Denne sommeren har Morgenbladet trykket en serie artikler om å «slå opp» med sine foreldre, og da særlig sin mor. Tekstene gir innblikk i en smerte mange bærer på i det skjulte. Her i avisen har samtidig diskusjonen gått høyt om hvorvidt man bør bli i kirken. Fra mitt perspektiv henger de to samtalene nøye sammen.
Solveigs kjærlighet i Peers liv er uten forventning, og dermed uten kraft til å forandre hans liv
Dostojevskij, og senere Freud, pekte på sammenhengen mellom farsrelasjonen og gudsforholdet i et menneskes liv. Men vår egen Ibsen her i lutherske Norge var mer interessert i forholdet mellom troen og morsrelasjonen. Har Ibsen noe å lære oss om vårt ambivalente forhold til det kristne fellesskapet? Kan vi komme dypere enn den overfladiske diskusjonen om hvilken kirke som er «best»?
Det ikke vanskelig å tolke mor Åse og Solveig som ufullkomne versjoner av jomfru Maria. Og dermed blir de også et bilde på Peer Gynts – det vil si vi nordmenns – forhold til fellesskapet eller kirken. I sommer har Den norske kirke her i avisen blitt beskyldt for å ikke «kreve noe». På samme måte er Solveigs kjærlighet i Peers liv uten forventning, og dermed uten kraft til å forandre hans liv.
Om det bare hadde vært så enkelt som å bytte kirkesamfunn!
Peer Gynt og Brand
Det symbolsk feminine, som er fellesskapet, har som oppgave å forvente av det symbolsk maskuline, troen, å være fullkommen som Kristus. Slik vi prester noen ganger kaller medlemmer som sier de ikke vil vedkjenne seg sin dåp for kristne, venter Solveig på Peer og holder hans identitet in abstractum. Vi ser da også lite til omvendelsens frukter i Peers liv.
På motsatt side vil presten Brand heller være hjemløs enn halvhjertet, som det het i en overskrift hos avisen Dagen. Han ønsker å bygge en «ny» kirke, men ender med å lede sin flokk ut i kaos. For han har et problem, et sår som følger hans pastorale gjerning. Brand hater sin mor, og han ødelegger sin kones liv. Hater han også kirken?
Det er som om Ibsen prøver å vise hvordan troen balanserer mellom om å underkaste seg en tannløs femininitet, som Peer, eller å avvise den fullstendig, som Brand. Som prest føler jeg stadig oftere at jeg står i et spenn mellom to kirkesyn: På den ene siden står en kirke som i mangel på reelle grenser mot verden defineres av politiske og ideologiske trender. På den andre en kirke som ikke vil identifisere seg med Kristi kropp som et fysisk og praktisk fellesskap fullt av både halvhjertete og trofaste tjenere.
Hvor er kirkens feminitet? Hvor er Maria?
Individualisme i forkledning
Om det bare hadde vært så enkelt som å bytte kirkesamfunn!
Dessverre (eller heldigvis) er det ikke slik. Selv en gammel tradisjon kan bli en «ny» kirke om den for meg er en flukt fra den sammenheng jeg er satt i. Det er ironisk hvordan det å bli med i et trossamfunn som har bevart førmoderne tradisjoner, kan være en dypt individualistisk avgjørelse. Jeg har lest teologi, jeg liker denne gudstjenesteformen, jeg velger å identifisere meg med disse folkene.
Dessuten er de vanskelige følelsene knyttet til Jesu mor blant oss lutheranere, noen ganger berettigede. Som Halvor Nordhaug skrev i denne avisen for noen måneder siden, er Maria-dogmene fra Det første vatikan-konsilet et økumenisk problem. Når Maria identifiseres med én konkret maktstruktur, kan en Maria-hymne bli et instrument for religiøs maktkonsentrasjon.
I den teologiske boksekampen om hvem som har mest rett, er det ikke plass til det feminine
Protestanter og Maria
Luther hadde ikke noe problem med kirkefedrenes lære om Maria som gudefødersken. I sin kommentar til Marias lovsang priser han henne som den «opphøyde over alle dødelige». Problemet for Wittenberg-teologene var at paven med sine soldater «eide» Maria ved å identifisere henne med sin egen makt. Det er ikke evangelisk å unnlate å ære Maria.
I Calvins teologi derimot, med hans lære om menneskets totale syndeforderv, drives det feminine helt ut av kirken. Hos kalvinistene finnes det ikke noe i skapelsen som kan «ta imot» Gud, og derfor er det heller ikke bruk for Maria eller kirken sin femininitet.
Paradokset er at den avkjønnede teologien som har fått så mye oppmerksomhet de siste årene, kan forstås som en slags vrengebilde av Calvins patriarkalske teologi. Historikeren Tom Holland har bemerket at det er de statene i USA som tradisjonelt var kjent for sin reformerte nidkjærhet, som i dag er mest woke. Her er ytterfløyene i teologien samstemte: I den teologiske boksekampen om hvem som har mest rett, er det ikke plass til det feminine. Det er ikke plass til Maria.
I teologien er den såkalte giftige maskulinitetens problem ikke egentlig maskuliniteten, men fraværet av det feminine
En kjønnet åpenbaring
Sara Coakley er professor emerita ved Cambridge. I boken God, Sexuality and the Self påpeker hun at selv når hun som kvinne løfter kalken ved alteret, forblir den sentrale metaforen i liturgien en kjønnet metafor. Bruden og brudgommen forenes. Lik jeg som mann går inn i en feminin rolle når jeg tar imot ord og sakrament, er Coakley bevisst om at prestetjenesten er symbolsk maskulin når hun står vendt mot menigheten i Kristi sted. At Gud ikke er kjønn, betyr ikke at åpenbaringen ikke er kjønnet.
Den kristne troen tilbyr oss nemlig ikke bare en himmelsk Far «som har gitt navn til alt som kalles far» (Ef 3,15) og som dermed kan hjelpe oss å finne forsoning selv når våre fedre har sviktet oss. Vi har også fått en mor under korset (Joh 19,25). Som Magnus Malm en gang skrev, er menns svakhet for pornografi ofte knyttet til morsrelasjonen. Og vi kan legge til: en relasjon bare Guds mor kan helbrede. I teologien er den såkalte giftige maskulinitetens problem ikke egentlig maskuliniteten, men fraværet av det feminine.
Kirken er Maria
Brand «slår opp» med sin fysiske mor, og noen ganger er det nødvendig. I Brødrene Karamasov viser Dostojevskij oss at det bare er et åndelig farskap som virkelig kan helbrede et sår fra en ødelagt farsrelasjon. På samme måte må man spørre om ikke et møte med Maria gjennom kirken kunne helbredet Brands ødeleggende relasjon til sin mor.
Ingen krever av oss at vi alltid skal like kirken, eller akseptere det når hennes barn svikter sin grunnvoll. Men det kristne fellesskapet er ikke en organisasjon. Hun er Maria. En mor som vi skal elske.