nå ut. Kirken skal ikke som autoritære regimer, misbruke kunstneriske uttrykk til å fremme sitt budskap. Kunst må være fri og ha sitt liv i seg selv. Slik bidrar den til at kirken ikke skal bli fortært av kampen om sannhet. Den er viktig for at kirken skal være del av fellesskapet som er større enn den selv.
Myndiggjør mennesker
Kirkens rolle i det offentlige rom er ikke avhengig av offentlige uttalelser eller spisse synspunkter. Disse er betydningsfulle når verdier står på spill. Men, det er viktig at kirken bidrar til at politiske og andre beslutninger har en tydelig verdimessig forankring. Det gjør den best i former og på måter som skaper ettertanke og myndiggjør mennesker og det store fellesskap kirken er del av. Det skjer i samtaler og samarbeid på arbeidsplassen, i idrettslaget, i seniorklubben – og i ulike medier.
Den lokale kirke er del av et globalt fellesskap hvor kirkens medlemmer og alle kirker har ansvar for hverandre. Kirken her skal også bidra til at den globale kirke ikke blir en global sekt. Meldingen fra Gaza fortalte om en israelsk soldat som arresterte en gutt og sa til ham, fordi han var kristen: «Hvis det ikke var for dere, gutter, ville alle ha dratt vekk.» Den lille kristne menighet i Gaza bidrar til å styrke lokalsamfunnet og sender en melding til oss alle om hva som alltid er kirkens oppgave: Det viktigste er ikke hva vi sier, men hva vi er og gjør.
Slik spredte kristentroen seg fra Jerusalem til verdens ender. Det kirken sier om situasjonen i Midtøsten eller andre spørsmål, i Norge og internasjonalt, blir troverdig når det har følge med handlinger som viser barmhjertighet, deltagelse og solidaritet.