«I denne konflikten står rett mot rett», sa tidligere stortingspresident Jo Benkow om isralere og palestinere. Men de fleste av oss synes det er enklere å forholde seg til en konflikt når vi kan holde med den parten som har rett. En løsning på ubehaget ved konflikt kan være å fornekte den ene partens rettigheter.
De fleste av oss synes det er enklere å forholde seg til en konflikt når vi kan holde med den parten som har rett
— Erling Rimehaug
For de første sionistene var det et tankekors at det landet der de ville bygge sitt hjemland allerede var befolket av noen andre. De løste det med slagordet «Et land uten folk til et folk uten land». Den arabiske befolkningen hadde stort sett innvandret samtidig med sionistene, tiltrukket av de mulighetene jødisk foretaksomhet hadde skapt, sa denne myten.
«Sannheten» om palestinerne
For førti år siden forsøkte journalisten Joan Peters å gjøre denne myten til et vitenskapelig faktum. Hennes bok From Time Immemorial fikk straks mye ros fra folk som likte konklusjonen, nemlig at de fleste palestinerne var innvandret de siste hundre årene før staten Israel ble til, og altså ikke hadde noen rettigheter til landet.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått tilsendt denne boken eller blitt oppfordret til å lese den av folk som vil åpne øynene mine for «sannheten» om palestinerne. Det siste året er teorien hennes stadig lagt fram som fakta i sosiale medier. Det til tross for at boken ble grundig tilbakevist av kompetente historikere den gangen den kom ut.
«Ved å se etter den ‘rette’ informasjonen og lese dokumenter selektivt kan man ‘bevise’ hva som helst», skrev Yehoshua Porath i en anmeldelse i New York Times i 1986. Han var professor i Midtøstenstudier ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, og konkluderte: «Myten om en storstilt arabisk immigrasjon fra nabolandene ble tidlig foreslått av sionistiske skribenter. Fru Peters aksepterer denne teorien fullstendig og har tydeligvis lett gjennom dokumenter for ethvert utsagn om at arabere kom til Palestina. Men selv om vi legger sammen alle tilfellene hun siterer, kan man ikke unngå konklusjonen at mesteparten av veksten i det palestinske arabiske samfunnet skyldtes naturlig tilvekst».
Palestinerne fornektes
Palestinsk selvstendighet ble satt på den internasjonale dagsorden for førti år siden (og det er nok ikke tilfeldig at Peters bok kom akkurat da). Det har fått mange til å hevdet at det palestinske folket ikke hadde noen nasjonal identitet eller bevissthet før den ble skapt for å bekjempe Israel. Palestinerne er bare en liten del av den store arabiske nasjonen i Midtøsten, og har dermed ikke krav på noe eget landområde. De finnes rett og slett ikke, sier mange som vil være Israels venner.
Det er riktig nok at de arabiske nasjonalistene i Palestina først kjempet for selvstendighet innen Det osmanske riket og deretter innen det arabiske Stor-Syria som britene hadde lovet dem. Men da det britiske Palestina ble etablert, gikk den tredje palestinske nasjonalkongressen i 1920 inn for en selvstendig palestinsk stat. Palestinsk nasjonal identitet utviklet seg deretter parallellt med israelsk identitet.
Å fornekte rettighetene til den ene parten er bare et bidrag til å gjøre situasjonen verre
Jødenes tilknytning til Palestina
Å fornekte palestinernes nasjonale identitet og tilknytning til landet er altså å fornekte fakta. Men tilsvarende fornektelse finnes også på palestinsk side.
En av begrunnelsene for en jødisk stat i Palestina er jødenes tilknytning til det som en gang var israelsfolkets land. Denne tilknytningen benektes av mange palestinere. For eksempel hevdet Yasser Arafat i Camp David-forhandlingene i 2000 at det aldri har vært noe jødisk tempel i Jerusalem. Vestmuren fra dette tempelet betegnes i FN-dokumenter som el Buraq-muren, og slik viskes jødenes tilknytning vekk.
Holocaustfornektelse
Når du spør palestinere hva de mener bør skje med israelerne, svarer noen at de bør dra tilbake til Europa dit de kom fra (selv om minst tredjedelen kom fra Midtøsten). Palestinernes president Mahmoud Abbas benektet i en tale i fjor at jødene i Europa har noen røtter i Midtøsten.
Hovedbegrunnelsen for en jødisk stat er at den trengs for å gi jødene trygghet, noe som ble akutt nødvendig etter Holocaust. Men i det palestinske samfunnet er holocaustfornektelse utbredt. Mahmoud Abbas skrev i sin tid en holocaustfornektende doktoravhandling og sa i en tale i fjor at Hitler bekjempet jødene på grunn av deres rolle i samfunnet.
I Vesten er det vanligste argumentet mot at Israel har rett til å eksistere at Israel er et kolonialistisk prosjekt som er skapt for å ta land og ressurser fra de som allerede bor der.
Ingen kolonimakt
Det er riktig at britene brukte sionistenes ønske om et hjemland i Palestina for å fremme sine kolonialistiske interesser i området. Det er et åpent spørsmål om Israel ville blitt til uten den britiske kolonipolitikken.
Men de som bor i dagens Israel har ikke noe annet hjemland. De er ikke utsendt fra noe annet land, og de er ikke der for å utnytte landet til inntekt for noen andre. Den ekspansjonspolitikken med bosettinger som Israel driver på området de har okkupert siden 1967 kan nok kalles kolonisering. Men det gjør ikke den jødiske staten i seg selv til et kolonialistisk prosjekt.
Skal det være noen utsikter til frihet og trygghet for alle i Det hellige land, må utgangspunktet være Jo Benkows: Det finnes to folk som begge har rettigheter i det samme landet. Å være med på å fornekte rettighetene til den ene parten er bare et bidrag til å gjøre situasjonen verre.
