I dagens KrF lever flere ulike fortellinger om hvorfor Bollestad til slutt trakk seg som partileder. En av dem er at nestlederne begikk kupp og presset henne ut. En annen er at Bollestad over tid ble utkjørt og handlingslammet. Partiets eget sekretariat varslet om en kritikkverdig lederstil. Det finnes også flere fortellinger. Hvilke av disse som blir stående igjen vil tiden vise.
For de aller fleste utenfor KrFs sentrale miljø framstår dramaet både uforståelig og til dels svært brutalt.
Det er likevel få som stiller det grunnleggende spørsmålet: Har disse historiene noe til felles? Hvilken kultur vokser de ut av? Finnes det linjer bakover i partiet som kan forklare det som nå skjer?
Bruk-og-kast
Først er det verdt å se nærmere på partiets historie om ledere som har gått av under brutale forhold. Slik Vårt Lands kommentator Emil André Erstad påpekte i sin kommentar forrige uke, er det lenge siden en partileder er blitt sittende på normal tid og med et selvvalgt tidspunkt for avgang.
Partileder Valgerd Svarstad Haugland var leder fra 1995–2004. Etter å ha ledet partiet i 8–9 år fikk hun kraftig kritikk av egne partifeller i den såkalte «havarikommisjonens» rapport etter valget i 2003. Overskriften i VG var «Forskrekket over kritikk fra sine egne». Til NRK innrømmet hun at alle de anonyme uttalelsene ikke var lystig lesning. Hun valgte å trekke seg.
Dagfinn Høybråten som var leder fra 2004 til 2011, fikk sterk kritikk for sin lederstil, etter å ha ledet partiet i sju år. Den avgjørende kritikken kom fra tidligere parlamentarisk nestleder Ingebrigt Sørfonn. Han sto frem i Aftenposten og ba Høybråten om å trekke seg. Han sa blant annet at KrF trenger en partileder som kunne bidra til at partiet ble et «bredt, inkluderende og raust» parti. Det endte opp med at Høybråten trakk seg.
Et interessant spørsmål er hvordan KrF ble et parti som framstår med en bruk-og-kast-kultur?
Knut Arild Hareide som var leder i partiet 2011 til 2019 tapte det såkalte retningsvalget. På partiets landskonferanse, ni måneder før KrFs landsmøte meldte Hareide at partiet nå måtte velge sitt regjeringsalternativ. Dette ble godt mottatt. Vårt Land skrev: «Stadig flere i KrF ber nå Knut Arild Hareide og resten av ledelsen føre an i valg av regjeringspartner. Uansett hvilken vei det bærer.» KrFer Jostein Rensel sa blant annet: «I sentrumspartiet KrF vil det alltid være folk som ser mer mot høyresiden eller mot venstresiden. (...) Det er leder, ledelse og sentralstyre som må ta et strategisk valg om hvilken vei KrF skal gå.» Men da Hareide gikk ut med sin anbefaling noen måneder senere fikk han sterk kritikk for at han hadde tatt partiet på senga. Hareide valgte å gå av, men fikk hard kritikk i ettertid.
To år senere gikk også Kjell Ingolf Ropstad av etter dramatiske omstendigheter. Dette handlet imidlertid ikke om partiet, men om pendlerbolig-saken, ofte omtalt som gutterom-gate.
Bollestads avgang er er den ferskeste i KrF. Kanskje var Bollestads lederstil ikke slik hennes sentrale medarbeidere forventet. Men omstendighetene rundt framstår uforståelig for de fleste utenfor det sentrale KrF-miljøet. Kanskje får vi vite mer i tiden som kommer. Fra lekkasjer vet vi at hun opplevde kritikken som både overraskende og brutal, etter å ha brukt elleve år av sitt liv på Stortinget, to år av sitt liv i regjering for KrF og tre år av sitt liv som partileder.
Et interessant spørsmål er hvordan KrF ble et parti som framstår med en bruk-og-kast-kultur?
Bondeviks manglende grep
Den som har fulgt KrF over tid vil ha merket seg noen trekk ved partiet. Partiet er preget av et underliggende ønske om harmoni. Noen vil kalle det konfliktvegring.
Den som gjorde jakten på harmoni til sitt ypperste varemerke var Kjell Magne Bondevik. Han var lederen som dyrket fram og ga plass til unge profiler slik som Kristin Aase. Han må ha sett partiets framtid i måten hun utfordret ham og partiet. Aase fikk plass i partiets sentralstyre. Men det ble for mye da hun utfordret på en av de såkalte hjertesakene.
Kanskje er det ikke så rart at Dag Inge Ulstein sier nei til et permanent lederverv
I 1989 gikk Aase inn for obligatorisk rådgivning for abortsøkende kvinner, men mente at kvinnen selv måtte ha ta valget om abort. Hun fikk støtte av flere i partiet, mens andre reagerte hardt.
Det ble en kort prosess i partiet. Arbeidsutvalget tok avstand fra Aases standpunkt og det ble gjort klart at Aase ikke kunne å ha sentrale verv i partiet. Til tross for at Bondevik hadde en uvanlig sterk posisjon i partiet, brukte han hverken sin autoritet til å skape plass for to abortsyn i KrF eller for å bemyndige ledere etter ham. Synet på abort ble et slags bekjennelsesspørsmål i KrF. Denne prosessen satte en standard for årene som kom.
For trangt
Flere skulle forlate partiet på grunn av et trangt nåløye for å passe inn. Et annet eksempel er spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Med årene fikk KrF også avskallinger på konservativ side som opplevde at KrF gled i liberal retning. KrFs varaordfører i Bergen, Marita Moltu, er et eksempel. Hun mente KrF beveget seg bort fra de tradisjonelle kjerneverdier. Den uklare harmonikulturen tappet partiet i begge endrer.
Selv skulle Bondevik åpne for ulike abortstrategier. Det ble klart under nestlederkamp i 2023 mellom Ida Lindtveit Røse og Jorunn Gleditsch Lossius i 2023. Han uttalte da: «Jeg vet ikke om noen i KrF som ikke er opptatt av vern av det ufødte liv. Uenigheten i partiet nå går ikke der. Men på hvordan det best kan gjøres i en ny tid».
Men partiet hadde allerede satt standard for hvordan tillitsvalgte kunne behandles. Aase var den første i denne perioden som ble kappet huet av da harmoni-søken vippet over i en hard bølge av kritikk. Eller kanskje var det motsatt: Bølgen av kritikk skulle opprettholde harmonien og balansen i partiet.
Som alle vet er det store ulikheter i sakene som førte til fallene til Aase, Svarstad Haugland, Høybråten, Hareide og Bollestad. Likhetstrekket er likevel at de alle fikk en svært hard medfart og ble stående uten autoritet i et parti der harmoni var målet.
Kanskje er det ikke så rart at Dag Inge Ulstein sier nei til et permanent lederverv. Han har sett Bollestads fall på nært hold. På samme måte så Bollestad Hareides fall på nært hold, Hareide så Høybråtens fall, og Høybråten så Svarstad Hauglands fall. Nå skal det sies at noen av dem var mer aktive i forgjengerens fall enn andre.
Likevel: Hvem vil seg selv så vondt?
