Kommentar

Vi skulle fortalt hverandre alt…

«Kjente jeg deg, egentlig?», skriver Rolf Jacobsen to år etter konas død. Egentlig vet vi det vel, alle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Å møte et menneske, er å holdes våken av et mysterium.» Det er den fransk-jødiske filosofen Emanuel Lévinas som har sagt dette. Jeg kommer inn på et sykerom og ser for første gang den som har spurt etter en samtale: Et ansikt nedi putene. Jeg spør meg: Hvem er du? Hva slags liv kommer du til å fortelle om? Hvilke dilemmaer står du i?

Livets skjøreste øyeblikk

Jeg har verdens beste jobb, svarer jeg, når jeg blir spurt hvordan det er å være sykehusprest. I selskapslivet følger responsen stort sett samme mønster: Men det må jo være tungt, kommer du ikke i kontakt med mye trist? Jo, jeg kommer i kontakt med mye som er både trist og opprørende, men i det totale regnskapet er det slik at jobben min gir mer enn den tar. Jeg får lov til å følge noen et stykke vei. Jeg blir vist tillit i noen av livets skjøreste øyeblikk. Noen ganger får jeg lov til å gjøre en forskjell. Det fyller meg fortsatt med takknemlighet etter 25 år.

Men det er klart hverdagen tar meg også. Jeg kan bli trøtt og miste nysgjerrigheten. Tenke at jeg har hørt fortellingen før, innbille meg at jeg kan forutsi fortsettelsen. Å møte et menneske er ikke alltid å bli holdt våken av et mysterium. Det kan også være søvndyssende, uinteressant og repeterende. Jeg kan være trøtt og uoppmerksom på slutten av en lang arbeidsdag. Kanskje distraheres jeg av prosesser som foregår i meg selv. Men av og til handler det også om den andre. Når noe begynner å kjede meg, kan det handle om at den jeg snakker med ikke slipper meg til, ikke deler det som virkelig brenner, men holder seg på overflaten. Det er selvsagt deres rett, men magien i samtalen uteblir.

Det finnes hemmeligheter overalt. Mysterier å holdes våken av. Fordi det å fortelle også alltid innebærer å fortie

Fortellinger som beskyttelse

Vi kan velge å fortelle mange ulike historier om oss selv. Den tyske forfatteren Judith Hermann har skrevet en særegen liten bok der hun reflekterer rundt dette, med tittelen: «Vi skulle fortalt hverandre alt». Det er en bok om det å skrive. Eller også om det å fortelle. Hermann ser historiene som et beskyttelsesrom for fortelleren. En kapsel, som skallet på en nøtt, eller som den minste dukken i den russiske matrjosjkaen. Historiene er kokongen rundt henne. Det kan høres ut som en selvmotsigelse. Er ikke fortellingene våre det som avslører oss for hverandre? Bare til en viss grad, sier hun i boka si: Beskyttelsesrommet oppstår av det som forties. Ethvert valg av en setning er et valg mot utallige andre setninger. Ethvert valg av en historie utelukker utallige andre historier. Et ord tilintetgjør et annet ord. Å skrive vil si å slette. Kanskje kan vi også si det samme om å fortelle: Å fortelle er å utelate.

Delte fortellinger

Bokas ramme er en forelesning hun forbereder om det å skrive, om forfatterskapet. Fortellinger fra hennes eget liv vever seg stadig inn i manuset. Hun ser tilbake og ser hvordan hun hele tiden har skrevet langsmed det levde livet sitt. Hvordan hun har fortalt mye, men også utelatt mye. I boken til Hermann er det en passasje der hun skriver om sin tid i psykoanalyse. Hun overtok analytikeren etter en venninne, og når hun ligger på divanen hans, reflekterer hun over at han vet noe om henne fordi hun har vært del av venninnens liv. Han vet noe om henne som hun ikke selv har delt, og som han ikke deler med henne. En del av historien hennes, utenfor hennes kontroll, fortalt av en annen. Hun møter analytikeren igjen, rent tilfeldig, år etter at analysen er over, på en kneipe en sen natt. Han spanderer en drink på henne. Hun vet så godt som ingenting om ham, men nå vet hun dette. At han av og til går ut og drikker en sen natt, røyker og sitter i ensomhet i en anonym kneipe.

Gåtefulle møter

Å være prest handler mye om å lytte til historier, og forvalte det man blir fortalt. Det handler også om å forvalte gamle bibelhistorier og finne relevans for dem i møte med nye tider, nye mennesker, nye situasjoner. Det finnes hemmeligheter overalt. Mysterier å holdes våken av. Fordi det å fortelle også alltid innebærer å fortie. På syningsrommet sitter historiene ekstra løst, når pårørende møtes ved den døde kroppen. De nærmeste, de som kanskje kjente den døde best, utveksler minner, karakteristikker, fortellinger. Vissheten om at det fortsatt er historier som ikke ble fortalt er også tilstedeværende i rommet. Den døde beholdt noen mysterier helt til siste slutt.

«Kjente jeg deg, egentlig?», skriver Rolf Jacobsen i et av diktene fra samlingen Nattåpent, som kom ut to år etter konas død. Kjente jeg deg egentlig? Han vet svaret på det. Egentlig vet vi det vel, alle. Noe vil alltid forbli skjult. Kanskje er det derfor vi heller aldri blir helt ferdig med hverandre – verken med de vi har elsket, eller med de som har gjort oss vondt? Og en natt kan vi komme til å møte noen – på en kneipe, eller i en sykeseng, som gir oss et glimt inn i noe annet. Noe gåtefullt, og alltid fragmentarisk. For vi kan selvsagt aldri fortelle hverandre alt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar