Da jeg begynte som sykehusprest på Diakonhjemmet for 25 år siden var ikke begrepet livssynsåpen funnet opp ennå. Samfunnet var også mer homogent, ikke minst på vestkanten i Oslo. Var det også derfor sykehuset den gang var mer frimodig når det gjaldt å markere sin diakonale profil? Det er i alle fall uomtvistelig at den kirkelige tilknytningen med årene er tonet betydelig ned. Stillingsannonsene er et godt barometer på det, også hos oss. Der opplyses det nå kun at vi er et ideelt diakonalt aksjeselskap eid av Diakonhjemmet Stiftelse. Den eksplisitte diakonien som sykehuseier står for, er implisitt for de fleste andre.
Livssynsåpen diakoni
Jeg leser Sturla Stålsetts utmerkede argumentasjon for livssynsåpen diakoni i VL 27. august og nikker til det meste: « … som livssynsåpen virkeliggjør diakonien sin dypeste begrunnelse: troen på en Gud som er virksom i hver god gjerning, og som ikke gjør forskjell på folk.»
Termen livssynsåpen fungerer godt som et reelt alternativ til det mange tyr til, nemlig «livssynsnøytral». Diakonien kan ikke være nøytral. Det kan for den saks skyld ingenting annet være heller, verken mennesker eller institusjoner. Derfor er livssynsåpent et godt begrep. Pasientene skal selvsagt møte et livssynsåpent sykehus uten å føle noen forpliktelse til å forholde seg til sykehuseiers identifikasjon med Den norske kirke. De som utfører arbeidet, kan like selvsagt ha et helt andre tros- eller livssyn. At det må være slik kan lett argumenteres for, også teologisk, jamfør lignelsen om den barmhjertige samaritanen.
For virksomhetene i Diakonhjemmet vil det også være sant at eieren vår ser seg som «en selvstendig diakonal institusjon innenfor Den norske kirke, der virksomheten skal bygge på Bibelen og Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. (Vedtekter DnD). Likevel må altså diakonien, for alle praktiske formål, være livssynsåpen, fordi diakonale institusjoner som driver helse- og omsorgstjenester har en plikt til å sikre likeverdige helsetjenester til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn.
Jeg nikker til mye, men dette synes jeg blir for lettvint.
Kunnskap, tolkning og balansekunst
Den implisitte diakonien er i stor grad ubevisst hos de som jobber i sykehuset. Men pasienter gir ofte uttrykk for en opplevelse av at det sitter noe godt i veggene. Er det en diakonal ånd som fornemmes? Tør vi i tilfelle å ta sjansen på at diakonien skal fortsette å virke, til tross for manglende kunnskap, tolkning og bevissthet? Eller er det viktig at de som arbeider i sykehuset har et forhold til hvorfor eieren vår vil drive sykehus? Er det nødvendig at de er kjent med hvilke verdier som ligger til grunn, og hvordan de argumenteres for – allment og teologisk? Eller er det egentlig ganske uvesentlig?
Som diakonal institusjon med kirkelig tilknytning, på oppdrag for det livssynsmangfoldige samfunnet, må vi hele tiden arbeide med balansen mellom den kirkelige forankringen og det allmenne uttrykket det får i praksis. Balansere DNA’et vårt med samfunnsoppdraget.
Stolt av tradisjonen
Adelheid Firing Hvambsdal, generalsekretær i Kirkens Bymisjon, uttaler at de er «tydelige og stolte av sitt diakonale fundament.» (VL 20.08). Og Sturla Stålsett støtter opp om det i VL 27.08: En kan vanskelig misforstå forankringen til en organisasjon som har både «kirken» og misjon» i navnet, og som til overmål har et kors i logoen.
Jeg nikker til mye, men dette synes jeg blir for lettvint. Jeg minnes, med et visst vemod, sjeflegen ved psykiatrisk klinikk Vinderen som gikk fra stillingen sin da Diakonhjemmet overtok voksenpsykiatrien der: Han kunne ikke skrive på brevark med kors i logoen. Jeg minnes det med vemod, fordi jeg tror det er et utdøende fenomen å tillegge symbolene slik kraft. Det er få som stadig legger vekt på, og i det hele tatt legger merke til, korset som symbol. Hvem som helst henger det rundt halsen som pynt, slik andre pynter i stua med buddhafigurer. Og formålsparagrafer – tja, hvem tar seg tid til å lese dem?
Tydelighet og livssynsåpenhet er ikke motsetninger
Sykehuset har «diakon» i tittelen. Det ordet er det enda færre som har et forhold til. Så nei, jeg tenker ikke at det holder. Det må være noen som tenker faglig omkring det arbeidet som utføres. Det må være noen som tolker det inn i en diakonal ramme. En diakonal virksomhet må ha et minimum av mennesker som tilslutter seg formålsparagrafen, og jeg spør meg hvor sekulær kan en virksomhet bli før den diakonale tilknytningen og fortolkningen mister troverdighet.
Den jevne arbeidstaker trenger sikkert ikke å kjenne til den teologiske begrunnelsen for å drive diakoni, og det er fint at toppledelsen uttrykker stolthet over den diakonale tradisjonen. Men vil det gå på bekostning av det livssynsåpne prinsippet å oppvise noe mer frimodighet? Stolthet smitter, og tydelighet er ofte av det gode. Så kan tradisjonene stå der ved siden av hverandre, lære av hverandre, tåle hverandre, slik det livssynsåpne samfunnet fungerer når det er på sitt beste.
