Kommentar

Houstons engasjement gav ham et imperium. Og det samme engasjementet tok det fra ham.

Hvordan kunne Hillsong, som gjennom sine sanger har forsøkt å dra folk nærmere Gud og Jesus, med sitt hykleri dytte folk vekk fra kirkeliv?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Ville du sunget en Hillsong-sang i en gudstjeneste, spør journalisten Julie Roys en lovsangsleder i podkasten Roys report.

– Ja, svarer lovsangslederen Roys samtaler med. Helt uten å nøle.

– Selvfølgelig, legger han til.

Så knekker Roys stemme sammen. «I sang that song», sier hun og henviser til «The Stand» (Joel Houston, sønn av Hillsong-grunnlegger Brian Houston). Har du vært en del av norsk frikirkelighet de siste 15 årene, har du garantert hørt den. So I stand, with arms high and heart abonded! In awe of the one who gave it all. Og så legger hun til: «Mens jeg sang helhjertet, må noen jo ha visst, legger hun til».

Hvordan kunne Hillsong, som gjennom sine sanger har forsøkt å dra folk nærmere Gud og Jesus, med sitt hykleri dytte folk vekk fra kirkeliv?

Og med noen må ha visst kan vi anta at hun mener Hillsongs finansielle strukturer, sex-skandaler, pastorers umoral og lederes luksusforbruk, trakassering og så videre. Det har vært noen harde år for det som en gang var en global megakirke med campuser som hadde regional innflytelse. Det har vært et trist skue. Pastor etter pastor har måttet takke for seg. Selv sjefen sjøl, Brian Houston, ble på et tidspunkt kastet av sitt eget styre og livsverket er nå i andres hender.

Sviket bør få konsekvenser

Hillsongs største merkevare er lovsangen. Og har du vært i norsk frikirkelighet i løpet av de siste tretti åra, er det stor sannsynlighet for at du, i likhet med Roys, også sang that song. Kanskje var det «Shout to the Lord» på 90-tallet. Kanskje var det «Break free» på tidlig 2000-tallet. Kanskje var det «This is living now» på 2010-tallet.

Roys stiller seg også spørrende til hvordan sangen «The stand» har beriket Joel Houston rent økonomisk. Bak Roys resonnementer kan vi ane konturene av svik. Et svik hun mener bør få konsekvenser i form av en avstand, nærmest en boikott. Hvordan kunne Hillsong, megakirke og den største lovsangsleverandøren av dem alle, svikte så fatalt? Hvordan kunne Hillsong, som gjennom sine sanger har forsøkt å dra folk nærmere Gud og Jesus, med sitt hykleri dytte folk vekk fra kirkeliv?

De kalles lovsangsartister

På spørsmålet om Joel Houstons økonomiske berikelse, svarer lovsangslederen i podkasten: Når det synges en lovsang i en kirke, er det alltid en eller annen som tjener penger et sted i verden. Og det kan det jo være like greit å være ærlig om: De største kalles lovsangsartister av en grunn.

De har store plattformer, og selv om de liker å rekke henda i været, lukke øynene og «lede mennesker til Jesus», er plattformene deres, enten det er på scenen eller i sosiale medier, fulle av dem selv. De har en liste på varer og goder de ønsker at skal være backstage, de tar rikelig med betalt for å lede mennesker i lovsang en drøy time. De er influensene med tusenvis av følgere på instagram idet ene øyeblikket og kan komme med løfter på vegne av Gud i det andre øyeblikket.

Personlig har jeg tenkt at det er rart at fyren ikke klarer å slappe av i det han så ofte har forkynt: at han er et Guds barn

Spørsmålet er om menneskelig rot må være resultere i boikott av Hillsong. Den intervjuede lovsangslederen som ville spilt Hillsong-sanger uten å nøle, mener vi må skille verket fra kunstneren. Lovsangene kan fortsatt være meningsfulle og ha betydd noe til tross for menneskelig svik. Han synes å mene at flere ting kan være sanne på en gang.

Hostouns merkelige agering

Der mennesker befinner seg, er det finansielt rot og Sakkeuser som forsyner seg av det som ikke er deres. Der har vi menn, som dytter en kvinne foran seg når seksuell umoral er begått. Der har vi Davider, som drevet av egeninteresser posisjonerer seg selv og andre på en slik måte at de kan få fatale konsekvenser for menneskers liv. Og der har vi levitter og pastorer som går rett forbi sårede som hadde trengt et medfølende blikk og en hjelpende hånd. Dette var sant da Hillsong først ble etablert. Dette var sant da Joel Houston skrev «The stand». Det er fortsatt sant overalt i dag.

Så er Houstons agering i etterkant av sin avgang mildt sagt merkelig. Han kunne bidratt til å redde sin egen og tusenvis av Hillsong-gjengeres merkevare. Han kunne reflektert høyt i offentligheten om hvordan og hvorfor det gikk så galt. Han kunne erkjent hva det gjør med en å få en så stor plattform og tilhengerskare. Hvordan det er å gå fra VIP-lounge til VIP-lounge, fly på førsteklasse og bade i luksus. Alt dette ville ha bygget troverdighet og redusert skadeomfanget. Det hadde vært en kilde til innsikt. En ærlig fremstilling av av sitt personlige fall kunne berget omdømmet til Hillsong.

Narrativet er imidlertid at det er Houston-familien som har blitt behandlet dårlig. Brian Houston melder på sosiale medier at det er sesonger og tider for alt, tider for alt, at han er brennende og engasjert for den nye kirken han planter. Han deler at skuffelser er djevelens strategi. Personlig har jeg tenkt at det er rart at fyren ikke klarer å slappe av i det han så ofte har forkynt: at han er et Guds barn som Gud har omsorg for. Men neida, nytt land skal inntas og det virker som det ikke kan inntas fort nok.

Dagsland kan trøste

Det engasjementet og den driven gav ham et imperium. Og det samme engasjementet tok fra ham det. Houston har rett i at det finnes tider i livet. Mange skuffede kristne hadde funnet trøst i om dette kunne vært en tid for å lege. Det kunne reparert Roys opplevelse av svik og ønske om boikott av lovsangsgiganten.

Vil jeg bli nostalgisk, mimre og kjenne på den deilige følelsen av fellesskap og smake på den deilige opplevelsen av at alt kan skje, livet ligger foran meg, alt er mulig for den som tror, setter jeg på «Wake» eller «Oceans». Og ønsker jeg litt realisme og trøst kan jeg melde om at flere tiår etter at den ble sunget inn, funker Sigvart Dagslands «Djube spor» fortsatt. Og den setningen som gir mest trøst? «Men i avmakt, som ein diamant, gjømme kjerkå ditt rige».

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård er journalist i debattavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar