Dersom Bashar al Assad våren 2011 hadde gått i forhandlinger med demonstrantene som krevde demokrati, kunne kanskje den syriske tragedien vært unngått. Men Assad valgte etter kort tid å slå demonstrantene brutalt ned. Dermed væpnet også motstanderne seg, og borgerkrigen var i gang.
Vil de nye makthaverne greie å holde sammen og danne et enhetlig styre, eller vil Syria falle fra hverandre i kaos?
Assad angrep i første fase stort sett bare de moderate kreftene i den frie syriske hæren og lot islamistene være i fred. Han regnet trolig med at han var tjent med å ha dem som fiende, og at Vesten senere ville støtte hans kamp mot dem. Men Barack Obama og andre vestlige ledere ville verken støtte ham eller opprørerne.
Resultatet var at islamistene etter hvert tok kontrollen på opprøret. Det endte med IS’ terrorregime i store deler av Syria. USA og Russland slo seg da sammen og nedkjempet IS. De islamistiske opprørerne beholdt kontrollen i den nordlige Idlib-provinsen, der de ble støttet av Tyrkia. Det er disse gruppene som nå har styrtet Assad.
Alawitter og kristne
Assad-familiens styre støttet seg først og fremst på alawittene og de kristne. Den store frykten er at de nå vil stå utsatt til for forfølgelse fra de nye islamistiske makthaverne. Alawittene er folkegruppen som Assad tilhører. De er en gren av sjia-islam og utgjør omtrent 10-15 prosent av befolkningen. De franske kolonistyresmaktene ga dem viktige posisjoner i hæren, som var grunnlaget for at Bashar Assads far Hafez kunne ta makten gjennom et militærkupp i 1970.
De kristne utgjorde før 2011 opp mot ti prosent av befolkningen i Syria. De fleste valgte å støtte Assad, som de så som en beskyttelse mot det sunni-muslimske flertallet i landet. De kristne var likevel ikke involvert i regimets undertrykkelse på samme måte som alawittene, og skulle derfor ikke i utgangspunktet være mål for hevnaksjoner. Men de kristne ble hardt rammet av IS og de andre islamistgruppenes styre, og svært mange av dem har flyktet fra landet. Den kristne minoriteten vil også være utsatt dersom landet havner i kaos.
Undertrykkende regime
Hafez Assads undertrykkelse rammet særlig islamistiske grupper. Opp mot 20.000 islamister ble massakrert da Assads styrker inntok Hama i 1982, og tusenvis av islamister satt i fengsel under Assads styre. Assad-familien hadde mange etterretningstjenester og kontroll over hæren. Det var et undertrykkende og brutalt regime, men det holdt Syrias mange folkegrupper i stort sett fredelig sameksistens.
Jeg opplevde Syria som et relativt velstående og vakkert land da jeg besøkte det flere ganger for et kvart århundre siden. De fleste muslimene var moderate og levde i fred med de kristne. Folk var vennlige og gjestfrie, og landet var velsignet fritt for kommersialisme. Men folk flest hadde minimal innflytelse på styringen av landet, og opposisjon mot styret var livsfarlig.
Den arabiske våren skapte forventninger om frihet og demokrati også i Syria. Men slik skulle det altså ikke gå. I stedet er landet lagt i ruiner, og svært mange syrere er nå flyktninger, først og fremst i nabolandene, men også i Europa. Sanksjonene mot Assadregimet har gjort gjenoppbygging vanskelig.
Nederlag for Putin
Bashar al Assad hadde trolig mistet makten allerede for seks-sju år siden dersom ikke Vladimir Putin hadde bestemt seg for å sette inn russisk miltærmakt for å redde ham. Det ga Russland et fotfeste i Midtøsten. Nå går det trolig tapt. Assads fall er et stort nederlag for Putin.
Iran var Assads andre støttespiller, først og fremst gjennom Hizbollahstyrkene fra Libanon. Assads fall svekker også Irans innflytelse betydelig. Den iranske aksen fra Irak til Libanon er nå brutt. Dette er selvsagt noe Israel er svært glad for, men de har nok sine betenkeligheter både når det gjelder et syrisk kaos eller et islamistisk styre nord for grensen. Til gjengjeld kan Israels flyvåpen nå trolig operere fritt over Syria, i alle fall inntil videre.
Frihet eller diktatur?
Det store spørsmålet er hva slags styre Syria nå vil få. De gruppene som har tatt makten, har tidligere slåss mot hverandre. Det er kampen mot Assad som nå har forent dem. Vil de greie å holde sammen og danne et enhetlig styre, eller vil Syria falle fra hverandre mens ulike grupper slåss mot hverandre? Vil de samarbeide med Assads tidligere støttespillere, eller vil vi få se en brutal hevn? Vil de åpne for frie valg og demokrati, eller får Syria et islamistisk diktatur? Vil de beskytte kristne og andre minoriteter?
Akkurat nå har vi få svar på alle disse spørsmålene. Det ultimate håpet må være at drømmene om demokrati fra 2011 kan virkeliggjøres. Det virker ikke sannsynlig, men for det syriske folkets skyld må vi håpe og gjøre vårt til at utviklingen kan gå i den retningen.
