Boka Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall har de siste dagene måttet tåle uvanlig sterk kritikk. Forfatterne, de to journalistene i Dagbladet Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant, får ikke kritikk fordi boka er hard og nådeløs. Det er ofte slike bøker med rette. De får kritikk fordi boka er lurvete, bryter med etiske standarder og er dårlig balansert. I løpet av et få dager er det avdekket en rekke feil.
Andre krav til journalistikk enn sakprosa
Først må det slås fast: Mens journalistikken i redaktørstyrte medier er underlagt streng presseetikk og selvjustis gjennom Pressens Faglige Utvalg (PFU), er ikke bokbransjen underlagt en slik standard. Mens det er enhver journalists eller redaktørs frykt å bli felt i PFU, går bøker fri. En bok blir kun kritisert av allmennheten eller pressen selv. Desto viktigere er slik kritikk.
Når to politiske journalister i en riksavis gir ut bok, låner de både journalistikkens klær og ressurser. De har åpenbart tilgang til politiske kilder på en annen måte enn to tilfeldige forfattere. Da bør de også følge journalistikkens etiske krav.
Dersom det ikke skjer, svekker det tilliten til journalistikken. I dette tilfelle svekker det Dagbladets journalistikk, selv om ingen Dagblad-redaktør har vært med i de presseetiske vurderingene. Selvsagt skjer feil i pressen. Alle vi som jobber i pressen har gjort feil, og vi har måttet rette dem. Men når en omfattende bok gis ut om et av de mest brennbare tema i norsk politikk, ligger det en omfattende jobb bak, og det stilles krav til kvalitet.
Bruk av anonyme kilder skjerper kravene
At boka har flere anonyme kilder må man regne med, gitt bokas forsøk på å gå inn i et partis indre liv. Men at disse har fått boltre seg så fritt med sladder og personkarakteristikker, legger et ekstra tungt ansvar på de to forfatterne. Da blir kravene til dem sterkt skjerpet. De som blir angrepet må få svare og korrigere. Og ikke minst de må få rette opp feil. Her har Gilbrant, Suvatne og Gyldendal sviktet.
Her er noen av eksemplene: VG meldte i helgen at Hadia Tajik er nevnt 327 ganger i boken, uten at hun er blitt forelagt noe av det før trykking, slik hun ba om. Dette er i seg selv en alvorlig blemme. Forlaget bekrefter til VG at de her har fraveket vanlige rutiner. Tajik peker blant annet på hendelser som ikke har funnet sted. Til VG peker hun blant annet på at det i boka påstås at hun og TV2-journalist Lars Joakim Skarvøy skal ha kysset offentlig på en Pride-markering i 2018. Både Tajik og Skarvøy sier dette aldri har skjedd. Tajik sier til VG: «De øvrige mer enn 300 omtalene har jeg aldri fått mulighet til å vurdere, men tatt i betraktning at forlaget allerede før boken er i bokhandelen har måttet innrømme vesentlige og grenseoverskridende feil som hadde vært lett å faktasjekke, så fester jeg ikke mye lit til resten.»
En rekke Ap-folk påpeker feil
Både tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, tidligere Ap-nestleder Bjørnar Skjæran og tidligere statssekretær for Jonas Gahr Støre, Tale Jordbakke, har også påpekt feil. Ifølge boka skal hun og kollega Siri Hytten ha lett etter Støre. Til slutt fant de ham på hans egen hytte i dyp samtale om filosofen René Descartes med en annen rådgiver, heller enn å gjøre jobben som statsminister. Til Aftenposten beskriver Jorbakken hele historien om feil og oppspinn.
I den samme saken reagerer kona til avdøde Hans Kristian Amundsen, Karen Marie Berg til Aftenposten. Hun mener forlaget bør trekke boka og gjøre en skikkelig redaktørjobb. Hun tar sterkt avstand fra påstander i boka, og at Amundsen skulle ha justert og tilpasset varslene mot Giske på en slik måte at de skulle ramme nestlederen. Hun reagerer sterkt på at hun som pårørende ikke ble kontaktet av Gilbrant og Suvatne før boka gikk i trykken.
