De siste årene har jeg pleid å ha et ord for året som kommer. Ett år skulle jeg si ja til det meste som kom min vei. Allerede året etter ble ordet «nei». Da skulle jeg bli bedre til å sette grenser, prioritere og øve på å gå glipp av ting. I fjor var «balanse» ordet.
Og for året som kommer har det stått mellom håp og tro. For noen måneder siden skjedde noe som gjorde at jeg må la tro være ordet for 2025. Tro på at det finnes noe større enn oss. Tro på at vi er mer enn kjøtt og blod. Tro på at kjærligheten er sterkere enn døden.
Strikket kluter for misjonen
Tro er ikke noe nytt for meg. Men det er lenge siden jeg har latt det få en slik hedersplass. I barndommen var jeg en veslevoksen kristen. Jeg og fem venninner startet en kvinneforening da vi var 10–11 år. Vi holdt andakter for hverandre og strikket kluter til vår egen julebasar der vi samlet inn penger til misjonsarbeid. Slik var det å bo i rekkehusene på Fjellhaug – et område på Sinsen i Oslo som rommer både misjonsskole og bibelskole. Jeg var andektig, gudfryktig og svært opptatt av å følge Guds plan med mitt liv.
For meg var det senere en befrielse å tre ut av det kristne miljøet jeg vokste opp i. Jeg har gått fra å være opptatt av å definere rett og galt, for og imot barnedåp versus voksendåp, innenfor og utenfor, til å ta meg den friheten at jeg ikke bryr meg. Jeg vil ikke la troen min defineres, og i alle fall ikke av andre. I dag får jeg nærmest utslett dersom noen vil ha meg med i en teologisk diskusjon.
Da jeg var 10 år gammel fikk min far på 40 år en svært alvorlig kreftdiagnose. Prognosene for å bli frisk var labre, og han måtte gjennom knallharde kurer. Over 20 strålebehandlinger, og x antall cellegiftbehandlinger. Håret, humøret og barten forsvant. Store deler av livet mitt har derfor kretset rundt redselen for å miste far. Klippen i livet mitt.
Puslespill av farvel
Far ble frisk fra kreften han først fikk på 90-tallet, men de mange rundene med kraftig stråling gjorde at han for omtrent et år siden fikk påvist lungefibrose. Vi tenkte han skulle leve i minst 5–10 år til, men lungene krympet og far pustet tyngre. Han rakk å følge meg opp kirkegulvet, sammen med min mor, da jeg giftet meg i sommer. «Vi skal jo gå sakte».
Så gikk det fort. En mandag i oktober satt jeg og mine tre søsken i fars stue, spiste sushi med ham og nøt utsikten til Tromøya. Tirsdagen satt vi rundt fars sykeseng på intensivavdelingen på sykehuset.
Min bror, som er sykehusprest, foreslo at vi skulle ta farvel allerede nå, «så får det heller bli kleint om du lever i to måneder til». Far lo og nikket. «Ja, vi får håpe på noen bonusfarvel i tillegg». De neste minuttene framsto far så levende og frisk som han ikke har gjort på flere år. Det er utrolig hvor vitalt møtet med døden kan være. Samme dag fikk vi tatt to bonusfarvel. Vi kalte det et puslespill av farvel.
Jeg er ikke en karismatisk kristen, så det er første gang jeg bruker slike uttrykk: Men for meg var de siste stundene med far fylt av flere guddommelige øyeblikk
Overgivelse
Far sa at han ikke var redd for å dø. Han følte på en ro og en fred. Nå var det ikke mer han kunne gjøre. Han hadde kjempet nok i livet. Overgivelse var ordet han brukte om situasjonen. Nå overga han seg til det som måtte komme. Til Gud. Til noe større enn seg selv. Til troen.
Så sa han at han ville gi oss det fineste han kunne gi. Han lyste velsignelsen over sine fire barn som satt rundt sykesengen, som han snart måtte dø fra. «Herren velsigne deg og bevare deg». Vi hulket og holdt om hverandre.
Jeg er ikke en karismatisk kristen, så det er første gang jeg bruker slike uttrykk: Men for meg var de siste stundene med far fylt av flere guddommelige øyeblikk.
Min bror gikk inn i presterollen, og førte pekefingeren over pannen hans i et kors, og sa hele velsignelsen. Vi andre knuget fars hender. Så spurte jeg om vi kunne synge «Kjære Gud, jeg har det godt». «Ja, den har jeg sunget for dere utallige kvelder. Nå kan dere synge den for meg». Så snakket far kort til hvert enkelt barn. Vi fikk en siste klem av ham og utvekslet ord om kjærlighet. «Minstajentå mi». Det siste vi gjorde var å sende hverandre slengkyss. Han fra sykesengen på intensivavdelingen. Vi fra korridoren.
Onsdag morgen var vi der igjen. Far fikk lindrende behandling og sov. Vi sang salmer. Så ebbet livet stille ut.
Fortsatt er det som om en kroppsdel mangler. Som om jeg har glemt noe viktig et sted jeg ikke vet hvor er
Leter etter noe som ikke er
Desember og jul er overstått. Fortsatt er det som om en kroppsdel mangler. Som om jeg har glemt noe viktig et sted jeg ikke vet hvor er. Jeg tenker at far bor i huset sitt i Arendal, og at han snart ringer meg. Men telefonnummeret hans er ikke lenger i drift. Han henter ikke posten i postkassen. Facebook-kontoen er deaktivert. Han ønsket meg ikke god jul. Han ringte meg ikke på nyttårsaften, og vil heller ikke ringe meg på bursdagen min senere i januar.
29. desember skulle han fylt 66 år. For å hedre min far, som jobbet som kirkeverge, først i Nittedal, så i Tvedestrand, gikk jeg og min mann på gudstjeneste den søndagen. Der snakket presten om at frelse kan være en helt konkret erfaring. Og for meg har fars liv og død blitt trosstyrkende.
«Mi sorg er lys», skriver Geir Gundersen, om tapet av kona Liv. Og det kjenner jeg igjen. Sorgen er ikke preget av frykt, men av kjærlighet. Det er trist, men ikke farlig. Tapet er vondt, men samtidig fredfullt. Som en kollega skrev til meg like etter at far døde: «Det er tungt når foreldre dør. Da er det godt å vite at savn og sorg er en del av kjærligheten».
Så – jeg velger å la 2025 bli et troens år! Tro på at uventede, underlige og vidunderlige ting kan skje. Det passer jo bra, i og med at jeg er gift med en katolikk, og at 2025 er et jubelår.
