Ny kirkerådsleder: Et ikke fullt så spennende valg

Torsdag starter Kirkemøtet i Den norske kirke (DNK) i Trondheim. Der møtes de 117 medlemmene i det øverste, demokratiske organet i DNK for å diskutere og stemme over en rekke saker som vil påvirke kirka i tida fremover.

Saken det definitivt er knyttet mest spenning til er valget av den nye kirkerådslederen. Etter åtte år bak roret skal Kristin Gunleiksrud Raaum gi stafettpinnen videre som leder av Den norske kirkes «regjering», til enten Åpen folkekirke-leder Gard Sandaker-Nielsen eller teologiprofessor ved MF vitenskapelig høgskole Harald Hegstad.

Raaum har utpekt seg som en sterk og karismatisk kirkerådsleder, og har høstet skryt både fra sine egne og meningsmotstanderne sine. Hun har den seneste tiden også mottatt flere utmerkelser for arbeidet sitt, senest utnevnelsen som ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.

Det er med andre ord noen store sko å fylle for den som skal etterfølge Raaum.

Står overfor et veivalg

Ikke bare fordi hun har gjort en solid jobb, men også fordi hun etterlater seg en kirke som fortsatt står overfor en rekke store utfordringer. Økonomien skranter og en rekke harde prioriteringer står og venter for landets folkekirke. Kirkerådslederen blir kirkas fremste ansikt utad og skal lede Norges største medlemsorganisasjon i møte med disse utfordringene.

Kirkerådsmedlem Arve Juritzen påpekte noe sentralt i denne avisa i forrige uke da han sa at DNK står overfor et veivalg når den nå skal velge ny leder.

Juritzen påpeker at Kirkemøtet skal velge mellom én kandidat som representerer en kirkepolitisk liste (Gard Sandaker-Nielsen) og én kandidat som han kaller «frittstående» (Harald Hegstad). Juritzen, som selv står på Nominasjonskomiteens liste, er ikke overraskende skeptisk til den politiske retninga han mener kirkedemokratiet er i ferd med å ta.

Hvem som ender opp som kirkerådsleder avhenger antakelig av hva de to kandidatene mener om kirkedemokratiets organisering.

Ikke et homofilispørsmål

For selv om det kan være lett å tro at homofilisaken fortsatt er den største kimen til konflikt i Den norske kirke, viser historien oss at det ikke er så enkelt. Da den uttalt konservative Nils Tore Andersen ble valgt til kirkerådsleder i 2006 fikk han 40 stemmer, mens motkandidat, homofile Arne Grønningsæter, fikk hele 36.

Dette var på et tidspunkt kirka ikke en gang tilsatte homofilt samlevende i vigslede stillinger.

Valget i 2006 viser at det ikke er homofilisaken som er avgjørende for hva kirkemøtemedlemmene ender med å stemme på, skriver tidligere Vårt Land-journalist Jan Arild Holbek i boka si om Kirkerådet som kom ut i 2019.

Holbeks gjennomgang av kirkerådsledervalgene viser tvert imot at det i stor grad handler om krevende personvalg. Han påpeker at det oftere er regelen enn unntaket at det blir kampvoteringer over kirkerådslederen, og at det ofte kan stå om én stemme.

Mye tyder på at kirkerådsvalget i år også blir et slikt jevnt løp. Flere av kirkas ansatte sier til Vårt Land i dag at de ennå ikke har bestemt seg.

Det blir en mannlig Oslo-teolog fra MF

Denne usikkerheten er ikke så overraskende med tanke på hvor lik profil årets to kandidater egentlig har.

Ved organiseringen av kirkedemokratiet og kirkepolitikken stopper nemlig også i stor grad ulikhetene mellom de to. Nesten mer interessant enn hva som skiller dem, er hva som gjør dem til to så like kandidater. For uansett hvem valget faller på i neste uke, kommer den neste lederen av Kirkerådet til å være mann, MF-teolog og medlem av Oslo bispedømmeråd.

Det ville vært ganske utenkelig om vi spoler noen år tilbake. At den øverste folkevalgte i Den norske kirke kommer til å være teolog er historisk – og ville for kort tid siden kunne skapt furore. Kirkemøtet og Kirkerådet ble nettopp etablert for at teologene og biskopene ikke skulle få bestemme alt i kirka. De ble til som en motvekt og en utvidelse av ikke-geistliges store innflytelse.

Uansett hvem valget faller på, kommer den neste lederen av Kirkerådet til å være mann, teolog og medlem av Oslo bispedømmeråd

—  Elise Kruse

Mens det for noen år tilbake gikk en opphetet debatt i Vårt Lands spalter om teologer i det hele tatt burde få stille til valg på den såkalte lekmannskvoten, er det nå ikke et pip å høre om at den neste lederen av Kirkerådet ikke kommer til å være lek i ordets rette forstand.

Ironien topper seg ved at det i tillegg ligger an til at det blir kirkelig ansatte som avgjør hvilken teolog som vinner.

[ Ligger an til valgthriller i kirken: Nå har konservativ liste bestemt seg ]

Hovedstadsmakta fortsetter å rå

Dersom Harald Hegstad blir den nye kirkerådslederen vil det bli den mest teologifaglig kompetente lederen rådet har hatt. MF-professoren har til og med høyere teologisk kompetanse enn et flertall av biskopene. Det skal også sies at Hegstad har stilt til valg som kirkerådsleder før (og blitt nominert til biskop).

Sandaker-Nielsen er imidlertid ingen fagteolog, men til gjengjeld har han voldsomt mange kirkehatter. I tillegg til å ville bli kirkerådsleder, er han også leder av Åpen folkekirke og av Oslo bispedømmeråd. Han er åpenbart både en særs dyktig byråkrat og erfaren leder, men ligger også an til å ha veldig mye å gjøre fremover dersom han blir valgt.

Og uansett hvem av de to det blir, kommer den nye kirkerådslederen til å bli den tredje i rekka fra Oslo. Det er rett og slett uheldig. Ved tidligere kirkerådsledervalg har nettopp drakampen mellom Oslo og distriktene vært et viktig poeng. I år er det ikke et valg. Kirkerådslederen kommer til å sitte i Oslo bispedømmeråd og se kirkelandskapet først og fremst fra hovedstaden.

Det ligger an til at det blir kirkelig ansatte som avgjør hvilken teolog som vinner

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Må samles for å overleve

På én måte kommer valget i morgen til å være et slags veivalg. Men det største veivalget er allerede tatt, det skjedde da ingen andre valgte å utfordre de to Oslo-teologene. Om det var klokt eller ikke, vil tida vise.

Den norske kirke har ikke råd til å sprike mer fra hverandre enn den allerede gjør. Den er nødt til å samles for å overleve.

Det blir spennende å se om den nye kirkerådslederen klarer å få til det – uansett hvilken av Oslo-teologene det blir.