Den omstridte gaten

Calmeyers gate er ikke en av Oslos mest kjente gater. Det er heller ikke en av Oslos vakreste. Den er trang, mørk, og det blåser gjerne litt ekstra hardt mellom gatens høye bygårder.

2. desember flyttet altså Vårt Land inn i nye lokaler med inngang fra denne gaten. Det er ikke spesielt interessant, men i dagens debatt om skillelinjer i kirken, er det mye å lære fra kirkestriden som foregikk i denne historiske gaten.

Mye historie

Calmeyers gate er et interessant nabolag. Rett over gaten fra Vårt Lands nye lokaler ligger butikken «Alsalam Hijab & More.» Den markerte seg nylig i nyhetsbildet med en plakat i vinduet der man kunne lese «you are not welcome if you support Israel».

Like ved siden av ligger det jødiske museet i Oslo. Det holder til i de gamle lokalene til synagogen nazistene stengte i 1942. Litt lenger nede i gaten finner vi den tidvis omstridte Rabita-moskeen. Fortauene er fulle av snublesteiner, til minne om norske jøder som ble drept av nazistene.

Oslos kristne storstue

Nesten helt nederst i gaten finner vi eiendommen der Calmeyergatens misjonshus lå. Det var en av Oslos virkelige storstuer. Det nygotiske bygget med spir og tårn ble oppført i 1891. Med plass til 5000 mennesker var lenge det største forsamlingshuset i Skandinavia. Ofte var det smekk fullt.

I bladet Bymissionæren kunne man lese om «slig Trængsel, at alle Døre staar aabne helt ut til Gaden, og hvis man ikke er ude i lang Tid i Forveien, faar man ikke Siddeplads». Huset var åsted for store vekkelser, men også store folkemøter under unionsstriden i 1905. Til jul fikk de fattige matposer med kaffe, sukker, havregryn, flesk, pølse og salt kjøtt.

Calmeyergatelinjen

I 1920 ble huset åsted for en av de mest omstridte hendelsene i norsk kirkehistorie, vedtaket om den såkalte Calmeyergatelinjen.

Striden sto om den såkalte liberale teologien. For 100 år siden var det ikke likekjønnet ekteskap som splittet, det har helt sentrale dogmer som ble utfordret. Det dreide seg om mer enn bibelforståelse. Var det rom for det overnaturlige i religionen? Er Jesus guddommelig eller var han kun et menneske? Var Jesus en frelser, eller bare en lærer og et forbilde?

Den store striden fikk sitt klimaks 15. januar 1920, da 3000 personer, derav 950 representanter for diverse kristne organisasjoner var samlet i det store huset i Calmeyers gate.

Kongens kirkepolitiske hilsen

Den store kirkestriden var forsidestoff i rikspressen, og ble også fulgt nøye av svenske og danske aviser. Kong Haakon sendte hilsningstelegram til forsamlingen, ikke helt uten teologisk snert. «Maatte grunntanken i al kristentro, nemlig kjærligheten til nesten, bli den fremherskende paa møtet. Haakon R».

«Kongens ord nådde ikke frem til hjertene» skriver Dag Kullerud i boken «Bibelen – boken som formet vår kultur». Under det opphetede møtet ble det vedtatt å si nei til frivillig samarbeid med liberale prester og teologer. Det er kjernen i den såkalte Calmeyergatelinjen.

Tonen under møtet var hard og uforsonlig. En representant for Norges Kristelige Ungdomsforbund tok til orde for at mange av de liberale prestene måtte anerkjennes som kristne. Han ble møtt av sarkastisk latter fra salen, kan vi lese i Kulleruds bok.

Det var et vedtak som synliggjorde skillelinjer, men det skapte også skillelinjer. Også mer moderate ble utestengt av «det gode selskap» fordi de ikke stilte seg bak den harde linjen. Kullerud forteller om hvordan Ole Hallesby, som trådte fram som den store konservative lederskikkelsen, ikke lenger kunne håndhilse på sin gode venn biskop Bernt Støylen.

Biskop Støylen var en kjent salmedikter og Indremisjonsmann god som noen, men ville ikke delta i noen form for boikott. Etter uenighet om en biskoputnevnelse var ikke engang et håndtrykk aktuelt for Hallesby.

Fikk sparken

Det var harde tider, og de varte lenge. I 1965, 45 år etter Calmeyermøtet, skrev en ung reportasjesjef i Vårt Land, Thor Bjarne Bore, kritisk om et stort misjonsmøte på Vestlandet. Der skrev han følgende om «Calmeyerlinjen»: «Mon ikke det begrepet er like saneringsmodent som det nåværende Calmeyergatens misjonshus». På denne tiden ble huset brukt som lager.

Jeg tror nok min far var fornøyd med sin formulering, men ikke helt forutså hvor mye bråk det ville bli. «Å sette spørsmålstegn ved «Calmeyerlinjen» var å innby til slakting av en av kristenfolkets aller helligste kuer» skriver Per Voksø i historieboken som kom til Vårt Lands 75-årsjubileum.

Reaksjonene var svært sterke, og endte med at den 28 år gamle reportasjesjef Bore «valgte å si opp», som det heter. I sitt oppsigelsesbrev tok han et oppgjør med en avis han mente var blitt et «husorgan for kretsen omkring Carl Fr. Wisløff og Tormod Vågen».

Bore vendte nesen mot Molde, og ble redaktør i Romsdals Budstikke. Men bruddet var ikke dypere enn at han i 1970 kunne vende tilbake som nyhetsredaktør, og han ble sjefredaktør i 1974. Da var Calmeyergatens misjonshus revet. Vårt Land gikk inn i en kraftig vekstperiode.

Glemt

Nå er Calmeyergatelinjen for det meste like glemt som huset den ble vedtatt i. Det ble intet stort Calmeyerlinje-jubileum i 2020. Hva betyr Calmeyergatestriden i dag?

Det trekkes gjerne fram som et eksempel på hvilket hardt grep de konservative holdt om kirken. Det nevnes gjerne når det manes til boikott, hard åndskamp og samarbeidsnekt, spesielt fra konservativt hold. Men kanskje de som i dag er i mindretall i kirken av og til føler seg litt som de liberale i 1920.

En siste og mer kontrær tolkning er å se kompromisset som lå i Calmeyergatelinjen.

En annen tolkning er at kompromissløs åndskamp virker. Datidens liberale teologi døde ut. Derfor holdes Calmeyergatelinjen fortsatt høyt i kurs av enkelte konservative.

Døde ut

Men kanskje skyldes den gamle liberale teologiens undergang ikke boikottlinja. De liberale slet med store indre motsetninger, og deres lære fikk liten oppslutning. Mange kan nok av og til tenke litt av det samme som de liberale teologene prediket, men som teologisk linje er den i det store og det hele forlatt. Det var lite bærekraft i budskapet. Den omstridte teologen Helge Hognestad er nok den siste rest av den såkalte liberale teologien i Norge.

Så det er også en lærdom. Verden går ikke alltid mer i liberal retning. Og polariseringen øker ikke alltid. Det går i bølger.

Mccarthyisme

En siste og mer kontrær tolkning er å se kompromisset som lå i Calmeyergatelinjen. Motsetningene i 1920 var større enn i striden om likekjønnet vigsel i Den norske kirke. Dagens liberale teologer ville ikke blitt regnet som spesielt liberale i de spørsmål som ble diskutert i 1920. Men det ble ingen kirkesplittelse da.

De konservative valgte å bli og virke i samme kirke som de liberale som de sto så langt ifra. Åndskampen var hard og nådeløs, ord som «teologisk mccarthyisme» er blitt brukt, men man valgte faktisk å bli i samme trossamfunn.

Det var heller ikke full boikott som ble praktisert. «Husk at Calmeyergaten er enveiskjørt» pleide Dagen-redaktør Arthur Berg å si. Poenget var å unngå frivillig samarbeid. Liberale teologer skulle ikke inviteres til bedehuset, men konservative predikanter skulle stille opp uansett hvor de ble invitert.

Toveiskjørt

I 2009 ble enveiskjøringen i Calmeyers gate opphevet av Samferdselsetaten i Oslo kommune. Nå kjører bilene begge veier. Gaten er ganske lite trafikkert, slik som store deler av Oslo sentrum er blitt etter avbilifiseringen under forrige byråd. Indremisjonsorganisasjonen som eide Calmeyergatens misjonshus heter i dag Kirkens Bymisjon.

I dag samarbeider konservative og dagens liberale i Den norske kirke. Begge sider har lært seg at det er mulig å stå for sin egen overbevisning, uten å måtte boikotte de man er uenig med. Men det er få liberale teologer som slipper til på talerstolen i norske bedehus, og enkelte nekter Den norske kirke å ha gudstjeneste i lokalene.

I avisen Vårt Land kan man i dag skrive ganske så fritt om Calmeyers gate og nyere stridsspørsmål uten å frykte for egen jobb. Vår jobb er å lage en god avis for en størst mulig bredde blant norske kristne.

Vi prøver ikke å fortelle deg hva du skal mene, men hva du bør vite.