Norge trenger samarbeid og allianser

I dag kjenner vi ikke til alle følgene av den urolige verdenssituasjonen vi er inne i, og hvilke konsekvenser den kan få for vårt liv, for storpolitikk og allianser.

Donald Trump kan vinne det amerikanske presidentvalget til høsten. Ikke bare har han oppfordret Russland til å angripe Nato-land som har under 2 prosent av BNP i forsvarsutgifter, men flere internasjonale eksperter tror han ikke vil behandle land i Europa som allierte og venner, slik vi er vant til fra amerikansk hold.

Trump og Putin

Fra Natos og Jens Stoltenbergs side slås det nærmest fast at Trump ikke vil tukle med samarbeidet i den mektigste militære og økonomiske alliansen i verden. Vi kan håpe Stoltenberg har rett. Men det kan også hende at han sier dette for å påvirke Trumps tenkning og verdensforståelse. I Stoltenbergs posisjon kan han heller ikke si noe annet.

Men det Stoltenberg ikke sier er at en viktig driver for mange land i Nato-samarbeidet har vært å styrke og forsvare verdens demokratier. Trump har derimot vist at han ikke setter demokratiske valg høyt. Flere frykter at dersom Trump vinner valget vil han utstede en rekke presidentordre som tar USA i mer autoritær retning, med nedbygging av demokratiske institusjoner. Da er det ikke gitt at hans iver etter å kjempe for andre demokratiske land er like stor.

Forrige helg var vi vitne til et politisk valg-teater i Russland. Etter å ha drept, fengslet og forvist sine politiske motstandere, avholdt Putin det han selv kaller for valg. De offisielle tallene fra Russland er at Putin fikk nesten 88 prosent av stemmene. Det er få som stoler på dette tallet. Mange frykter en verden i spenningsfeltet mellom Trump og Putins ledelse.

Norges plass i verden

Små stater er mer avhengige av klare internasjonale spilleregler enn store. Vi er mer utsatt dersom spillereglene brytes eller forsvinner. Fram til nå har vi lent oss på et sterkt Nato, der vi har hatt både USA og EU-land land som nære allierte i ryggen. Det har bidratt til å trygge vår sikkerhet.

Selvsagt kan og må vi stole på at Natos artikkel 5 (at et angrep på ett medlemsland regnes som et angrep på alle) både vil trygge vår sikkerhet mot angrep, og vil bli utløst dersom det skulle være nødvendig. Nato er nylig styrket av at både Sverige og Finland er blitt medlemmer.

Men historien har lært oss at allianser og samarbeid kan skifte karakter over tid. Det grunnleggende prinsippet for stabilitet er at alle parter opplever at de har nytte av alliansen. Det fordrer at alle opplever at de andre bidrar med sitt. Hvis ikke kan allianser forvitre over tid.

I USA mener mange nå at prisen har vært for høy for USA, og at Europa har betalt for lite. Men dette er ikke den eneste grunnen til at slike meninger oppstår i USA. Vi er inne i en historisk bølge der proteksjonisme og antiglobale holdninger preger mange land. Flere samfunn retter blikket innover. Denne bølgen preger også den norske debatten, særlig i energidebatten.

Norges viktigste bidrag

Norge er det landet i verden som har størst andel av fornybar energi. Ifølge tall brukt av FN, som inkluderer transport, kommer hele 73 prosent av Norges totale energiforbruk fra fornybar energi. Det er ikke bare fordi vi er flinkest i verden. Mye av grunnen er at vi har naturressurser andre land bare kan drømme om.

Men vi diskuterer i liten grad hvordan vi kan bruke dette fortrinnet til å bidra til en mer stabil kraftsituasjon i Europa, hvordan vi kan trygge våre allierte, og dermed også oss selv. Den nasjonale impulsen handler mest om å trygge oss selv og våre kraftpriser innenfor egne grenser.

Dette perspektivet skal ikke kimses av. Det er tøffe tider for mange i Norge. De fleste av oss som har lån kjenner renteøkningen på kroppen, kombinert med dyr strøm og økte matpriser. For de som har lavest inntekt er dette hardt. Men dersom vi utelukkende hadde valgt nasjonale løsninger, utenfor EUs indre marked, vil mange priser øke i Norge. Vi har en åpen økonomi der store deler av våre inntekter kommer nettopp fra eksport. Dersom vi hadde valgt proteksjonisme i energidebatten og dermed satt EØS-avtalen i spill, ville det rammet de som allerede sliter aller mest umåtelig hardt.

Derfor er det viktig at det finnes gode utjevningsordninger innenfor dagens system, som sørger for at folk ikke faller under fattigdomsgrensen eller forblir der. Det må enhver regjering fortsette å ta på det dypeste alvor.

I en ustabil verden er det aller mest risikable Norge kan gjøre å ikke tenke helhet, allianser og samarbeid. I Europa ser vi hvor farlig det er når Trump kun tenker «Amerika først.» I Norge må våre ledere hele tiden ha to tanker i hodet: sikre egen befolkning økonomisk, samtidig som Norge strekker seg langt for å sikre samarbeid, allianser og felles sikkerhet.

Europas grønne batteri

I andre land i Europa har de allerede lenge håpet at Norge skal bli «Europas grønne batteri». Også her i Norge er det mange som har den drømmen.

Men her hjemme går debatten høyt om å «kutte kabler til Europa» og beholde mer strøm og kraft for oss selv til gode priser. Ofte blir det omtalt som «politisk kontroll over kraftbransjen». Men heldigvis er det ikke politisk flertall for en slik proteksjonistisk linje Norge. Grunnen er at konsekvensene er store, negative og uforutsigbare.

Konsekvensen av alenegang for Norge

For hvilke konsekvenser ville proteksjonisme fått for handel og sikkerhet ?

Handelsmessig ville det være en katastrofe for Norge. Vi har en åpen økonomi med med stor eksport, aller størst til fastland-Europa. Dersom Norge kutter kabler til kontinentet og setter EØS-avtalen i spill, kan vi miste tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Vårt næringsliv ville gått på store tap.

Men vil ville også stått i fare for å utarme de tette båndene til venner og allierte i Europa. Og ikke minst bidratt til mindre stabilitet i disse landene.

I en urolig verden trenger vi allianser. Og våre allianser trenger oss. Alenegang vil være en uhyre risikabel strategi.

Da vil kraftpriser bli et totalt underordnet problem for Norge.

Berit Aalborg

Politisk redaktør