Kommentar

Det er det vi lever som er sant for oss

Nick Cave viser fram hvordan vi både tror noe og det motsatte samtidig – for tro har ingenting med logikk å gjøre. Bak all den fine og fornuftige teologien ligger det tro som ikke vil innordne seg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tenk om jeg en gang blir intervjuet i Min tro, husker jeg at jeg tenkte da jeg var ung teologistudent. Tenk om jeg får de spørsmålene intervjuobjektene får, hva vil jeg svare da? Jeg syntes det var forferdelig vanskelig å formulere svarene for meg selv. Jeg hadde studert i noen år, og visste ganske godt hva jeg mente. Men visste jeg hva jeg trodde, og visste jeg hva forskjellen var?

Hva er teologien din når du ikke tenker deg om?

Ettersom jeg har blitt eldre, har jeg fått øye på at det bor en tro i meg ved siden av eller bak teologien, og at de to ikke nødvendigvis stemmer så godt overens. Det gjelder ikke bare for teologer, jeg tror det gjelder alle. Vi mener noe, og så lever vi noe annet. Ofte vil folk for eksempel mene at Gud passer på dem, men like fullt ta forholdsregler i livet. Eller tro at kirkegang ikke er så viktig, men likevel få dårlig samvittighet for å ikke gå til gudstjeneste.

Da kan vi spørre: Hva tror vi på, sånn egentlig? Hva er teologien din når du ikke tenker deg om?

En Gud som griper inn

I don’t believe in an interventionist God, heter det i en av sangene til Nick Cave. Jeg tror ikke på en Gud som griper inn. Og så fortsetter teksten: But if I did I would kneel down and ask him… Men hvis jeg gjorde det, ville jeg knelt og bedt. Og deretter følger noe man ikke kan kalle annet enn en bønn om Guds inngripen.

Det er som om Cave må forsikre seg selv, Gud og lytterne om at han ikke mener at Gud handler utenom naturlovene. At han ikke får det til å gå opp at så skulle skje. Og likevel, altså, bryter bønnen om inngripen gjennom. Uansett hva teologien hans sier, er det noe annet som snakker høyere eller sterkere. Cave setter her ord på bønn mot teologisk vitende. Og tenker vi oss om, er menneskelivet fylt av det og avtrykkene i kunsten og bøkene mange. Magisk tenkning, overtro og ateister som ber i sin nød – det uttrykk for tro man ikke vedstår seg.

Nick Cave ga sammen med journalist og venn Seán O’Hagan ut samtaleboka Faith, Hope and Carnage i 2022. Der snakker Cave utførlig om tro og om teologi. Kanskje uten å tenke seg om etablerer han det samme skillet som er tydelig i sangteksten: Det finnes noe han ikke helt holder for sant, men så holder han det likevel for sant i neste sving. Han tror både på en forseglet skjebne og på frihet. Han tror både på at Gud er nær og på at Gud ikke kan være det.

Enhver som har tatt ex. phil. kan lett kritisere Cave og alle som likner ham. Det henger jo ikke på greip. Gud kan ikke både finnes og ikke finnes, man kan ikke mene at Gud ikke griper inn og samtidig be Gud om nettopp det.

Og så kan man innvende at jo, sånn er det. Troen er ikke et system, den er liv. Det er like lite mulig å sette den på skjema som andre levende, organiske ting i livet.

Jeg kan kjenne det igjen selv. Den ene dagen er jeg sikker på én ting, den andre en annen. En uke kan jeg lengte mot mystikken, for så å få helt spader av det samme over helga. Eller jeg kan mene begge deler samtidig: Gud har ingen mulighet for å passe på meg, og Gud passer på meg likevel.

