Kommentar

Hverdagsstillheten jeg møter om lidelsene i Palestina

På mange måter er det som skjer i Palestina en konsekvens av taushet, som gjør lederne handlingslammet og som tillater dette. Om jeg som muslim er taus om islamistisk terror, blir jeg derimot fordømt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Angrepet til Hamas på Israel i oktober i fjor kom som et like stort sjokk på meg som alle andre. Det var helt grusomt, og uakseptabelt. Politikere, mediene og samfunnet som helhet var dypt berørt, og alle fordømte angrepet umiddelbart. Da jeg kom på jobb etter angrepet, sto kollegaer i korridoren og snakket om det. Hvor fælt angrepet var, og uttrykte unison sympati med alle jøder og Israel. Selv om jeg ikke var en del av denne samtalen, kunne jeg ikke gå forbi den.

Jeg måtte stoppe opp, møte blikkene, gå inn i samtalen og ta avstand fra angrepet.

Min taushet kan få følger

Taushet rundt slike gjerninger begått av mennesker som har samme religion som meg, kan nemlig få følger. For om vi med muslimsk tro ikke fordømmer det, kan vi beskyldt for å støtte terror og ugjerninger. I tillegg vil folk ofte ha en avklaring på hvor vi står, uansett hva. Om jeg hadde gått forbi samtalen, følte jeg at kollegaenes forventninger ville forfulgt meg. For ellers ville jeg risikere et direkte spørsmål midt i opp i noe helt annet om hva jeg tenkte om Hamas-angrepet. Slik har det vært siden terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York i 2001.

I mine forsøk på å initiere samtaler om Palestina i hverdagen, blir det sagt at «ting er så komplisert», «det er så mye følelser» og «det er vanskelig» og det er så «politisk».

Jeg blir stilt det klassiske spørsmålet; «Så Bushra, hva tenker du om terrorangrepet som er begått av muslimer?». Det har vært så presserende at jeg til og med har blitt konfrontert med et slikt spørsmål fra en kollega mens jeg har operert en pasient da jeg jobbet klinisk.

Som muslim er jeg derfor oppdratt til eksplisitt å fordømme alle ugjerninger begått av andre muslimer. Det er blitt såpass forpliktende, at om jeg ikke gjør det skaper det litt uro i meg. Jeg kjenner på en skam. Slikt er det imidlertid ikke for andre trosgrupper. Selv om angrepene fra Israel på palestinerne har økt med brutalitet uten sidestykke.

Enorme ødeleggelser i regi av Israel

Massive og brutale drap begås av Israel som verken skåner nyfødte barn eller innlagte pasienter. Israel har påført ekstreme ødeleggelser, påført en sultkatastrofe, kuldebølge (når man hindrer tilgang til husvarme og klær i vinter) samtidig som landet har innskrenket muligheten for helsehjelp med mangel på sykehus, medisiner og rent vann. Det har dessuten vært utstrakt vold fra ulovlige bosettere. Det hjelper lite å slippe inn utenlandske helsearbeidere når man verken har fungerende sykehus, nok medisiner eller utstyr. Krigen påfører ikke bare umiddelbar død, men også enorme langvarig lidelser. Bare et eksempel er at mangel på rent vann og antibiotika kombinert med direkte utslipp militært materiell og fra ødeleggelsene på infrastrukturen, risikerer å øke omfanget av infeksjoner som er umulige å behandle. Til tross for at venstresidens politikere og Den norske kirke har fordømt disse lidelsene og det har vært demonstrasjoner, er det ingen tydelige fordømmelser fra det øvrige politiske spekteret eller representanter for andre religioner.

Er det vanskelig å ta avstand fra å drepe sivile og barn, fra bombing av sykehus, fra ikke å gi mennesker tilgang på vann og mat slik Israel gjør?

Men aller mest forstyrrende er den hverdagsstillheten jeg møter om lidelsene i Palestina. Vi er vitne til det som ser ut som etnisk rensing og massive angrep på sivile. Mine palestinske venner forteller om stadig flere drap på sine, familier utslettes og jeg føler at verden står i flammer.

Men mange later som ingenting i hverdagen; man snakker om våren, hva man gjorde i helgen, loppemarkeder og alt det vanlige. Vi kan selvsagt ikke leve livene våre inn i slike lidelser, men noen setninger av solidaritet ville vært nok. Jeg blir dessverre mer og mer overbevist om at slik ville det aldri ha vært hvis slike lidelser ikke hadde rammet muslimske palestinere. Jeg har opplevd langt flere fordømmelser om hva russerne gjør i Ukraina, enn hva Israel gjør i Palestina. Verden ville aldri stått stille og sett på at sykehus ble bombet og innlagt pasienter ble drept om noe slikt hadde rammet kristne eller jøder. Denne fremmedgjøringen som først bare gjaldt dem som sto utenfor samfunnet, er nå ganske utbredt blant vanlige muslimer.

Vanskelig å ta avstand?

I mine forsøk på å initiere samtaler om Palestina i hverdagen, blir det sagt at «ting er så komplisert», «det er så mye følelser» og «det er vanskelig» og det er så «politisk». Så det er vanskelig å ta avstand fra å drepe sivile og barn, fra bombing av sykehus, fra ikke å gi mennesker tilgang på vann og mat slik Israel gjør? Og andre ganger har det endt opp med en kritikk av mediene om hvorfor man viser frem brutale bilder av Israels angrep når vi uansett ikke kan gjøre noe med situasjonen. Ja, jeg kjenner også en pressende kvalme og ubehag når jeg ser bilder av små barns kroppsdeler hengende utfor en vegg etter Israels angrep. Men er løsningen at vi skal isolere oss i vårt behag og lukke igjen våre øyner for bruddene på menneskeverd og den ekstreme volden og terroren fra Israel?

På mange måter er det som skjer i Palestina en konsekvens av vår taushet, som gjør lederne handlingslammet og som tillater dette. Så om vi ikke skal kreve ansvar, solidaritet og åpenhet blant oss i hverdagen – så håper jeg inderlig at den frie pressen fortsetter å skrive om Palestina. Ubehaget som mediedekningen vekker, er det eneste håpet om at palestineres menneskeverd erkjennes. Men det skal heller ikke tas for gitt, for mediene i flere andre land, selv andre nordiske land har forsømt dekningen av Palestina.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar