Kommentar

Tid for omvendelse

Nyttår er et godt tidspunkt for omvendelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er vel ingen tvil om at verden trenger å vende om. Den kursen vi styrer etter peker mot mer krig, ødeleggelse av naturen og urettferdighet. Men jeg styrer ikke verden. Jeg kan ikke få verden til å endre kurs.

«Omvend dere, for Guds rike er kommet nær». Når evangeliene skal oppsummere innholdet i hva Jesus forkynte, er det gjennom denne setningen. Her knyttes et kall til personlig omvendelse sammen med forventningen om at verden skal forandres. Guds rike er jo det motsatte av det vi ser i dag: Guds rike er fred, rettferdighet og en gjenskapt natur. Jesus gjør denne forventningen til en begrunnelse for å kalle meg til omvendelse.

Omvendelse er prosess

Siden omvendelse var kjernebegrepet i Jesu forkynnelse, er det merkelig at vi hører så lite om det i dag. Kanskje er det fordi det knytter seg erfaringer av skille mellom omvendte og uomvendte, de som er innenfor og de som er utenfor.

Men omvendelse er ikke noen tilstand eller egenskap. Det er en prosess. Vi kan aldri si at vi er ferdig omvendt. Det vi kalles til er en stadig pågående omvendelse, noe vi aldri blir ferdig med. Luther kalte det for den daglige omvendelse.

Omvendelse er ikke noen tilstand eller egenskap. Det er en prosess. Vi kan aldri si at vi er ferdig omvendt.

—  Erling Rimehaug

Det ordet som i vår norske Bibel oversettes med omvendelse, metanoia, betyr å forandre grunnleggende tankegang eller oppfatning. Men det betyr ikke bare en intellektuell forandring. Det skal føre med seg endret atferd. «Hva skal vi gjøre?», spurte de som hadde fulgt døperen Johannes kall til omvendelse, og han svarte med ganske så konkrete anvisninger.

Syndsbekjennelse og omvendelse

Men hvorfor trenger vi å endre vår innstilling? Hva er galt med måten vi tenker på? Svaret på det ligger i det vi kaller synd. Det er et ord som lette assosieres med skam og fordømmelse. Derfor er det mange som mener kirken bør snakke mindre om synd og mer om det positive ved mennesket.

Vi bekjenner likevel våre synder i hver eneste gudstjeneste. Jeg vet at mange opplever dette som negativt, de føler vi trykkes ned i i stedet for å møte Guds anerkjennelse og aksept. Om det skulle være slik at vi ikke har kapasitet til det gode, så har det vel heller ikke noen hensikt å kalle til omvendelse?

Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg ikke er perfekt, at det er ting jeg kunne gjort annerledes og ikke minst mye jeg burde ha gjort. Jeg trenger nåde for alt dette. Men det fører ofte til en generell følelse av utilstrekkelighet. Det gir ingen impuls til omvendelse.

Å endre tankegang

«Omvendelse er ikke et liv i endeløs anger over hvert feilsteg eller den minste ufullkommenhet. Nei, det er å erklære krig mot lidenskapene», står det i boken Tretti steg til hellighet av Vassilios Papavassiliou, som bygger på en bok fra 600-tallet som kalles Himmelstigen. Denne tradisjonen fra ørkenfedrene har jeg opplevd gir meg en bedre forståelse for både synd og omvendelse.

Det som her kalles for «lidenskapene», betyr egentlig grunnleggende tankegang – altså nettopp det som skal endres gjennom omvendelsen. Det dreier seg om en innstilling eller programmering i oss mennesker, som får oss til som Paulus sier å gjøre det onde vi ikke vil. Den som først ga disse drivkreftene navn, skal ha vært Evagrios av Pontos på 300-tallet: Fråtseri, begjær, gjerrighet, hovmod, selvmedlidenhet, vrede, forfengelighet og likegyldighet. (De greske ordene blir gjerne oversatt litt forskjellig).

Det vi ikke kan bli kvitt

Det er disse disposisjonene som ligger bak når vi bommer på målet for livet vårt – det som heter å synde. Men å vende seg bort fra dem er lettere sagt enn gjort. Dette er nemlig helt grunnleggende egenskaper som følger med det å være menneske, og som springer ut av helt legitime behov. Vi trenger skaffe oss mat og annet som skal til for å leve, begjær eller lyst driver livet og samfunnet videre, vi trenger sinne mot ondskap og overgrep og behovet for å bli verdsatt av andre bidrar til at vi søker fellesskap og anstrenger oss for å være noe for andre. Vi kan med andre ord ikke kvitte oss med lidenskapene, de er en del av livet vårt.

Likevel trenger vi altså å kjempe mot innflytelsen de har på oss. Å vite om dem, kan hjelpe oss til å kjennes oss selv. Men ørkenfedrenes råd er at vi ikke skal gi lidenskapene for mye oppmerksomhet. Vi skal ikke være så opptatt av hva vi skal vende oss bort fra, altså av synden. Viktigere er hva vi skal vende oss mot. «Omvendelse er altså ikke bare anger og et nedbøyd hjerte, men aktiv bevegelse mot godhet, helhet, tilgivelse og glede. Det er ikke noe negativt, men noe positivt», står det i Tretti steg til hellighet.

Ydmykhet og nåde

Det viktigste omvendelsen skaper i oss er ekte ydmykhet. Ørkenfedrene er samstemte om at ydmykhet først og fremst viser seg i at man er ute av stand til å dømme andre fordi man kjenner seg selv for godt til det. Sann omvendelse lar seg ikke forene med fordømmelse eller å skape skiller mellom folk.

Omvendelse er først og fremst å vende seg mot Gud. Syndefallsberetningen sier oss at vår aller mest grunnleggende synd er at vi har vendt oss bort fra ham. Men når vi vender oss til ham, åpner vi oss for hans nåde og tilgivelse. Og vi åpner for at Ånden kan virke i oss. Det er det som gjør omvendelse til noe annet enn strev og gjerningskristendom.

Og skal vi tro Jesu kall, så er det også vårt bidrag til å bringe verden det Gudsriket vi alle lengter etter.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar