Den andre uka i oktober kom de på rekke og rad: annonseringene av hvem som får årets nobelpriser. For å friske opp igjen hvilke priser det er snakk om, gjelder det fysikk, kjemi, medisin eller fysiologi, litteratur og fred, og Nobels minnepris i økonomi.
Sjansen er stor for at du har hørt snakk om at det var en sørkoreansk forfatter som vant litteraturprisen og at en japansk organisasjon for atombombeoverlevende vant fredsprisen. Men hvis vi skal tro mediearkivet Retriever, er det liten sjanse for at du har lest hvem som har blitt tildelt de andre nobelprisene.
Et enkelt søk viser at nobelprisene i litteratur og fred til sammen gir 420 treff i artikler i norske aviser den siste måneden, mens alle de andre til sammen gir 93 treff.
Det er forutsigbart, og etter min mening en tapt mulighet.
Til forskjell fra litteratur- og fredsprisen representerer de andre prisene vitenskaper som stadig beveger seg framover
Det er helt opplagt at vi i Norge skriver mer om fredsprisen når det er vi selv som står for utdelingen. Litteraturprisen står også i en særstilling. Hvis du er relativt lesekyndig kan du absolutt lese ei bok av en nobelprisvinner, og til og med sette pris på den. Det krever ikke mer av deg enn at du har lyst, kan lese og har et godt nok konsentrasjonsspenn.
Det samme kan ikke sies om forskningsrapportene som ligger til grunn for prisene i de andre disiplinene. Men at rapportene ikke er skrevet for et allment publikum, betyr ikke at vi ikke kan forstå hva de handler om. De må bare bli forklart.
Framover- og tilbakeskuende
Til forskjell fra litteratur- og fredsprisen representerer de andre prisene vitenskaper som stadig beveger seg framover. At fredsprisen ikke gjør det, kom tydelig fram under årets annonsering. Den gis til Nihon Hodankyō, organisasjonen for overlevende etter atombombingen av Japan i 1945, som absolutt er en verdig prisvinner.
Jeg synes imidlertid det er trist at bruk av atomvåpen i krig, som vi håpet var et tilbakelagt kapittel, nå er så relevant at det fortjener fredsprisen.
Det fantes en tid før Russland invaderte Ukraina, en tid da iranske kvinner kunne gå fritt i gatene uten å måtte dekke seg til, og det fantes til og med en tid før atomvåpen. Derfor blir fredsprisen ofte en tilbakeskuende pris, de gangene den minner oss på at forholdene mellom mennesker og land var bedre før.
Da vil jeg påstå det er mer oppløftende å se hva de vitenskapelige nobelprisene utdeles for. I tillegg til at vi faktisk kan få øynene opp for menneskelige framskritt, blir vi minnet på at i vitenskapen er «alle på lag». Alle nobelprisvinnerne bygger sine resultater på funn som er gjort tidligere, enten de er gjort av forskere fra ens eget universitet, eller fra land man samarbeider dårlig med storpolitisk.
Det krever mer
Og når vi er så heldige at verden årlig har øynene sine rettet mot én og samme prisutdeling, har vi en unik mulighet til å hvert år lære noe nytt om det ypperste innen moderne vitenskap.
I min egen hjemby Trondheim har seiersrusen fremdeles ikke lagt seg etter NTNU-forskerne May-Britt og Edvard Moser fikk nobelprisen i medisin i 2014. Selv om det i all hovedsak satte deres ansikt, navn og arbeidsplass på kartet, tror jeg mange også fikk øynene opp for at det finnes ei forskningsgruppe ved NTNU som er verdensledende innenfor sitt område av nevrovitenskapen, og har bidratt til forståelse av hvordan stedssansen fungerer.
Vi bygger kunnskap, vi finner nye behandlingsmåter for sykdommer og vi tar i bruk verktøy for å gjøre verden til et bedre sted. Det er det grunn til å feire
Å skrive om hva de vitenskapelige nobelprisene gis for krever mer av oss journalister: Vi må faktisk sette oss inn i noe nytt, og forsøke å forstå hva forskerne har funnet ut. Det krever også mer av leserne, for det er ikke til å stikke under stol at «reversibel proteinfosforylering» ikke er noen klikkvinner.
Det er heller ikke vanlig at journalister har realfagsbakgrunn. Jeg har til gode å møte en person som ikke blir overrasket over at jeg har bachelorgrad i fysikk når jeg jobber som journalist, attpåtil i Vårt Land.
To priser til kunstig intelligens
For å agere på min egen utfordring, skal jeg nå benytte anledningen til å fortelle hva og hvem de vitenskapelige nobelprisene blir delt ut til i år. Hold dere fast.
Både fysikkprisen og kjemiprisen ble såkalte KI-priser i år, i og med at begge gikk til arbeid forbundet med kunstig intelligens. I den ene er kunstig intelligens brukt som metode, i den andre har prinsipper fra fysikken blitt brukt til å videreutvikle maskinlæringsfeltet.
De to som får fysikkprisen er John J. Hopfield og Geoffrey E. Hilton. Begge har brukt verktøy fra fysikken for å utvikle metoder som har blitt en del av grunnlaget til maskinlæringsmodeller som brukes i dag. Når vi snakker om kunstig intelligens i dagligtalen, er det ofte maskinlæring vi mener. I all enkelhet handler maskinIæring om at datamaskiner selv finner mønstre i store datasammenhenger. I Hopfield og Hiltons tilfeller gjelder det henholdsvis rekonstruering av bilder og gjenkjenning av elementer i bilder.
Den andre KI-prisen, altså den i kjemi, er todelt. Halvparten går til Demis Hassabis og John M. Jumper, som har klart å løse en hypotese som ble lansert for 50 år siden: Ved hjelp av kunstig intelligens har de klart å forutse strukturen til et protein kun basert på hvilke aminosyrer det er sammensatt av. Aminosyrene er byggesteinene i proteinmolekylene, og er bundet sammen i lange kjeder. Den andre halvdelen av prisen går til David Baker, som har klart å bygge nye proteiner «fra bunnen av».
Bygge kunnskap sammen
Daron Acemoglu, Simon Johnson og James A. Robinson får økonomiprisen for forskning de har gjort på hvorfor noen land er rike og noen er fattige. De forklarer hvorfor land som mangler fungerende samfunnsinstitusjoner og hvor styresmaktene utnytter befolkninga, ikke oppnår den økonomiske veksten de kanskje kunne ha hatt. Den siste av årets vitenskapelige priser, altså den som gis i medisin eller fysiologi, går til Victor Ambros og Gary Ruvkun for oppdagelsen av og funksjonene til mikro-RNA. De har funnet ut at disse små molekylene påvirker hvilke av genene i arvematerialet vårt som slår ut.
Nobelprisutdelingene viser hvordan vi sammen, på kryss og tvers av hele verden, evner å forstå mer av hvordan verden henger sammen. Vi bygger kunnskap, vi finner nye behandlingsmåter for sykdommer og vi tar i bruk verktøy for å gjøre verden til et bedre sted. Det er det grunn til å feire.
