Kan Biden gi palestinerne en stat?

«Biden-doktrinen» ble lansert av journalisten Thomas Friedman i New York Times nylig. Med sine gode kontakter i Det hvite hus presenterte han en analyse av president Joe Bidens planer for hva som skal komme ut av Gaza-krigen.

Jeg er redd Bidens plan blir nok et eksempel på gode amerikanske intensjoner som fører til helt andre resultater - slik det gjorde både i Vietnam og Irak.

«Biden-doktrinen» kan bli den største strategiske nyordningen i Midtøsten siden Camp David-avtalen i 1979», skrev Friedman begeistret – og viste tilbake til fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Planen trekker sammen tre i og for seg velkjente elementer: At Saudi-Arabia normaliserer forholdet til Israel, at kampen mot Iran og deres allierte intensiveres og at det dannes en uavhengig palestinsk stat.

Palestinsk stat

De to første elementene var også del av Donald Trumps plan for Midtøsten. Det nye er at dette kobles til uavhengighet for palestinerne. Fram til 7. oktober så det ut til at det var mulig å glemme palestinerne og forme et Midtøsten uten å bry seg om dem. Det er ikke lenger mulig for noen arabisk stat å gjøre.

Nå tenker USA å bruke Saudi-Arabia som en katalysator for å få til det som så langt har vært umulig. Normaliseringen av forholdet til den arabiske verden skal være agnet for å få Israel til å gå med på en palestinsk stat. Samtidig tenkes Saudi-Arabia å ha en viktig rolle i å gjøre en palestinsk stat mulig, både økonomisk og praktisk. Ideen er ganske enkel på papiret, men i praksis støter den på en rekke problemer.

Problemet Hamas

Det første problemet er hvem som skal styre en palestinsk stat. USA tenker seg et nytt palestinsk lederskap, uten verken Hamas eller Mahmoud Abbas. Det forutsetter at Israel lykkes i å fjerne Hamas fullstendig. Det er kanskje mulig når det gjelder Hamas militære del i Gaza. Men Hamas som politisk bevegelse, både i Gaza og ikke minst på Vestbredden, forsvinner ikke av den grunn. Kan et palestinsk styre fungere om de ser helt bort fra Hamas?

Qatar arbeider derfor med en annen idé: En ny regjering av teknokrater, verken tilknyttet Hamas eller Fatah, men som er akseptert av dem begge. Abbas er akkurat nå i Qatar for å drøfte dette. 88-åringen prøver fortsatt å sikre seg selv en hånd på rattet. Men tiden renner uansett ut for ham. Og for å ha tillit hos palestinerne bør man nok komme opp med noen som ikke tilhører Abbas klikk.

Israel sier nei

Men er det mulig å få Israel til å akseptere en palestinsk stat? Statsminister Benjamin Netanyahu har avvist ideen kontant, rett i synet på amerikanerne. Det er lett å se dette som et spill for Netanyahus høyrenasjonalistiske regjeringspartnere. Men her er Netanyahu på linje med flertallet av israelere. Etter 7. oktober er deres frykt for at en palestinsk stat skal bli et nytt Gaza blitt sterk. 65 prosent av israelerne er nå motstandere av en tostatsløsning, viser meningsmålinger.

I Det hvite hus har utreder man muligheten for en demilitarisert palestinsk stat. Men om staten ikke har maktmidler, har den også små muligheter for å hindre væpnede grupper som for eksempel Islamsk jihad i å operere. USA har luftet ideen om en internasjonal styrke eller at Saudi-Arabia skal ta seg av vaktholdet. Netanyahu har på sin side sagt at Israel må ha full militær kontroll vest for Jordan. Da blir det ingen selvstendig palestinsk stat.

Etnisk rensing?

Og så kommer spørsmålet om bosetterne. Arkitekten bak Oslo-avtalen, Yossi Beilin, har foreslått at de kan bli boende i en palestinsk stat som palestinske borgere. Det vil neppe bosetterne godta. Hvem har makt til å tvinge dem vekk? Hvis man foretar en slik etnisk rensing av Vestbredden – hva vil det få å si for situasjonen for de arabiske borgerne av Israel? Åpner man en Pandoras eske av etnisk konflikt?

Og vil palestinerne ha en tostatsløsning? Som vanlig foregår diskusjonen om deres framtid over palestinernes hoder. Den siste meningsmålingen viste at bare 17 prosent ønsker en tostatsløsning. Det avspeiler at de ikke har noen tro på at de vil få noen virkelig selvstendig stat i forhandlinger med Israel. Det de har erfart med Oslo-avtalen er at tostatsløsningen betyr at palestinere administrerer den israelske okkupasjonen.

Kan de leve sammen?

Den løsningen palestinere stort sett har nevnt når jeg har spurt dem, er en felles demokratisk stat der alle stemmer teller likt. Israelerne sier nei, fordi det ikke lenger vil være noen jødisk stat og dermed slutten på Israel som vi kjenner det. Etter de siste begivenhetene er israelernes tro på at de kan leve i fred med palestinerne blitt drastisk redusert – og tilsvarende gjelder på palestinsk side.

På israelsk høyreside avtegner det seg helt andre planer, nemlig å annektere både Gaza og Vestbredden, utvide bosettingene og føre en politikk som presser flest mulig palestinere ut. Dersom USA fortsetter å bruke bare gulrot og ikke pisk mot Israel, kan det hele ende med nettopp en slik utvikling. Og Biden har dårlig tid: Trump lurer rundt hjørnet.

Innrømmelsenes tid

«De store innrømmelsers tid» vil komme etter Gaza-krigen, sa forsker Cecilie Hellestveit nylig til Dagen. Hun tror situasjonen i Midtøsten nå er blitt slik at man ser at endringer er umulig å komme utenom, deriblant en palestinsk stat. Jeg har stor respekt for hennes analytiske evner, og jeg håper hun får rett.

Men det blir kanskje ikke Bidens store plan som fører til det. Jeg er redd planen blir nok et eksempel på gode amerikanske intensjoner som fører til helt andre resultater – slik det gjorde både i Vietnam og Irak.