Kommentar

Med troen som våpen?

Utviklingen av en internasjonal rettsorden har nær sammenheng med en utvikling som begynte med den kristne lære om rettferdig krig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forrige helg var det tusenårsfeiring for Mostratinget. Det vedtok Kristenretten som var et viktig steg på veien til at Norge ble en rettsstat. Tinget sa at rettens kilde var ikke den politiske makt, men Gud. Slik kunne makten bli gjenstand for kritisk vurdering og samfunnet regulert ved lover. Den enkelte kan bringe sin sak inn for en rettsinstans som skal være uavhengig av den herskende makt.

Tidligere utenriksminister Knut Frydenlund hadde det samme anliggende da han ga ut en liten bok med tittelen «En bedre organisert verden». Bokens budskap var at lov og rett må gjelde i det internasjonale samfunn. Hvis ikke, vil små nasjoner være prisgitt nasjoner som har økonomiske, politiske og militære pressmidler. Krigen på Gaza reiser på ny spørsmålet om hvorfor vi har slike internasjonale avtaler og hvilken betydning de skal ha.

«Rettferdig krig»

Utviklingen av en internasjonal rettsorden har nær sammenheng med en utvikling som begynte med den kristne lære om rettferdig krig. Da keiser Konstantin erklærte at Romerriket var kristent, måtte kristne vurdere om de nå kunne delta i rikets militære styrker. Tidligere var det uaktuelt fordi soldattjenesten også innebar å dyrke keiseren og romerske guder. Kirkefaderen Augustin utviklet en teologi om at kristne kan delta i «rettferdige kriger».

Siden den tid har læren vært diskutert og videreutviklet blant teologer, filosofer og jurister. Det skjedde en forandring da det var enighet om at krig og krigføring ikke skulle vurderes ut fra moral eller kampen for «det gode», men etter juridiske og rettslige normer. I Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er dette reflektert når det står at kristne kan «føre krig etter retten, …»

I moderne tid er læren om rettferdig krig blitt del av folkeretten hvor det skjelnes mellom retten til å føre krig (ius ad bellum) og at krigen må føres i henhold til bestemte normer og rettsregler (ius in Bello). Det første handler om retten til å forsvare seg etter et angrep, men det andre handler om å sette grenser for hva slags krigføring som er lov. «Ius in bello» sier at angriperens ugjerninger ikke kan legitimere et forsvar som består i de samme eller andre ugjerninger. Det som er lov og ikke lov i krig er blant annet nedfelt i Genève-konvensjonene. Russland har ingen legitim grunn til å gå til angrep på Ukraina, mens Israel kan ha en legitim grunn til å forsvare seg mot Hamas’ terrorhandlinger. I Den internasjonale domstolen er imidlertid begge anklaget for hvordan de fører krig. Begge anklages for folkemord.

Både fra kirkelig og fra folkerettslig hold ble tanken om at en krig kunne være «hellig». I Den norske kirke er det avvist siden Martin Luthers tid, men tankegangen har en tendens til å dukke opp igjen, også når krigen ikke kalles «hellig».

Både fra kirkelig og fra folkerettslig hold ble tanken om at en krig kunne være «hellig». I Den norske kirke er det avvist siden Martin Luthers tid, men tankegangen har en tendens til å dukke opp igjen, også når krigen ikke kalles «hellig».

Patriark Kirill: Vestens forkastelige verdier

Patriark Kirill i Russland kaller krigen mot Ukraina hellig og sier at de som dør på slagmarken er martyrer og som det tilgitt for sine synder. Krigen er «Det hellige Russlands krig» som skal samle det gamle russiske rike. Der skal Vesten med sine forkastelige verdier ikke ha innflytelse.

I forbindelse med Israels krigføring sier noen predikanter at opprettelsen av staten er forberedelsen til det endelige slaget ved Harmageddon. Kristus skal komme tilbake, ikke som en fredsfyrste, men med sverd eller maskingevær. En variant av samme tankegods er til stede når jødiske bosettere og noen kristne mener at Israels krig i Gaza er å ta på alvor Guds løfte til Abraham om at hans ætt skulle få landet «fra Egypterelven til Storelven, Eufrat, ..» Det er ikke mye plass til andre av Guds skapninger i en slik tankegang.

Felles for disse litt ulike holdningene er troen på en gud som ikke beskjeftiger seg med etikk og folkerett. De tror på en stammegud, en gud som har utvalgt en stamme på bekostning av andre. Det er en gud som ikke har skapt alle mennesker i sitt bilde og derfor heller ikke kan være rettens kilde. Det er rett og slett en avgud.

«Å lese Bibelen i Bibelens land»

Michel Sabbah, den tidligere katolske patriarken i Jerusalem, skrev i et hyrdebrev rett etter Oslo-avtalene mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen. Han sier at «Gud ikke kan tillate at hans kjærlighet til et folk kan bli til urettferdighet for et annet folk.» Tittelen på brevet var «Å lese Bibelen i Bibelens land». Han skriver at tre religioner regner landet som hellig, anerkjenner at jødene forstår seg selv som et utvalgt folk, men at retten til landet er et etisk og politisk spørsmål. Det er underlagt folkeretten. Religionenes rolle er å være en moralsk veiviser i det som angår menneskeverdet og politisk handling. Patriark Sabbahs overordnede synspunkt er at

Ukrainas og Gazas innbyggere, og vi alle er ille ute hvis retten til land ikke skal avgjøres folkeretten. Den er et stykke etikk som er omsatt i internasjonalt anerkjente avtaler som skal beskytte innbyggerne i Gaza, Palestina, Israel og oss alle. Folkeretten og all etikk handler om det samme: Å legge begrensninger på oss selv og på stater at vi ikke gjør det som er mulig å gjøre, men det som er rett å gjøre.

«Feirar fortid og formar framtid»

Mosterjubileet hadde som slagord: «Feirar fortid og formar framtid!» Det gjør vi når vi arbeider for å sikre at Norge skal være en rettsstat og det gjør vi når vi arbeider for at lov og rett også må gjelde i det internasjonale samfunn.

Og, selv om de færreste av oss kan være med å forme det internasjonale samfunn, kan vi gjøre som professor Jørn Øyrehagen Sunde sa i et foredrag på Moster: Demokrati og rettsstat bygges nedenfra, med innbyggere som snakker med hverandre, løser uenighet ved samtaler og avtaler og sitter sammen om en kopp kaffe. Vi kan drikke kaffe sammen og med det tenke at nå bidrar vi til å bygge demokrati og rettsstat.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar