Omtalen av Marius Høiby de siste ukene går inn på oss. Grunnen er at vi har mange års erfaring med rusrelaterte problemer gjennom arbeid i kirken, men først og fremst erfaringer i egen familie. Vi vet at det som skjer før et rusproblem blir kjent for flere enn familie og venner, er en knallhard og ensom kamp. Sånn må det også være når det gjelder Marius Høiby.
Vi verken kan eller vil ta stilling i en straffesak. Men vi tar stilling til mennesket Høiby og hans pårørende, og oppfordrer til besinnelse. Vi trenger ikke å vite alt som journalistene graver opp i sanntid.
Rusen var ofte finansiert og organisert av bedriftsledere som hadde unge ansatte
Tapet av en bror
For litt over to år siden mistet vi som skriver dette en bror og svoger. Ginas bror døde i hjertestans, etter at han i lengre tid hadde slitt med rusavhengighet. Vi som var hans familie, hans foreldre og søsken, hadde da bak oss en ekstremt krevende periode. Vi trodde likevel ikke det kunne være sant, at den talentfulle filmskaperen og fotografen kunne miste kontrollen så fullstendig. Det var helt surrealistisk at han, at vi, kunne havne her.
Veien gikk fra et rusfritt ungdomsmiljø i Bergen over til arbeidsplasser med utstrakt rusbruk. Rusen var ofte finansiert og organisert av bedriftsledere som hadde unge ansatte. Vår bror og svoger snakket om denne tiden når han refererte til hvordan det begynte med festing, men etter hvert ble medisin for å finne ro. Han klarte ikke slutte, selv om forsøkene på å gjøre det etter hvert ble mange.
Noen må nemlig fortelle at dette er vår bror, sønn og svoger
Familien
En dramatisk hendelse avslørte hemmeligheten om den utstrakte rusbruken, og fra den ene dagen til den neste gikk min svoger fra å være en velfungerende mann, til å stå i sitt livs kamp. En legevenn sa til oss «det vanskeligste stedet å være i norsk helsevesen, er i skjæringspunktet mellom rus og psykiatri.» Vi skjønte tidlig at vår bror og svoger bestandig måtte ha med seg støtte i møte med helsevesenet.
Hans foreldre og søsken tok størstedelen av oppgavene, og resten av oss tok i et tak når det ble tett mellom slagene. Vi befant oss på det vanskeligste stedet i norsk helsevesen, til alle døgnets tider gjennom flere år. Rusproblemet ble vårt problem, og vi følte at helsevesenet så oss. Om de ikke gjorde det, så sørget vi for at de gjorde det og han selv var takknemlig for det. Noen må nemlig fortelle at dette er vår bror, sønn og svoger. Familiens rolle er å snakke for et menneske som i økende grad blir møtt som kun en rusmisbruker.
Der det begynner
Vi er forståelig nok ekstra oppmerksomme på «hvor det begynner». Selv har vi loset tre barn gjennom ungdomstid, russetid og fadderuker med klare advarsler. Det er nedslående hvordan hele alderstrinn i lav alder oppmuntres til lengre perioder av rusbruk. Vi vet at det er her det begynner for mange, og at noen er mer disponert enn andre.
Min kone og en kollega i næringslivet diskuterte kulturen av utbredt alkoholservering under bedriftspresentasjoner overfor studenter. Den ene bedriften overgår den andre, og de unge får gratis drikke, mens de ansvarlige legitimerer det. I overgangen fra videregående skole og inn i studenttilværelsen skal nye generasjoner rotbløytes.
Folkehelseinstituttet presenterte i forrige uke nye tall om rusbruken i Norge. Tallene viser blant annet at kokainbruken blant nordmenn i alderen 16 til 30 år har økt kraftig de siste årene. Seniorforsker Anne Line Bretteville Jensen sier hun tror de unge bare gjenspeiler den kokainbruken man ser ellers i samfunnet. De unge tar etter de voksne, og det de anser for å være normalt ellers i samfunnet.
Rus er skambelagt og hemmelig, men det er forferdelig vanlig, et mye større problem enn vi liker å snakke om
Omsorgsfull åpenhet
Vi har gjennom flere år måttet prate med våre barn om vår familiesituasjon. Den onkelen som hadde suverent størst stjerne, falmet og ble borte over noen år. En formildende fortelling for dem, var at flere av deres venner også har en historie i sin familie. Det er skambelagt og hemmelig, men det er forferdelig vanlig, et mye større problem enn vi liker å snakke om.
Derfor er det alvorlig at mediene ikke besinner seg i saken om Marius Høiby. Kronprinsessen er mor. Søsknene og kronprinsparet har vært involvert i en hemmelig kamp mot rusens ødeleggende kraft i lang tid, før den nå møter offentligheten. Mediene må skrive med varsomhet og empati. Om ikke annet burde de spandere en annonse etter hver artikkel i denne føljetongen: «Sliter du med rus, ring dette nummeret.»
Samtalen var et desperat rop om hjelp, og heldigvis kunne jeg gjøre noe
«Han kan komme på mandag»
For det å ringe et nummer eller ta kontakt med et menneske man har tillit til, er livsviktig. En barndomsvenn ringte meg, Øystein, og gråt på telefonen. Det hadde gått noen år siden sist vi pratet sammen. Nå kunne han ikke bo hjemme lenger, konen hadde satt foten ned og relasjonen til barna ble mer og mer komplisert.
Samtalen var et desperat rop om hjelp, og heldigvis kunne jeg gjøre noe. Før jeg gikk tilbake til menneskene jeg var sammen med, hadde jeg sendt melding til en av mine kontakter i Evangeliesenteret. Noen minutter senere plinget det i telefonen: «Han kan komme på mandag.» Der begynte veien ut av rusavhengigheten og tilbake til livet.
Om vi anerkjenner at rus er et samfunnsproblem som de aller fleste vil møte i våre nære relasjoner i løpet av livet, så blir det muligens enklere å være åpen. For det er kun når man velger å sette ord på problemet, at veien til hjelp kan påbegynnes. Men det er en vei man vanskelig kan gå alene. Vi trenger en human tilnærming i rusomsorgen, og dem som best er i stand til å gi den omsorgen, er dem som fortsatt ser den lille gutten i ruståken. Vi må støtte familiene, og det gjelder også for kongefamilien.
Vi er takknemlige for den hjelpen det offentlige helsevesenet har gitt oss. Ingenting kan måle seg med den. Men vi trenger også den engasjerte frivilligheten i organisasjoner som Evangeliesenteret og Blå Kors, som vi har valgt å engasjere oss i. Vi kan hjelpe hverandre å hjelpe andre.
