De siste månedene har norske journalister hatt opprømte samtaler i lunsjen om et ukeblad som vanligvis er gjenstand for ironisering: Se og Hør.
Se og Hør, med redaktør Ulf André «Uffe» Andersen i spissen, har levert den ene gravesaken etter den andre om Marius Borg Høibys voldelige livsførsel. Kjendismagasinet har gått andre redaktørstyrte medier en høy gang hva gjelder kildenettverk, bilder fra åsteder og informasjon om kritikkverdig håndtering fra politiet, i de etterhvert mange siktelsene mot kronprinsessens sønn.
Se og Hør utmerket seg ved å være knallhardt prinsipielle: Pressen skiller ikke mellom rødt og blått blod
Mens NRK – som i alle år har hatt et godt samarbeid med Kongehuset – i starten holdt seg med en oppsiktsvekkende nøktern dekning av siktelsen mot Borg Høiby, var det det utskjelte ukebladet som gravde fram sakene om hva den fornærmede i saken sier hun har blitt utsatt for.
Se og Hør utmerket seg ved å være knallhardt prinsipielle: Pressen skiller ikke mellom rødt og blått blod.
Se og Hør fjerndiagnostiserer
Se og Hør er kongen av tabloidjournalistikk, og dekningen av Marius Borg Høiby har ikke vært noe unntak. Likevel har ukebladet i det store og hele levert nyheter som har offentlighetens interesse. Det er til Se og Hør både befolkningen generelt og Medie-Norge forøvrig har gått for å få den nyhetsledende journalistikken i den heteste saken i norsk offentlighet om dagen.
Men forrige uke sviktet Se og Hør sin ellers gode nyhetsdekning, og tøyde strikken for presseetikken og ytringsfriheten.
Har ikke de fleste av oss private arenaer der vi legger vekk politisk korrekt oppførsel?
«Viser ingen anger i ny sjokkvideo», kunne Se og Hør melde lørdag. Bladet har fått tilgang til en video av Borg Høiby som er publisert i en privat Snapchat-gruppe med 50 medlemmer. I videoen får Borg Høiby spørsmål om hvordan han gjorde det slutt med eks-kjæresten. Han svarer med å slå med flat hånd mot kameraet.
Det er ingen tvil om at videoen har sjokkeffekt. Den er sensasjonell, og dypt provoserende for mange. Men medieforbrukere skal vite at det Se og Hør driver med her ikke er journalistikk. Det er fjerndiagnostisering av en person, basert på et fem sekunders videoklipp, filmet av en venn, i en privat sammenheng.
Se og Hør vet ingenting om Marius Borg Høiby angrer eller ei. De er verken inne i hodet på ham eller til stede da videoen ble tatt. Istedenfor insinuerer de at mannen er samvittighetsløs, basert på oppsiktsvekkende svak bevisførsel. At Borg Høiby oppfører seg som en dust i et kort videoklipp forteller verken Se og Hør-redaksjonen eller oss andre noen ting om hans sjelsliv.
Dokumentasjonssamfunnet
Dette er ikke først og fremst et forsvar for Borg Høiby, men for privatlivets fred.
I vår tid er kameraet en integrert del av privatlivet. Vi dokumenterer livet vårt på automatikk, og vi blir også dokumentert av andre – hele tiden og nesten uten av vi tenker over det.
Noen vil mene det er den enkeltes ansvar å passe på at man oppfører seg når kameralinsen peker din vei. Men det er å underkjenne betydningen av dokumentasjonssamfunnet, som vi alle lever i.
Konsekvensen av vår tids teknologi er at vi alltid står i fare for å bli fanget på film. Derfor må pressen være knallhard på at man ikke lager «journalistikk» der man legger fram «bevis» basert på lyd og bilder man ikke kjenner konteksten til. Selv når det er Norges mest omtalte mann det er snakk om.
La oss være ærlig: Har ikke de fleste av oss private arenaer der vi legger vekk politisk korrekt oppførsel? Der vi slenger vitser som ikke tåler offentlighetens lys? Der vi sier hva vi egentlig mener om saker som det er for store tabuer rundt til å mene noe om ute på torget?
Selvsagt har vi det.
I vår tids offentlighet blir alt som ytres lagret for evig tid og spredt til potensielt millioner av mennesker på sekunder. Mange føler at man må veie hvert ord man sier, for alt vil slå tilbake på den som tråkker utenfor den moralske streken.
Derfor er private de rommene så viktige i vår tid. Om vi ikke kan være trygge på at vi har arenaer der vi kan snakke fritt, uansett hvor usympatiske vi måtte framstå, så er vi på vei fra et dokumentasjonssamfunn til et overvåkningssamfunn.
Alvorlige konsekvenser
Dokumentasjonssamfunnet har allerede skapt alvorlige konsekvenser for oss. Mer enn 40 prosent av folk mellom 19 og 39 år er redde for å si det de mener i frykt for reaksjoner fra andre, viser en undersøkelse fra NRK i fjor. Med andre ord: Den generasjonen som snart skal ta over styringen av samfunnet vårt, erfarer at dersom man ikke har rene og pene meninger, så lønner det seg å tie stille.
Ytringsfrihetens framtid står med andre ord overfor en potensiell krise. De redaktørstyrte mediene har et ansvar for å bekjempe den krisen. Det kan ikke være slik at vi skal frykte å havne i avisen for å ytre noe kontroversielt på privaten. For en marerittverden.
Det er fristende for mediene å fråtse i kontroversielt kongestoff. Det er en enkel vei til klikk, og fordi Kongehuset representerer selve konstitusjonen vår, kan pressen forsvare det meste som er publisert i Marius-saken.
Men vi skal også være bevisst den tidsalderen vi er del av. Dersom de redaktørstyrte mediene, Se og Hør inkludert, utnytter dokumentasjonssamfunnets svakheter, baner vi vei for en puritansk offentlighet og et kneblet privatliv.
