Sjamanen strikes again. Denne gangen med konkrete forslag til hvordan man kan jage onde enheter, eller ånder ut av barn. Han møter unison fordømmelse, og det er på sin plass. Sjamanen oppfordrer voksne til å se barn inn i øynene og si «du er svak» i håp om å drive ut ånden. Det er forkastelig. Men temaet barn og åndelighet fortjener en bredere behandling enn en fortjent og unison fordømmelse.
Djevelen skalv
Da jeg så den omstridte videoen, ble jeg umiddelbart satt tilbake til min egen barndom i en frikirke. Under lovsangen ble barna gjerne invitert opp på scenen for å vise frem bevegelsene til sangene. Med stor glede og frimodighet sang vi til Oslo Kristne senters slager fra 90-tallet: Helt i fra dagen starter. Jeg elsket verset. Da sang og danset vi til ordene: «Når jeg priser deg må min fiende fly. Han skjelver når han hører ditt naa-aaa-avn.» Vi barna bøyde oss i knærne og forestilte oss at selveste djevelen skalv. Jeg, som kanskje bare var 10 år, fikk verdens verste vesen til å fly bort. Ikke bare fra Hønefoss, der frikirken vår lå, men fra jordkloden, faktisk. I mitt barnesinn ble djevelen kjeppjaget ut i universet, trolig til en planet hvor det var varmt. Veldig varmt. Det er en spesiell barneglede i å ha bidratt til å drive ut selveste Satan fra en gudstjeneste.
Jeg kan ikke se at sjamanen kobler åndeligheten til en bestemt kristen form for tro. En trenger heller ikke tilhøre et karismatisk miljø for å forholde seg til slike fenomener. Tro er en overbevisning om det vi ikke ser. Derfor må man også være bevisst på at unison fordømmelse også kan drive mennesker videre inn i sitt teologiske eller åndsfikserte kaninhull. Latterliggjøring av tro, hjelper faktisk ingen som tror.
Vik fra meg!
I Paulus sitt brev til efeserne står det at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. I enkelte karismatiske miljøer her i Norge illustrerer verset at Satan og hans gjeng vil kristne mennesker vondt. Han plasserer ut feller og fristelser for å hindre Guds rikes fremgang her på jorden. Jeg lærte en gang at jeg kunne si «vik fra meg, Satan!» dersom jeg opplevde at hans mørke var i nærheten.
Det finnes miljøer i Norge hvor åndskamper og demoner er reelle fenomener, som barn og ungdommer undervises i
Måten voksenpersonen eksemplifiserte dette på viste at Satan visstnok reagerer på en type bestemthet og tydelighet i retorikken. Sjamanen tar også til orde for tydelighet og bestemthet: «Du kan ikke la det skje, og måten å stoppe det på er å holde barnet ditt, se dem direkte inn i øynene, uansett hvor ubehagelig det er for dem, og si: Du har ingen makt her. På den måten kan videoen vekke assossiasjoner hos folk som har vokst opp i enkelte karismatiske miljøer.
Inkompetente Norge
Hans Petter Sjøli i VG presenterer i en kommentar en vandrehistorie fra et lokalt bedehus der han kommer fra, hvor folk fløy rundt og fanget «smådjevler» i poser. Han konkluderer også med at denne typen outrert kristendom gikk heldigvis av moten for lenge siden. Tja. Det er ikke så lenge siden jeg var barn. Og det er enda kortere tid siden jeg gikk på bibelskole i et karismatisk miljø.
Enkelt fortalt husker jeg det slik: Ideer om åndskamp, om onde ånder og demoner lever enda. Jesus drev faktisk selv ut demoner. Mennesker ble friske. Satan kan bringe sykdom og selvdestruktivitet og som kristen skal han ikke få ta noe plass i våre liv eller vi våre sammenhenger. Sekulære Norge er dessuten inkompetente hva angår åndelighet. Norge er ikke åpen for disse tingene, argumenteres det fra karismatiske forkynnere. Det siste kan de ha mye rett i. Bibelskoler reiser til India eller til Sør-Amerika for å bevitne en utbredt åndelighet på nært hold.
Vi trenger en opplysende samtale om hva som er skadelig og hva vi som samfunn kan akseptere på dette området
«Not today»
De fleste mennesker, inkludert kristne, er enige i at sjamanens budskap i denne videoen er forkastelig. Men det finnes miljøer i Norge hvor åndskamper og demoner er reelle fenomener, som barn og ungdommer undervises i. Det kan jo kalles å tro, det. Sjølis kommentar illustrerer kunnskapshull om miljøer der åndelighet tar stor plass. Faktum er at troende mennesker forholder seg til noe vi ikke kan ta på og noe vi ikke kan se.
Hvor stor denne usynlige verdenen er og hvilke vesener den konkret inneholder kan variere fra person til person og fra miljø til miljø. Men at mange fortsatt tror at Satan og at ondskapens åndehær i himmelrommet har en konkret og praktisk agenda i ens liv, er høyst reelt. Hillsongs sang fra 2017, sunget i frikirker landet over illustrerer det: «Whenever I say Your name, let the devil know not today.»
Jeg har blitt 29 år og kan melde om at det å stille synge «Jeg har en engel som følger meg» fortsatt funker rent meditativt dersom man går hjem i mørket alene. Selv om jeg fikk presentert et kristent verdensbilde har jeg ikke tatt noen skade av forkynnelsen om makter og myndigheter, slik Paulus skriver. Men vi vet at andre barn har det. Vi trenger en opplysende samtale om hva som er skadelig og hva vi som samfunn kan akseptere på dette området. Og en forutsetning er i alle fall økt kunnskap om disse små, men levende miljøene. At vi ikke ser disse miljøene fra der vi står, betyr jo ikke at de ikke er der.