Sorg som inngang

Cave mistet for få år siden sin tenåringssønn Arthur i det som antakelig var et rusutløst selvdrap. Den enorme smerten og sorgen Cave erfarte i etterkant har preget alt han har gjort siden. Cave sier at nettopp i sorgen kommer man nær det fundamentale – nemlig menneskets dødelighet. Dette møtet er skrekkinngytende, men grunnleggende transformativt: «Alt virker så sårbart og dyrebart og forhøyet, og verden og menneskene i den framstår så truede, og likevel så vakre.» På dette mørke sted, sier Cave, er Gud til stede: «Det føles faktisk som Gud og sorg er sammentvunnet. Det føles som at i sorgen kommer man nærmere det sløret som skiller denne verden fra den kommende.» Og videre: Dette gir han seg lov til å tro på, fordi det er godt for ham å gjøre det.

Ja, han beskriver endog spørsmålet om Guds eksistens som en detalj, en teknikalitet. Poenget er at fromhetslivet – å være i kirkerommet, lytte til religiøse tenkere, lese skriften, sitte stille, meditere, be – gir ham en uant rikdom. Det handler ikke om hva som er sant på et teoretisk nivå, men hva han holder for sant med livet sitt. Cave lever rett og slett som om Gud finnes, og er ikke interessert i logikerne fra ex. phil. Som han sier til vennen: «Vel, Sean, når har tro på Gud noen sinne hatt noe å gjøre med logikk? For meg personlig er det det ufornuftige med ideen, det kontrafaktiske aspeket, som gjør troserfaringen tiltalende.»

Kanskje gir det ingen som helst mening i å dele virkeligheten inn i et egentlig nivå og et liksomnivå, eller en kjerne og en overflate

Egentligheten

Og denne måten å tenke på rokker egentlig ved noe enda dypere enn akkurat troen. Den rokker ved ethvert utsagn som begynner med «egentlig» og fortsetter med «men». «Egentlig er jeg veldig glad i å gå i fjellet, men…» «Egentlig er han en snill gutt, men…» Gir det så mye mening å snakke på den måten? Viser ikke kjærligheten til fjellet eller snillheten til gutten seg i de konkrete resultatene av det påståtte? Og hvis det ikke gir sånne resultater, er det egentlig noen vits i å nevne det?

Jeg sier ikke at det ikke kan finnes en fjellkjærlighet eller en snillhet på tross av det levde livet, men det virker ikke relevant. Det har ingen betydning. Det som har en betydning er om du faktisk drar på fjellet eller faktisk oppfører deg snilt.

En hel virkelighetsforståelse står på spill, for kanskje gir det ingen som helst mening i å dele virkeligheten inn i et egentlig nivå og et liksomnivå, eller en kjerne og en overflate. Kanskje alt eksisterer på samme nivå, det finnes eller finnes ikke.

Endrede spørsmål

Fokuset på det aller innerste, på det egentlige, sanneste, det som bor lengst inne: Mange av oss har brukt mye tid på å bore etter det. På å forstå det dypeste i oss, hva vi synes, tror og mener, hva vi føler, sånn egentlig. Sjelegranskinga kommer sikkert fra renessansens dreining mot det individuelle selvet, men den passer som fot i hose med vår generelle menneskelige selvsentrerthet.

Jeg tror ikke introspeksjon er feil, tvert i mot tror jeg det for mange av oss er en nøkkel til et bedre liv, ja, endringer som når helt ut i hendene. Men jeg tror at spørsmålene vi stiller må få lov til å endre seg underveis. Der vi ved veiens begynnelse spurte oss selv om vi tror på Gud, spør vi oss litt lenger ned i gata om helt andre ting. Relevansen til det første har forsvunnet, svaret virker ikke så spennende, men det er det sannelig andre ting som gjør. De som ble stående oppe i veikrysset vi forlot og ropende avkrever oss svar på det første spørsmålet, får bare bli stående. Jeg er på vei et annet sted.

Om jeg selv tror på en Gud som kan gripe inn eller ikke – sannelig om jeg vet. Men hver dag ber jeg om at Guds vilje skjer og at jeg ikke skal komme i fristelse, og jeg mener det, selv om jeg fortsatt ikke har en teologi for det. Og jeg synes det er helt greit.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar