Utopisk framtid mot dystopisk nåtid
I en verden av grenseløs armod, er det lov å dyrke et overflødighetshorn av en innmurt hage?
HAGE: – Tross alt er verdens forbedring helt avhengig av at enhver dyrker den flekk jord som er en tiltrodd. Hvordan skal vi ellers oppnå endring?, spør Åste Dokka. Her «Jordisk paradis» av Pierre Bonnard (1867–1947).
Hva gjør vi når ting er urettferdige, vi vet om det og synes det er ille, men vi selv nyter godt av urettferdigheten? Noen ganger virker det som om den eneste passende responsen på fortida er et liv i kontinuerlig bot. Finnes det en bedre måte å leve videre på når vi har erkjent at vi bor på en kirkegård av våre forfedres ofre?
Dette er spørsmål jeg stilte meg under lesingen av en annerledes hagebok, nemlig Olivia Laings The Garden Against Time.
Det er virkelig en hagebok. Den setter riktignok hagen inn i historisk og økonomisk sammenheng, men jeg har også stavet meg gjennom en god mengde blomsternavn på latin og detaljer om jordsmonn. Nå vet jeg at box er buksbom og at det er mulig å anlegge en dam på sin egen tomt uten å framstå verken nyrik eller gal. Og parallelt med kompost og nattefrost baler Laing også med dypere spørsmål.
