Kjærlighetsbrev til vertshuset

Kelneren hadde tatt bestillingen vår, og barna – slitne av kombinasjonen danskebåt og tivoli – hadde forsvunnet inn i hver sin skjerm. Da var det som om jeg hørte noen kalle på meg fra andre siden av gata. Jeg fikk et blikk som jeg valgte å tolke som en stille aksept, et klarsignal. Jeg hadde kanskje fem minutter. Det gjaldt å bruke dem godt.

Gjennom farvede vinduer av blyglass, så jeg lys fra små lampetter. Litt sigarettrøyk sivet ut i det jeg åpnet døren. Det kjentes som å gå inn i et gammelt postkort funnet i bunnen av en skoeske.

Da døra lukket seg hardt igjen bak meg, var det som om hjerterytmen sank, og kroppen erkjente at den hadde trådt inn i et sted som er noe helt annet enn verdenen utenfor.

En liten runde

Det er mye å elske med København. For meg er disse serveringsstedene hvor tiden har stått stille, mens verden har rast videre rundt dem, helt mot toppen av lista. Fordi de er så annerledes enn noe vi finner i Norge, kaster de sitt dunkle lys over noen elementære forskjeller mellom nordmenn og dansker.

Wessels kro i Sværtegade er et godt sted å begynne. For mens en på mange andre steder er avhengig av at resten av reisefølget deler en viss fascinasjon for det danskene så fint kaller de skjeve eksistenser, er historien til Wessels kro i seg selv nok til å forsvare et besøk – selv for reserverte vestlendinger. Fra 1775 til 1813 holdt studentforeningen Norske Selskab til i overetasjen, og i dette vertshuset satt de rundt bordene og jazzet over ideen om at Norge igjen burde bli et eget rike. Senere ble stedet oppkalt etter stamgjesten Johan Herman Wessel, som skrev diktet om at «smørrebrød ikke er mad, og kierlighed ikke er had» som en syrlig anmeldelse av serveringstilbudet her.

I Norge må man nesten oppsøke køen hos legevakten en tirsdag ettermiddag for å finne et lignende tverrsnitt av befolkningen

Herfra kan turen gå videre til Hviids vinstue, som med sine 300 år er Københavns eldste, og som har blitt frekventert av både H.C. Andersen og flyktninger fra den franske revolusjon. Og siden vi sannsynligvis kun har drukket alkoholfritt, kan koste på oss enda et sted – og gå videre til Bo-Bi bar, som i 1917 var det første København-stedet som gikk fra å ha bordservering til å servere over en bardisk importert fra USA. Bak disken står et stativ med hardkokte egg, som vi kan få servert i skallet med sennep, salt og pepper.

Fordi Bo-bi alltid har ligget like ved forlaget Gyldendal, har det fått rykte på seg for å være stedet hvor forfatterspirer drikker seg til mot og forfattere drikker opp forskuddsbetalingen. Både Ibsen og Hamsun, visstnok.

Herfra kan turen gå en rekke steder, avhengig av hvor man skal ende opp. Hvert nabolag har sine, som i varierende grad er bærer av områdets historie og identitet.

Denne følelsen av tilhørighet og slektskap – at mitt liv tross alt har noen kontaktpunkter med livene mennesker før meg har levd, og det å være i disse, det er en kvalitet de gamle kirkene og vertshuset har til felles

Kontinuitet, tradisjon og uforutsigbarhet

Hva er det med disse stedene? Under utdelingen av Vårt Lands Petter Dass-pris før jul, snakket domprost i Oslo Pål Kristian Balstad om den forbindelsen vi har med de som har sittet i det samme rommet og på de samme kirkebenkene i år og århundrer før oss. Nå skal jeg ikke trekke domprosten med meg ned i rennesteinen, men denne følelsen av tilhørighet og slektskap – at mitt liv tross alt har noen kontaktpunkter med livene mennesker før meg har levd, og det å være i disse, det er en kvalitet de gamle kirkene og vertshuset har til felles.

I reportasjeboken Mens verden venter fra 2010 beskriver forfatterne Simon Staffeldt Schou og David Jacobsen Turner vertshusenes appell med tre ord. Kontinuitet og tradisjon sier seg selv. Men så er det dette siste, som er minst like viktig: Uforutsigbarhet.

«De fleste av oss færdes i små, afgrænsede kredse. (...) Men på de bedste værtshuse bliver opdelingen for en stund ophævet. Det er her, den svenske turist, den antropologistuderende pige, den fyrede fabriksarbejder og den midelaldrende journalist møder hinanden og endda ser ud til at nyde samværet.»

I Norge må man nesten oppsøke køen hos legevakten en tirsdag ettermiddag for å finne et lignende tverrsnitt av befolkningen.

«Her må ryges»

Dette er kanskje å gjøre disse stedene til noe i overkant høyverdig. Men steder som i det norske begrepsapparat lett ville blitt avfeid som «alkisbuler», er i Danmark fristeder fra impulsen vi har til å kategorisere oss selv og plassere oss i hierarkier i forhold til hverandre. Og mens vi ellers gjerne vurderer omgivelsene våre opp imot det eiendomsmeglerne kaller «dagens standard», er man her fornøyd om standarden tilhører dette (eller forrige) århundre.

Da det i 2007 ble innført ny røykelov i Danmark, ble det gjort unntak for serveringssteder med bord og stoler på under 40 kvadratmeter. Det vitner om en enighet om at det er noe her som er verd å ta vare på – som en motvekt mot kontinuerlig omstilling, som et tiltak mot ensomhet, og som «små smilehuller i et ansigt, hvis træk blir mere og mere stramme efter hver ny ansigtsløftning, der foretages», som kulturpersonligheten Sigfred Pedersen formulerte det allerede i 1963 (Schou & Turner, 2010).

I Norge bærer ikke slikt språk noen vekt. Enten er noe kulturarv, eller så er det det ikke. Og om det er det, så får vi se å få det på verdensarvlisten og helst også satt et tall på verdien av å bevare det.

Kanskje neste gang

«Du må gjerne sette deg ned», sa servitøren, mens jeg stod der og kikket meg rundt.

Men det kunne jeg jo ikke. Og brått var jeg rykket ut av det som kanskje var en lang tankerekke – men om jeg skal være ærlig nok bare var et lite avbrekk, uten noen tanker overhodet. På den andre siden av gata satt resten av familien, og middagen var snart på bordet.

Døra kjentes litt tyngre å åpne fra innsida enn fra utsida. Men livet består av forskjellige faser, og det er jo egentlig ikke slitsomt å ha barn, og kanskje vil ting være annerledes neste gang jeg er i denne byen. Ute på gata forstod jeg at jakka mi ville lukte sigarettrøyk resten av helga, men det kjentes som en fin liten suvenir.