Jeg ber rett og slett mitt Fadervår. Eller kanskje jeg skulle si: Jeg går og tenker og tygger på disse bønnene Jesus lærte oss, mens jeg tynges av den eskalerende klimakrisen, de vanvittige naturtapene, dyr og planter som er truet og blir utryddet.
Jeg setter med andre ord Herrens bønn inn i miljøkampen: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorda slik som i himmelen. For når det skjer, når gudsriket kommer og himmelske tilstander brer seg på kloden, da er også naturen berget, restaurert og frelst.
Jesus brakte Guds rike nær. Han behersket ekstremvær og matkriser. Profetene maler bildet ut. Som i Eden skal freden bre seg i selve skaperverket. På den nye jorda skal kalv og ungløve beite sammen mens en smågutt gjeter dem. Og, sier Herren: Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell. Sjekk Jesaja, kapittel 11.
Mønster for å leve slik vi ber
Derfor ber jeg om at Guds rike må komme. Ja, hele Fadervår byr på bønner vi trenger når skaperverket er truet og skadet – og gir oss et mønster for om mulig å kunne leve slik vi ber.
Gi oss i dag vårt daglige brød. Da må biene leve og mikroplasten forsvinne fra maten. Da må avlingene jorda rundt sikres mot flom og tørke, hensyn til natur gå foran profitt, og vi som spiser langt mer enn vår rettferdige del, må dele med de landene som rammes hardest av klimaendringene.
Miljøengasjementet må ikke reserveres for de ekstra interesserte på visse dager i året med spesialskrevne grønne bønner.
Dette leder direkte over i neste fadervårbønn: Tilgi oss vår skyld. Jeg står som skyldig i møte med mennesker og medskapninger som lider uforskyldt på grunn av min livsstil. Jeg vet at jeg er fanget i store, destruktive strukturer det er bortimot umulig å bryte ut av. Like fullt: I klimakrisen trenger jeg tilgivelse fra Gud, mennesker og natur.
Og la meg ikke komme i fristelse! Skaperverket trenger mennesker som motstår fristelsen til å bruke mer enn naturen kan bære. Vi, jeg, fristes til å tenke kortsiktig på egen komfort og overlate de skadelige følgene til kommende generasjoner.
Ånden er villig, men kjøttet er svakt, sa Jesus da disiplene sovnet i Getsemane. Det gode jeg vil, det greier jeg ikke gjøre. Dermed bygger krisa seg opp. Og jeg ber: Frels oss fra det onde! Vi står på randen til en kollaps. Herre, frels! Vi går under.
Ikke reserveres for spesielt interesserte
Klimakrise og naturtap hører hjemme i midten av vår tro og våre trosuttrykk. Den norske kirke og kirker flest har lenge hatt et prisverdig miljøengasjement. Men det må ikke reserveres for de ekstra interesserte på visse dager i året med spesialskrevne grønne bønner.
Jeg har selv skrevet flere slike. De fine, velmente formuleringene er fort glemt – i motsetning til bønnene i Fadervår. Uansett: I miljøkampen trenger vi bønn. Det styrker og beveger. Ikke minst beveger det oss som ber.
Samtidig tror jeg på det gamle tospannet ora et labora, be og arbeid. Og det er her den bitte lille, rødlistede sokokeugla kommer inn i bildet. Den er bare 15 centimeter høy og finnes fremdeles på kloden fordi Arabuko-Sokoke-skogen i Kenya er fredet.
Miljøvernerne i Kenya
Like ved denne siste resten av uberørt kystskog holder naturvernerne i A Rocha Kenya til. De bidrar aktivt i vernet av skogen, som i tillegg til truede fuglearter også rommer en elefantstamme og den rottestore, rare gyllenrumpeelefantspissmusa, utrydningstruet den også.
A Rocha er noe så sjeldent som en kristen miljøbevegelse som ikke bare driver holdningsarbeid, men faktisk miljøvern og forskning. De ikke bare ber, de arbeider. I Kenya jobber de blant annet med å bevare korallrev og mangroveskog, og der som alle steder A Rocha er i sving, fokuserer de særskilt på fugler.
Naturvern og miljøkamp forankret i det doble kjærlighetsbudet.
For ti år siden observerte de til sin overraskelse ei sokokeugle i et annet skogsområde i nærheten, i Dakatcha. Da gikk de i gang med å kjøpe opp skog, teiger som ellers ville blitt solgt til industriell og ødeleggende ananasdyrking. Nå verner de skogen, og dermed både ugla og andre arter. Og i mai i år fant de omsider stedet der uglene søker nattely.
Hjertet i naturvern, bønn og tro
Det er fint å tenke på denne vesle ugla og andre truede små. Hva har vi gjort, eller ikke gjort, mot dem? Når jeg ser for meg de enkelte truede artene, blir ikke bønnen bare generell og omfattende, den blir konkret og nær. Det beveger meg. Kanskje fordi jeg da kommer tettere på kjernen i saken, kjærligheten som er hjertet både i naturvern, tro og bønn.
A Rocha International skrev nylig på Facebook: «Vi har sett at det er kjærlighet – kjærlighet til Skaperen, våre medmennesker og vår mer-enn-menneskelige neste – som fører til håpefull innsats for naturen.»
Naturvern og miljøkamp forankret i det doble kjærlighetsbudet. Nestekjærligheten utvidet til også å omfatte våre medskapninger, selv de minste små. Sammen med dem søker vi kjærlighetens kilde: Vår Far i himmelen. La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
