Espen Barth Eide fører en aktivistisk utenrikspolitikk som setter norske interesser i fare. Dette er kjernen i kritikken som har blitt reist mot den norske utenriksministeren de siste par ukene. Blant kritikerne er Civitas Torkel Brekke, professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary og VG-redaktør Hanne Skartveit.
Et lite land som Norge har all interesse av en verdensorden der alle respekterer reglene og der man bygger opp samarbeidsorganer der også små land har en stemme. Men nå er det tegn til at denne verdensorden er i ferd med å forvitre.
Disse kritikerne er nok først og fremst opptatt av at de synes Norge har en for negativ holdning til Israel. Anerkjennelsen av Palestina, stans i våpenstøtten til Israel og signalet om at vi er villige til å arrestere Israels statsminister Benjamin Netanyahu trekkes fram.
Men kritikken går også på at vi bryter med våre nærmeste allierte, først og fremst med USA, og slår oss sammen med land vi ikke har noen egeninteresse av å pleie forholdet til. Her trekkes det også fram at Norge har protestert mot at USA leverer landminer til Ukraina.
Bred politisk enighet
Både Barth Eide selv og en del personer fra det utenrikspolitiske miljøet i Norge har rykket ut mot denne kritikken. De sier at Norges viktigste interesse er å opprettholde respekten for folkeretten og for en regelstyrt internasjonal orden. Derfor er Barth Eides politikk helt i tråd med tradisjonell norsk utenrikspolitikk.
Det er grunn til å merke seg at verken Høyre eller Fremskrittspartiet har sluttet seg til kritikken mot utenriksministeren, bortsett fra noen forsiktige ord om timingen for anerkjennelsen av Palestina. Det reflekterer nok at flertallet av velgerne, også i de to høyrepartiene, er kritiske til Israels krigføring.
Men hvis de mente utenriksministeren fører en politikk til skade for Norge, burde de sagt fra. Det har verken Erna Solberg eller Sylvi Listhaug gjort. Jeg vil tro det skyldes at respekt for folkeretten og støtte til et regelbasert internasjonalt samarbeid fortsatt er felles plattform for norsk utenrikspolitikk på tvers av partigrensene.
Tegn til forvitring
Et lite land som Norge har all interesse av en verdensorden der alle respekterer reglene og der man bygger opp samarbeidsorganer der også små land har en stemme. Men nå er det tegn til at denne verdensorden er i ferd med å forvitre. Hva gjør et lite land da?
Et lite, men ganske talende tegn på det som skjer, er at to av de svenske regjeringspartiene - der kristendemokratene overraskende er ett av dem - har tatt til orde for at Sverige skal trekke seg fra avtalene om forbud mot landminer og klasevåpen. Disse to forbudene er ikke del av reglene for krig som alle sluttet seg til etter annen verdenskrig. Norge har vært en pådriver for å få forbudt også disse våpnene, som særlig rammer sivile. Men ikke alle land har blitt med på det - blant dem er USA.
Gjøre som de andre?
Argumentet fra KrFs svenske søsterparti er at når ikke alle land avstår fra slike våpen, så blir vi underlegne på slagmarken fordi vi ikke bruker dem. Det vises nettopp til Ukraina, der Russland bruker slike våpen. Derfor mener de Ukraina også bør få dem.
Men denne formen for argumentasjon kan fort underminere store deler av internasjonal rettsorden. Peter Hegseth, som Donald Trump har foreslått som forsvarsminister, har sagt at USA bør la være å bry seg om krigens folkerett i det hele. For når Russland og andre land ikke gjør det, blir reglene bare en hindring som gjør USA underlegen.
Trump vil ha handlefrihet
Det er slett ikke sikkert Hegseth blir forsvarsminister. Men tankegangen hans er i tråd med Trumps utenrikspolitikk. Trump har en dyp mistillit til internasjonale avtaler og regler, og til organisasjoner der USA ikke er alene om å bestemme. Han mener alt dette bidrar til å svekke USAs handlefrihet og mulighet til å bruke sin maktposisjon.
USA har vært en solid forsvarer av den verdensorden som ble etablert etter annen verdenskrig. Amerikanske politikere har ment at dette systemet av samarbeidsorganer, avtaler og juridiske regler også er i amerikansk interesse. Visst har USA hatt en vilje til å se gjennom fingrene med alliertes folkerettsbrudd, noe som har holdt seg helt til disse dager. Men likevel har USAs støtte vært avgjørende for at det internasjonale systemet har fungert.
Vestens verdensorden?
Russland og Kina mener at denne verdensorden først og fremst har tjent amerikanske interesser. Av den grunn er de kritiske til den, og arbeider med å bygge opp alternativer. De deler Trumps mistillit til at internasjonale organer og regler skal sette begrensninger på deres handlefrihet, noe de har demonstrert i praksis flere ganger.
Men også mange land i den tredje verden mener det internasjonale systemet først og fremst bidrar til å fremme og forsvare vestlige interesser. De har fått vann på mølla når de ser at Russland og Israel behandles ulikt. Å imøtekomme denne kritikken av doble standarder og dermed forsvare folkeretten synes å være noe av motivasjonen for Barth Eides politikk.
Det er logisk for Norge å både mislike og bekjempe en utvikling i retning av en verdensorden der hvert land utelukkende forfølger sine egne interesser. Men et lite land har begrensede muligheter til å stanse en slik uønsket utvikling.
Må vi følge USA i alt?
Hva gjør vi da? Er svaret da å slutte oss nærmere til våre sterkeste allierte og følge lojalt opp om dem? Hvis USA blir mer uforutsigbart og enerådig, skal vi da slutte oss til EU for å stå sterkere? Eller er vi så avhengig av USA at vi må følge dem i ett og alt? I hvor stor grad skal vi la forsvaret for folkeretten vike for slike hensyn?
Dette er en nødvendig debatt som vi slett ikke har begynt på.
