Var det klokt å handle slik? Jeg mener fortsatt det. Andre nasjoners flagg kan naturligvis ha sin plass i gudstjenesten ved særlige anledninger. Men dette var ingen særlig anledning. Dersom flagget skulle stå der, ville det markere at vi som kristne ensidig støttet en stat som ligger i en svært sammensatt og betent konflikt med sine palestinske naboer, hvorav flere også er kristne søsken.
Men det ble altså bråk. Avisa Dagen skrev om tildragelsen både i avisa og på Facebook. Der haglet kommentarene inn, og jeg ble beskyldt for å være både vranglærer, en som hater Israel og en Djevelens mann. Jeg var forberedt på motstand, men overrasket over styrken i aggresjonen.
I ettertid har jeg tenkt på hva det er som driver fram en slik reaksjon? Handler dette bare om sympati for Israel, eller er det mer i spill? Det er selvsagt vanskelig å lodde dybden i andres motiver og engasjement, men med dette forbeholdet vil jeg likevel gjøre et forsøk basert på mange samtaler og utallige leserbrev i Dagen over flere år.
[ Biskop krevde fjerning av israelsk flagg på bedehus ]
Troen på Guds løfter
Jeg tror at for mange handler støtten til Israel om mer enn etiske og politiske vurderinger. Den er en selvfølgelig del av troen på Gud og på Guds løfter i Det gamle testamente. Statens Israels opprettelse i 1948 blir da sett på som en direkte oppfyllelse av de bibelske løftene om landet. For noen er dette også inngangen til en viktig epoke i endetiden. Israel blir «viseren på Guds klokke», slik jeg har sett det formulert.
Når dannelsen av staten Israel blir sett på som Guds verk og oppfyllelsen av landløftene, kan denne staten lett bli et kjærkomment troens bevis. Troen retter seg mot noe som er usynlig og derfor skjørt. Vi kan vel derfor alle noen ganger ønske oss et bevis, eller i det minste synlige tegn på at Gud handler og har kontrollen.
Jeg tror at noen kristnes ubetingede støtte til Israel, nærmest uansett hva denne staten foretar seg, må forstås som en dypt personlig og eksistensiell sak
Jeg tror at noen kristnes ubetingede støtte til Israel, nærmest uansett hva denne staten foretar seg, må forstås som en dypt personlig og eksistensiell sak. Det handler selvsagt om bibelsyn og om kjærlighet til jødene. Men det handler også om noe som går dypere, nemlig troens trygghet. Det gjør godt å kunne se at Gud tross alt er på ferde. Og det blir vondt og alvorlig når Israels flagg tas ut av et kirkerom.
Gagner dette egentlig Israel?
Men er denne ukritiske støtten til Israel egentlig en vennetjeneste? Jeg tviler. Ved slik å sette staten Israel i en guddommelig sanksjonert særstilling i forhold til alle andre land i verden, påføres både landet og verdens jøder et stigma som historien viser at de ikke er tjent med. Den posisjonen gjør det også vanskelig å få til en politisk fremforhandlet fredsløsning som lar både jøder og palestinerne leve trygt.
Dersom landløftene fra Det gamle testamente skal gjøres relevante inn i dagens politiske situasjon, får vi for det første et problem med å trekke opp Israels grenser. Kartet over det lovede landet som disse løftene tegner opp, er nemlig ikke enhetlig. Uansett vil det bli langt større enn grensene av i dag, og strekke seg inn i flere av nabolandene. Resultatet av en slik utopisk og ekstrem tenkning kan fort ende i en katastrofe.
Hvilken status bør så landløftene ha innenfor rammen av kristen teologi? Spørsmålet er brennbart og så stort at jeg bare kan antyde en posisjon her.
Luthersk teologi og Israel
I luthersk teologi har det vært vanlig å mene at disse løftene ikke kan overføres direkte til dagens Israel. Det vil være å nedskrive betydningen av det nye som kom med Kristus. Paulus skriver i Kolosserbrevet at dåpen er den nye omskjærelsen, og i Galaterbrevet sier han at det er de som hører Kristus til som er de egentlige Abrahams barn. Paulus forkynte derfor også evangeliet for jødene som for alle andre. Ja, han gikk gjerne først i synagogen når han kom til en ny by, og talte der. Jesus var jo den lovede Messias.
Når alt blir nytt med Kristus, skjer det også noe med landløftene. De handler ikke lenger bare om et landområde i Midtøsten, men blir utvidet til et løfte om en ny himmel og en ny jord for alle folk. Kristus avskaffer ikke løftene. Han oppfyller, ja, overoppfyller dem.
Men er løftenes første betydning dermed helt opphevet og løst fra det geografiske området landet der Israel nå ligger? Paulus skriver i Romerbrevet at Israel har «retten til å være Guds barn», og de har «loven, tempeltjenesten og løftene». Men når noe er endret med både barnestatusen, loven og templet etter Kristus, gjelder da landløftene fortsatt som om ingen ting har skjedd?
Bønn for sannhet og rettferd
Uansett hva kristne teologer måtte tenke om dette, er jødenes forhold til Det hellige landet og staten Israel helt spesielt. For svært mange av dem er dette det lovede landet og fristaten som betyr livsrom og trygghet etter århundrer med forfølgelse, dessverre også fra den kristne kirken. Hvis en fredsprosess noen gang skal lykkes, må man forstå og ivareta landets betydning i jødenes tro, tradisjoner og historie. Det samme gjelder naturligvis også for palestinernes historie og forhold til sitt hjemland.
Biskop Munib A. Yonan rettet nylig i denne avisa en bønn til oss fra en palestinsk kristen. Han ba oss om ikke å være pro-Palestina eller pro-Israel, men for sannhet, rettferd, frihet, fred og forsoning. Ervin Kohn, den norske «sjefjøden», sa noe tilsvarende til meg i programmet Dialogen i TVL: «Hvis du vil være en del av løsningen må du heie på begge parter når de gjør noe bra, og bue på begge parter når de gjør noe dårlig.»
Jeg er enig med dem begge, og tror derfor ikke vi som kirke skal flagge bare for den ene parten.
[ Biskopene i strupen på «kristensionister» ]