Det er heller ikke bare politikere som reagerer på boka. Politisk journalist i TV2, Lars Joakim Skarvøy, har også reagert sterkt. Til fagbladet Journalisten sier han: «Jeg er skuffet over at de på bare en drøy halvside i boka publiserer minst fire usanne påstander om meg uten at de en eneste gang har tatt kontakt med meg og spurt om dette er sant. Det er bra at forlaget vedgår sine feil og retter alt i et eventuelt neste opplag»
Søndag måtte forlagssjef for saksprosa i Gyldendal, Reidar Milde Solberg, ut i Aftenposten og bekrefte at forlaget gjør endringer i neste opplag. «Vi som jobber med bøker vet at kan forekomme feil og det er viktig for oss å håndtere dette på en grundig og ansvarlig måte. Vanlig prosedyre er at vi retter dette i nye opplag.»
Er det greit at politiske journalister tar med seg sitt eget mediehus’ journalistiske kapital over til forlag og skriver bøker som ikke er underlagt den samme presseetikken?
Skjev og ubalansert framstilling
For oss som har fulgt mange av Ap-dramaene som blir omtalt i boka er det ikke bare tydelig at Gilbrant og Suvatne har en lemfeldig historiefortelling. Den framstår også svært skjev. Mange av oss vil gjenkjenne både påstander fra kilder og ulike agendaer i materiale deres. Da de to bokforfatterne jobbet med den mye omtalte Giske-saken var det åpenbart for alle at de hadde svært gode kilder i miljøene rundt Trond Giske. Mange av sakene de skrev kom fra nettopp dette universet og var basert på dette miljøets syn på konflikten.
I boka blir blant annet Hadia Tajik blir framstilt som en følelsesløs robot. Støre blir framstilt som en filosofisk drømmer uten evne til å se det store bildet. Mange av oss som har fulgt Ap tett gjennom mange år opplever disse beskrivelsene som både usanne, dårlige og lite treffende. Tajik har over tid vist seg å være en av Norges mest effektive og dyktige politikere med både empati og gjennomføringsevne. Støre er en vidsynt politiker med et enormt kontaktnett, god oversikt og evne til å ta folk på alvor.
Det som derimot er fascinerende hvordan Suvatne og Gilbrant omtaler Trond Giske. Han blir framstilt som et fasettert menneske med følelser. En lang passasje i boka viser dette for fulle. I kortversjon beskrives Giske slik på nyttårsaften 2017, etter at han hadde barrikadert seg hjemme i leiligheten: «Han lå i sengen, fullstendig nedbrutt (...) Sammen med datteren på ett år la hun seg ned i sengen ved siden av Giske. ‘Godt nytt år’, hvisket hun forsiktig til samboeren. Det ble stille før han omsider svarte. ‘Godt nytt år.’ (...) ‘Hvordan har du det?’ ‘Jeg er redd’, svarte Arbeiderpartiets nestleder mens lyden av raketter markerte at 2017 hadde blitt til 2018.»
Uprofesjonelt forlag
Det er mulig at Gyldendals folk ikke har hatt kompetanse til å forstå eller se skjevhetene i boka, slik mange av oss journalister som har fulgt dette tett. Men de burde latt potensielle kritikere leser boka. Sterke etiske krav til arbeidsmetode burde de hatt på plass, særlig i kjølvannet av Michelet-boka som også fikk mye kritikk. Gyldendal framstår nå som uprofesjonelle.
Det store spørsmålet norske medier bør stille seg er dette: Er det greit at politiske journalister tar med seg sitt eget mediehus’ journalistiske kapital over til forlag og skriver bøker som ikke er underlagt den samme presseetikken? Dersom ikke forlagene går gjennom sine egne retningslinjer og etiske praksis bør svaret være nei.
