Utvalget har levert et svært grundig og verdifullt arbeid, og lagt et godt grunnlag for den nødvendige reorienteringen som kirken oppfordres til å ta. Her er mange rystende eksempler på hvordan kirken og kristne enkeltmennesker i vårt eget land og vår relativt nære fortid har brakt videre antisemittiske forestillinger. Men antisemittisme kan også handle om slike «små» ting som at jødisk etikk fremstilles som ensidig preget av prinsippet øye for øye og tann for tann, og at begrepet fariseisk brukes som samlebetegnelse for selvgodhet og hykleri.
En viktig del av utvalgets innstilling handler om et oppgjør med den såkalte «erstatningsteologien». Utvalget avviser det de kaller en hard erstatningsteologi fordi den «impliserer at det jødiske blir overflødig eller noe Gud har forkastet». Samtidig erkjenner man at en myk form for erstatningsteologi ikke er til å komme utenom. For Jesus er jødenes Messias, og troen på ham erstatter rent faktisk den jødedom som avviser denne troen.
En viktig del av Dnk-utvalgets innstilling handler om et oppgjør med den såkalte erstatningsteologien.
— Halvor Nordhaug
Verdifull nyansering
Det er verdifullt at utvalget slik nyanserer begrepet erstatningsteologi som oftest brukes ukvalifisert som et skjellsord. Ifølge Det nye testamente (NT) har alle Guds løfter fått sitt ja i Kristus og hans frelsesverk. Det betyr at tempelofringene erstattes av Kristi sonoffer, de jødiske renhetsforskriftene erstattes av en ny frihet, og omskjærelsen erstattes av dåpen. Fortsatt kan kristne jøder velge å uttrykke sin jødiske identitet ved å fastholde både renhetsforskriftene og omskjærelsen, og de kan ha gode grunner for dette. Men dette er et valg i frihet, ikke en uomgjengelig teologisk nødvendighet.
På helt sentrale områder finner vi altså en form for erstatningsteologi i NT. Men det betyr ikke at NT står for en hard erstatningsteologi slik utvalget definerer den, altså en teologi der «det jødiske blir overflødig eller noe Gud har forkastet». Tydeligst ser vi dette i Romerbrevets kapitler 9-11: Gud har ikke forkastet sitt folk, og i tidens fylde skal dette folket blir frelst i fullt tall. Paulus ser sin egen forkynnelse til jødene nettopp som uttrykk for denne Guds utvelgelse av og kjærlighet til israelsfolket.
Antisemittisme kan handle om slike «små» ting som at jødisk etikk fremstilles som ensidig preget av prinsippet øye for øye og tann for tann.
— Halvor Nordhaug
Mye har skjedd siden Paulus
Men mye har skjedd siden Paulus. Gitt kirkens mørke historie tenker kirker nå ulikt om misjon overfor jødene. Den tyske evangeliske kirke (EKD) avviser slik misjon, og begrunner det med Holocaust. Den norske kirke har gjennom sitt samarbeid med Den Norske Israelsmisjon lagt seg på en linje der misjonsoppdraget overfor jøder opprettholdes med fokus på dialog i tett samvirke med jesustroende jøder.
Utvalget mener imidlertid at det må være rom for ulike syn på misjon i Den norske kirke, og vil derfor begrense seg til å «drøfte kritisk noen teologiske problemstillinger». Denne drøftelsen henter inn utredninger fra flere søsterkirker. Her argumenteres både for og mot misjon, og også innen utvalget selv er det ulike syn. Men hvem mener hva og hvorfor? Det får vi ikke vite. I stedet lander man på å fastholde to prinsipper: «Jesu universelle frelsesverk og troen på og tilliten til at Gud er trofast mot sine løfter». Men det kritiske spørsmålet er jo hvordan forholdet mellom disse skal forstås. Her kunne et høykompetent kirkelig utvalg godt våget å gå lenger i normativ retning.
Landløftene
Når vi kommer til spørsmålet om landløftene til Israel gir imidlertid utvalget tydeligere svar. De fastslår først at «landløftene i kristen tradisjon ofte blir tolket utelukkende i universelle kategorier: Etter Jesus har ikke lenger landet angivelig noen betydning, for evangeliet omfatter alle folk, og landet har blitt utvidet til jorden». Utvalget legger så kritisk til at «det kan argumenteres for at en slik universalisering som fra- eller underkjenner landets betydning for jødisk identitet, er en form for erstatningsteologi.»
Slik jeg leser utvalget er det rett å tolke landløftene universelt i kristen teologi, men samtidig blir løftenes geografiske og partikulære betydning bekreftet som uttrykk for Guds trofasthet. Samtidig sier utvalget tydelig at løftene ikke kan brukes som argumenter i dagens politiske situasjon. Den politiske diskusjonen om retten til landet må skje på allmenne og folkerettslige premisser. Utvalget peker videre på at tekster om landløftet har en flertydig tolkningshistorie i Bibelen, der vi ser en utvikling fra det partikulære i retning mot det universelle og eskatologiske.
Innbyrdes spenningsforhold?
Men med alle disse viktige nyansene lar utvalget landløftene likevel beholde sin partikulære og geografiske betydning. Når både tempel, renhetsforskrifter og omskjærelse etter kristen teologi erstattes, forstår jeg ikke hvorfor det må være slik. Står ikke disse to oppfatningene, den partikulære og den universelle, i et innbyrdes spenningsforhold? Og ivaretar en slik harmonisering det nye og radikalt universelle ved Jesu person og gjerning?
Et hovedargument for utvalgets forståelse av landløftene, slik det står ovenfor, er hensynet til «jødisk identitet». Jeg er enig i at dette selvsagt er et viktig anliggende i et menneske- og folkerettslig perspektiv. Men er hensynet til jødisk identitet et avgjørende kriterium for en kristen forståelse av landløftene? Hva har det gjort, og hva gjør det med kristne palestinere og deres identitet når kristne søsken mener at jødene har guddommelige løfter på landet?
Her er fortsatt mye å snakke om. Men utvalget viser at her er også mye å gjøre opp for mot et folk som kirken står i gjeld til på mange måter.
