Oslos største filmfestival, OsloPix, holder på hele uka og har en rekke interessante filmer på programmet. En av filmene som kan komme til å skape debatt i Vårt Lands spalter, er den svenske dokumentarfilmen Leaving Jesus, som har Oslo-premiere tirsdag kveld. Den svenske filmregissøren Ellen Fiske følger en rekke personer med bakgrunn fra mer eller mindre strenge kristne sammenhenger. Trolig vil en del kristne miljøer føle at de litt for lett blir stemplet som strenge, da personene som er med i filmen ikke har bakgrunn fra sektlignende sammenhenger, men for en stor del er tidligere troende baptister, pinsevenner, adventister og katolikker. En av dem, den tidligere pinsevennen Isabel, kommer fra Norge.
«Tidligere karismatisk kristen» er en annen av merkelappene på personene som er samlet på retreat mot kristenfundamentalisme i San Franscisco. Dersom man ikke er kjent med kristne miljøer fra før, kan man fort risikere å oppfatte at enhver tilknytning til et kristent miljø utgjør noe problematisk og umiddelbart skaper skadeskutte mennesker. Sannheten er vel snarere at det i alle miljøer vil være noen som søker seg bort fra flokken. Man bør ikke av de mange historiene som Leaving Jesus forteller, slutte at kristendom ødelegger for menneskelig glede og livsutfoldelse. Muligens ligger filmen et lite hakk for nært å tilby et slikt tolkningsmønster.
Må ikke avvise livsfortellinger
Når dette er sagt, tror jeg at det dummeste man som kristen kirke eller kristen forsamling kan gjøre, er å avvise livsfortellingene som kommer frem i Leaving Jesus. Derimot bør man invitere til samtale rundt problemstillingen som gjelder svært mange kristne sammenhenger: Hvorfor er det slik at noen mennesker får så dårlige opplevelser i miljøet vårt at de forlater troen?
De som forlater Jesus er ikke like. Men felles for dem er i stor grad at de ikke har opplevd Jesus gjennom sine medmennesker.
Den mest forferdelige livsskjebnen som kommer frem i Leaving Jesus, er nok Pauls historie, en tidligere katolikk som vokste opp med en prest og overgriper til far. En del katolikker vil nok føle at det enda en gang rettes søkelys mot grusomheter som ikke representerer den katolske kirke. Paul representerer likevel først og fremst seg selv, og det han har vært igjennom, skal ikke noe menneske måtte oppleve.
En annen, Abe, som faktisk har bakgrunn fra en sekterisk sammenheng – tidligere Children of God – bryter ut i gråt fordi han har vært dømmende og straffende overfor sine egne barn, slik han selv også ble behandlet i barndommen.
Den tidligere adventisten Kari er homofil og har vokst opp med angsten for helvete. Hun kjente ingen utenfor den kristne forsamlingen hun gikk i.
Den tidligere baptisten Norm opplevde at sønnen hans tok selvmord som 18-åring, og at pastoren forkynte at det var sønnens synd som hadde ledet ham til å gjøre det. Dette har fått Norm til å bryte ut av trossamfunnet, fordi han innså at han ikke kunne underlegge seg det han omtaler som «syk tenkning». «Jeg vil ha livet mitt tilbake», sier han.
De som forlater Jesus er ikke like. Men felles for dem er i stor grad at de ikke har opplevd Jesus gjennom sine medmennesker.
— Alf Kjetil Walgermo
Redsel for djevelen
Andre retreatdeltakere har tilsynelatende mindre dramatiske livshistorier, ytre sett, men har opplevd det kristne miljøet de kommer fra som vanskelig på ulike vis. Dermed oppleves bakgrunnen deres uansett dramatisk for dem selv. Norske Isabel er en av disse, med en følelse av at hun går imot den kristne pinsevennfamilien sin ved å delta på retreaten – hun holdt lenge på å kansellere flybilletten. Hun sliter blant annet med redsel for djevelen, som hun frykter kan sitte på kjøkkenbordet om hun kommer hjem til tomt hus.
En annen deltaker, presbytarianeren Jeff, sliter kanskje først og fremst med at han ikke opplever Guds kjærlighet. Det er Jeff som ved filmens slutt er den som har begynt å høre på kristne forkynnere igjen – noe som i filmen får et anstrøk av at han ikke klarte å komme seg ut av som holdt ham nede.
Atter en annen, den tidligere mormonen Elayna, har gått fra en konservativ bakgrunn til å ta det helt ut som stripper. Nå tar hun tequilashots som nattverd, sier hun. Hun mener at depresjonen hennes stammer fra den religiøse bakgrunnen.
Kirken skal være et godt sted
Alle disse historiene, så ulike de enn måtte synes, forteller oss at det finnes en rekke mennesker der ute som kunne fått en mye bedre start på livet sitt om de hadde vokst opp i trygge rammer med gode og kloke folk rundt seg. Her har kristne miljøer er stort ansvar, noe man ikke skal ta lett på eller skyve unna ved å tenke at «dette gjelder ikke oss».
Det er ikke sikkert at alle metodene til retreatsenteret i San Franscisco er de beste, men det tenker jeg uansett er underordnet. At psykologer kaller kristendommen for infantiliserende og frelse for en myte får være så sin sak – også at de samarbeider med sexterapeuter og andre fasilitatorer i arbeidet for å få skakkjørte mennesker på rett kjøl.
Poenget er å anerkjenne menneskers livshistorier, og spørre oss hva vi selv kan gjøre for at så få som mulig skal oppleve det som vondt og knugende å komme fra et kristent miljø.
Som norske Isabel sier i filmen: Det viktigste er å ha respekt for hverandre. Da kan samtalen starte. Og kanskje kan noen flere oppleve å lande på et godt sted.
Det stedet skal også kirken være. Da må også hvert enkelt kristne menneske ha dette i mente: De som forlater Jesus, skal ikke forlate Jesus på grunn av meg.
