Kommentar

Kirken som alltid har vært der

«Hvor lenge har det vært kristne her?» Spurte amerikanske turister kristne i landsbyen Beit Jala. «Siden Peter, Johannes og andre disipler,» svarte palestinerne. Dette er en dagligdags opplevelse for palestinske kristne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En opplevelse av avmakt og motløshet veltet inn over meg 7. oktober da Hamas hadde massakrert over tusen og tatt gisler. Palestinere har som alle okkuperte folk, rett til å forsvare seg, men aldri rett til å massakrere og bortføre mennesker. Hamas gjorde akkurat det palestinerne ikke trenger. Så begynte Israel en krigføring som gikk langt utover det folkerettens bestemmelser om retten til forsvar og beskyttelse av sivile. Mer enn 26000 døde, en tredjedel av disse er barn.

I over tjue år har jeg tilrettelagt samtaler i Det hellige land mellom jødiske, kristne og muslimske ledere som ønsket en rettferdig fred for to folk og tre religioner. Arbeidet har preget dager og netter, og gitt meg venner og bekjente blant politikere, forskere, aktivister og religiøse ledere. I min ungdomstid bodde familien en periode i Jordan. Jeg gikk på skole med barn av palestinske flyktninger. Jeg skrev doktorgrad som blant annet handlet om rettferdig krig, teologi og atomvåpen. Konflikten i Midtøsten har vært del av mitt liv siden jeg var seksten år gammel. Jeg har tenkt at palestinere og jøder kunne leve sammen i en stat, kanskje er det best med to stater. Ofte har jeg tenkt at jeg ikke er sikker. Det har vært dager med sinne, glede, sorg, fortvilelse og håp.

7. oktober og dagene etter var preget av avmaktsfølelsen.

Håpet om fred mellom jøder, kristne og muslimer i Det hellige land må næres i bønn og arbeid. Håpet en trassig kraft i kampen mot krigens og overmaktens redsler.

Uredde talspersoner

Men, det var særlig nærheten til venner og bekjente i de palestinske kirkene som gjorde at jeg klarte å vende tankene til heller å be, arbeide og kanskje håpe:

De lutherske skolene nærer håpet med et pensum som forteller at Gud vil at alle skal kunne leve i fred.

Den katolske patriark Michel Sabah en skarp kritiker av Israels okkupasjonspolitikk, ble for meg en håpsbærer da jeg i 1997 spurte om han ville delta i samtaler med jødiske ledere. Han svarte «ja», uten nøling, «vi trenger samtalene fordi vi skal leve med hverandre i dette landet.»

Patriarken og «vår egen» lutherske biskop Munib Younan har en enestående plass i det palestinske samfunn. Som allment respekterte åndelige ledere, er de uredde talspersoner for nødvendigheten av fredssamtaler med jødiske ledere.

«Hvor lenge har det vært kristne her?»

«Hvor lenge har det vært kristne her?» Det var amerikanske turister som spurte kristne i landsbyen Beit Jala. «Siden Peter, Johannes og andre disipler,» svarte palestinerne. Det er dessverre en dagligdags opplevelse for palestinske kristne å bli behandlet slik av vestlige kristne. Siden kirkens første pinsedag har de vitnet om sin tro og feiret gudstjeneste med dåp og nattverd. Kirken begynte blant disse. Uten dem ville vi ikke visst hvor Jesus vokste opp, hvor Golgata og graven er, hvor Jesus lærte disiplene å be Fadervår og hvor han forlot dem for å være hos alle som tror, verden over. I et par årtusen har de vist veien til de hellige stedene for pilegrimer fra øst, vest, nord og sør.

Palestinske kristne sier at de er etterkommere av jøder eller andre folkeslag som ble kristne på pinsedag eller senere i Palestina. Fra kirkens første tid har kristne, jøder og etter hvert muslimer levd side om side i landet. Når kristne okkupanter, som keiser Konstantin eller korsfarerne, tok makten, ble jøder og muslimer drevet ut av Jerusalem. Når muslimer har hatt makten har kunne jødene vende tilbake. De kunne leve sammen, riktignok slik at kristne og jøder har betalt en spesiell, ekstra skatt.

Kristne «turister»

Kristne pilegrimer ble fra første stund tatt imot som gjester i kirkene i Det hellige land. Noe nytt inntraff da kristne fra Nord-Amerika og Vest-Europa, også fra Norge, begynte å oppføre seg som turister. De busser rundt til hellige steder i Jerusalem, Betlehem, Nasaret og Jeriko, men deltar ikke på gudstjeneste hos palestinske kristne og bor i liten grad i deres gjestehus.

Heldigvis er det norske menigheter som tenker annerledes. De har palestinske vennskapsmenigheter som besøker hverandre, holder jevnlig kontakt og gjør det menigheter alltid skal gjøre: Ber for hverandre. Slik synliggjør de seg og deres livssituasjon for hverandre.

Likevel, palestinske kirkeledere bruker harde ord om vestlige kirker som er tause om deres nåværende situasjon på Gaza, Vestbredden og i Jerusalem. Som palestinere, spør de hva vestlige kirkeledere sier når Israels statsminister i FN viser et kart med Vestbredden og Øst-Jerusalem som del av Israel. De spør om de skal leve som annenklasses borgere på en okkupert Vestbredd eller kanskje fordrives fra Gaza, Vestbredden og Jerusalem? Israels statsminister sier: «Judea og Samaria er vårt.» Hamas sier: «Palestine shall be free, from the River to the Sea.» Statsministeren sier det er jødisk land. Hamas sier det er muslimsk land. De kristne kirkene sier at det blir ikke fred før palestinere og jøder har like rettigheter, i ett eller to land.

Håpet er en trassig kraft

Odd Karsten Tveit siterer i sin siste bok en felles bekjent, armeneren Albert Aghazarian. Han ville omskrive David Ben-Gurions postulat: «I Israel må du tro på mirakler for å være realist» Aghazarian sa: «Den som ikke tror på mirakler i Palestina, er heller ingen realist.»

Jeg håper på mirakler, men kan ikke være fanget i den avmaktsfølelse og motløshet jeg først opplevde. Jeg må være en trofast venn som spør og lytter til dem som lever under bomberegn, i fortvilelse over dem som er tatt som gisler, eller i frykt for bosettere som med våpen går løs på fredelige olivenbønder.

Håpet om fred mellom jøder, kristne og muslimer i Det hellige land må næres i bønn og arbeid. Håpet en trassig kraft i kampen mot krigens og overmaktens redsler.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar