Den tyske filosofen Jürgen Habermas har sagt at hvis man ikke har en felles samtale, har man heller ikke noe felles samfunn. Jeg tror vi er mange i dag som ser med dyp uro på samtaleklimaet. Sterke krefter i samfunnet drar i polariserende retning. Sosiale medier har utviklet seg fra en demokratisk åpen arena, der alle kunne komme til orde, til en tidvis brutal debattarena som i stor grad fremmer ekkokammereraderi og bidrar til at vi først og fremst får bekreftet egne synspunkter. Effekten er at det store fellesskapet, samfunnsfellesskapet i systematisk grad bygges ned. Vi får mindre kunnskap om hverandre, dermed mindre forståelse for hverandre og dermed mindre fellesskap. Når vi bygger fellesskap, må det være bredt, dynamisk og sammensatt. Et ekskluderende fellesskap vil forvitre og krympe. Og det er heller ikke et fellesskap. For samfunnet trenger mer fellesskap, ikke mindre.
Vi trenger en samtale om hvordan vi bygger fellesskap i et mangfoldig og livssynsåpnet samfunn.
Felles referanserammer
Dersom vi skal bygge fellesskap, må vi forstå hverandre. Vi må ha en del felles referanserammer. Tidligere var bibelske fortellinger og uttrykk en selvsagt del av den kollektive forståelsen. Slik er det ikke lenger. En kan ikke ta for gitt at referanser som David og Goliat eller kamelen og nåløyet blir forstått. Eller ramaskrik, Sareptas krukke, babelsk forvirring og uriaspost. Det er flere forfattere som påpeker at de i mindre grad kan bruke bibelske bilder og referanser, stadig færre forstår dem. Det er ikke så lett å forstå Ibsens Brand, hvis du aldri har bladd i en bibel. Eller Knausgård, for den del. Kunnskapen om bibelen må økes!
Eierskap til navn og historiske personer og hendelser har vist seg å bety noe. Fortellingen om Kyivriket er blitt viktigere i Ukraina etter Russlands invasjon.
Men referanserammene gjelder jo ikke bare bibelen. De spenner bredt: historiske hendelser (9. april), maktfordelingsprinsippet i grunnloven, litterære klassikere (Lille Marius) og mye mer. Og de utvides stadig. De bør stadig utvides. Fordi samfunnet endrer seg, og demografien endrer seg. Når en av mine muslimske venner refererer til Bilal, den første bønneroperen, bør jeg kjenne referansen. Når mine barn bruker uttrykk fra Karpes tekster, bør jeg forstå referansen. Felles referanserammer og kollektiv forståelse er og må være et pågående prosjekt som utfordrer oss alle. Vi trenger et bredt spekter av referanserammer, som en plattform for forståelse.
Kirkebygg
Det sies ofte at vi ikke har slott og borger her i landet. Men vi har kirker. Stavkirker og steinkirker. Gamle og nye og halvgamle kirker. Kirkebyggene representerer kultur og tradisjon, de representerer tilhørighet i et lokalsamfunn og de representerer troens tilstedeværelse på stedet. Det gjelder også nye kirker. Kirken er bærer av fortellingen om de lange linjer Når vi døper et barn, bærer et menneske til graven, lover å elske et annet menneske til døden skiller oss, da er vi en del av denne store fellesskapsfortellingen.
I hundrevis av år er mennesker kommet med sin svarteste sorg og yreste glede, med tro og raseri og sårbarhet er folk kommet inn i kirkene. Og dette sitter, som Ole Paus har sagt, som et ekko i veggene. Vi legger igjen litt av sjela vår når de store livshendelsene skjer i kirken.
Hvis du er opptatt av kulturarv, fellesskap og lange linjer, gir det lite mening å kutte i budsjettet til Den norske kirke. Hører dere, partiene Venstre og Høyre?
Tilhørigheten til kirkebygget er kompleks og stikker dypt. Fagdirektør i KA, Ingrid Staurheim, har skrevet avhandlingen Kirkebygg og identitet, der hun undersøker folks forhold til kirkebygget gjennom reaksjoner etter en kirkebrann. Når folk skulle beskrive forholdet til kirken, brukte de ord som grunnmur og rammen rundt et liv. Reaksjoner på tapet forteller mye om menneskers behov for kirke og forhold til folkekirken.
Kirkebygninger og kirkeinteriører, med deres kunst og inventar, representerer et bredt spenn av materiell kulturarv: byggeteknikker, materialbruk, håndverkstradisjoner, arkitektur og kunsthåndverk. I tillegg rommer også kirkene en immateriell kulturarv: lyden fra kirkeklokkene, musikk, og liturgi. Kirkemusikken representerer de lange linjene: Gjennom hundrevis av år har klassisk kirkemusikk vært en vesentlig del av europeisk kulturarv.
(Og her må jeg skyte inn: hvis du er opptatt av kulturarv, fellesskap og lange linjer, gir det lite mening å kutte i budsjettet til Den norske kirke. Hører dere, partiene Venstre og Høyre?)
Kirkene med dens utsmykning og innredning vitner også om sosialhistorie, samfunnshistorie og politikk. Kirken ligger synlig og er en kjent og viktig stedsmarkør – og fortellingene om stedet er ofte i stor grad knyttet til kirkene. Og nå er statsråd Kjersti Toppe og regjeringen kommet med et utrolig viktig kirkebevaringsprogram. Kirkebevaring handler også i stor grad om formidling. Det handler om å fortelle hvorfor vi bevarer kirkebyggene, og hvorfor kirkene er viktige kulturminner.
Nasjonaljubileet og kristendommen
Vi er godt i gang med ulike tusenårsjubileer i årene frem mot 2030. Jubileene handler om fortellinger. Fortellingene om hva slags land Norge har vært, hva slags land det er og hva det kan være. Disse fortellingene åpner nettopp for muligheten om en felles samtale, som Habermas peker på.
Nasjonaljubileet er vanskelig å tenke seg uten fortellingen om hvordan innføringen av kristendommen for tusen år siden, endret og preget Norge.
Det er viktig at fortellingen om Norge i tusen år ikke får preg av en ekskluderende markering eller overlates til ekskluderende krefter, som bygger opp forestillingen om noe fortidig norsk vi lengter tilbake til. Jeg har registrert at det av og til tegnes et bilde av kristendommen som et redskap til å bygge skranker mot Den andre, der Den andre blir en trussel og kristendommen fremstilles som et vern mot Den andre. Dette er misbruk av kristendommen, og langt fra Jesu ord, han som i sin programtale i Nasaret sier: «Herrens ånd har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri, og rope ut et nådens år fra Herren». Dette budskapet forplikter kirken til alt annet enn å lukke seg inne og ha nok med sitt eget – og sine egne. Det er en fortelling om hvordan Jesus åpner Gudsfolket – mot utstøtte, fattige og fengslede, mot folk fra andre land og etniske grupper. Jesus startet en bevegelse, en kraft som åpnet for alle.
Kristenretten på Moster
Ett av perspektivene på markeringen av 2030 handler om utviklingen av Norge som en nasjon. Det er nok av eksempler på hvordan nasjonalisme blir innovervendt og farlig. Det er nok av eksempler på at å snakke om nasjon handler om ekskludering, diskriminering og usynliggjøring. Ordet nasjonal kan være et krevende ord. Kanskje nettopp derfor er det viktig å ta ordene i bruk og ta eierskap og definisjonsmakt til dem. Ordet nasjonal må ikke få et etterlatt inntrykk av grenser mot verden og avstand til andre. Det brutale overfallet på Ukraina og krigen der har vist at ordet nasjon kanskje er viktigere enn vi er vant til å tenke her i landet. Fordi det definerer faktisk et fellesskap. Eierskap til navn og historiske personer og hendelser har vist seg å bety noe. Fortellingen om Kyivriket er blitt viktigere i Ukraina etter Russlands invasjon.
Vi snakker ofte som om dette var noe som oppsto på 1970-tallet. Men det er feil. De mange fortellingene viser at Norge alltid har vært mangfoldig, i utvikling og i tett kontakt med resten av verden. Der fortellinger møtes oppstår nye fellesskap.
På Moster markeres det nasjonale jubileet for å markere innføringen av kristenretten; overgangen fra maktsamfunn til rettssamfunn. Å se på et samfunns lover, er en god inngang for å forstå verdiene de verdiene et samfunn til enhver tid bygger på. Lovene endres, de omformuleres og byttes ut, i tråd med samfunnets og verdienes endringer. Og slik har det egentlig alltid vært. Se for eksempel på uttrykket øye for øye, tann for tann. Dette omtales ofte som et brutalt prinsipp og uttrykk for menneskers råskap. Men egentlig var det i høyeste grad et siviliserende prinsipp. Uttrykket er hentet fra Den hebraiske bibel/Det gamle testamente. Før det ble innført kunne en straff langt overgå en forbrytelse i omfang. En mann som hadde voldtatt en kvinne eller drept et annet menneske, kunne bli straffet med at hele hans slekt eller landsby ble utryddet. Da medførte det nye prinsippet øye for øye, tann for tann at straffen skal stå i forhold til forbrytelsen. Og det er jo nettopp dette prinsippet vårt rettsvesen bygger på den dag i dag: det skal være samsvar mellom omfanget av forbrytelsen og straffen. (Så hører det med til historien at Jesus innfører prinsippet om å vende det andre kinnet til. Men dette er jo i liten grad lagt til grunn for vår rettspraksis.)
Ingen grunn til motsetninger
Kristenretten som ble vedtatt på Moster i 1024 bygget på ideen om at det finnes noe som er rett, uavhengig av maktforholdene i samfunnet. Kanskje kan man si at det er den retten som sprang ut fra Pauli ord om at Gud ikke gjør forskjell på folk. Dette betyr jo ikke at vi i 1024 fikk et samfunn som ikke gjorde forskjell på folk. Men det var starten på en endring. Kristenretten vitner om starten på en ny tid, der samfunnet skal ta ansvar for de svakeste. Begrunnelsen for dette var at alle mennesker var skapt i Guds bilde. Professor Jørn Øyrehagen Sunde skriver om innføringen av kristenretten: «Det er i dag vanskeleg å forstå kor radikal endring kristninga av samfunnet var. Fram til den tid var styrke og makt gode i seg sjølv, og makt gav rett. Men med kristninga vart makt og rett skilt – rett var noko som sprang ut av Guds vilje og ikkje av forhold mellom menneske. […) Den rike si makt over den fattige vart redusert, og etter kvart fekk ein innført ei almisseplikt. Og hemnretten, sjølve grunnpilaren i rettssystemet, vart erstatta av kongen si plikt til å sikra Guds fred.»
Det er ingen grunn til å skape en motsetning mellom å markere kulturarven og at vi er et flerkulturelt samfunn. Vi snakker ofte som om dette var noe som oppsto på 1970-tallet. Men det er feil. De mange fortellingene viser at Norge alltid har vært mangfoldig, i utvikling og i tett kontakt med resten av verden. Der fortellinger møtes oppstår nye fellesskap.
Å markere jubileene i årene fremover er en anledning til å løfte frem den store samtalen – om hvem vi er – og hvem dette VI-et omfatter og hvem som faller utenfor. Norge trenger å snakke om historie, om røtter, om kulturarv og om utviklingen av en nasjon. Vi trenger selvkritisk refleksjon. Men først og fremst trenger vi fellesskap – og samtale.