Den første delen av dagens høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité var spekket med detaljerte og inngående spørsmål til Erna Solberg. Den tidligere statsministeren svarte på alle spørsmålene og uttrykte selv at hun skulle hatt bedre tid til å forklare seg. Solbergs evne til å stå i krevende situasjoner er imponerende. Det skal hun virkelig ha. Likevel er det riktig å si at hun slet med å gi troverdige svar på flere av spørsmålene.
For omfattende til å lage oversikt
Det kanskje mest oppsiktsvekkende i dagens høring, og i Solbergs brev til kontrollkomiteen, er at hun mener det er for vanskelig å skaffe en oversikt over alle saker regjeringen har behandlet der hun har vært inhabil på grunn av mannens aksjetransaksjoner. Årsaken er at flere av regjeringens vedtak er for omfattende og har store og vidtrekkende konsekvenser som det kan være vanskelig å overskue, og eller se sammenhengene med mannens mange aksjer. Dette er grunnen til at vi har strenge habilitetsregler og at politikere på dette nivået ikke kan slurve. Solberg nevnte likevel to eksempler der hun kan ha vært inhabil: Tiltakspakken for olje-, gass- og leverandørindustrien våren 2020 og endringer i finansskatten i et av forslagene til statsbudsjett.
At en statsministers inhabilitet er så omfattende at det er umulig å summere opp konsekvensene viser både alvoret, tyngden og omfanget av denne saken. At en statsminister har ledet landet i åtte år på dette viset er nesten ikke til å tro i et land som Norge.
Det er dessuten åpenbart at politikere har gått av for langt mindre saker tidligere, slik tradisjonen har vært i Norge. Likevel vil ikke Erna Solberg svare på sine planer framover. Hun holder fast ved at spørsmålet om hennes framtid som både Høyre-leder og statsminister skal avgjøres av Høyre og partiets samarbeidspartnere.
At en statsministers inhabilitet er så omfattende at det er umulig å summere opp konsekvensene viser både alvoret, tyngden og omfanget av denne saken. At en statsminister har ledet landet i åtte år på dette viset er nesten ikke til å tro i et land som Norge.
Solbergs endring av habilitet-instituttet
Det som også har avtegnet seg en stund er at vi står overfor en tidligere statsminister som på egen hånd er i ferd med å tøye det vi kan kalle det norske habilitets-instituttet (altså den ordningen som har vært gjeldende i spørsmål om politisk habilitet i Norge). Flere politikere har tidligere måttet gå fordi det har skjedd kritikkverdige ting på deres vakt, selv om de ikke har vært personlig ansvarlig eller selv gjort en kritikkverdig handling. I den norske tradisjonen har ministre gått av fordi noe kritikkverdig har skjedd på deres vakt.
Eksempler på en slik politiker er Grete Faremo som måtte tre ut av regjeringen i 1996 etter en rapport som hevdet at Berge Furre ble etterforsket av Politiets Overvåkingstjeneste (POT) mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Som justisminister i dette tidsrommet måtte Faremo ta det politiske ansvaret for måten saken var håndtert på. Kanskje kunne hun ha hevdet at hun var uvitende. Men hovedpoenget var at hun hadde ansvaret. Dersom Solberg går på som statsminister i 2024, vil denne saken henge ved henne.
Hun har gjort spørsmålet om Sindre Finnes sine aksjetransaksjoner og sin egen inhabilitet til et spørsmål om at hun ikke visste. Hun har lagt ansvaret på sin ektefelle Sindre Finnes. Slik har hun bidratt til å gjøre habilitet til et spørsmål om mannens svik og sin egen uvitenhet. En slik tolkning er en klar uthuling og svekking av det vi kan kalle det norske habilitets-instituttet.
Anklager om «outsourcing» av habilitetsvurdering
Under høringen tirsdag ble hun også utfordret på om hun hadde gjort for lite for å skaffe seg oversikt over mannens transaksjoner og dermed sin egen inhabilitet. Hun innrømmet at i etterpåklokskapen burde hun vært mer aktiv. Likevel svarte hun blant annet at det er naturlig å ha tillit til sin ektefelle.
Det førte til at Frps medlem av kontrollkomiteen, Carl I. Hagen, spurte om hun hadde outsourcet spørsmålet om habilitet til sin mann. På dette svarte Solberg at hans jobb kun var å melde inn transaksjoner som var store nok, og at det var hennes ansvar å vurdere om de utløste inhabilitet. Men hun slet med å forklare at dette helt og holdent var hennes ansvar å håndtere, så lenge Finnes fikk i ansvar å skille mellom hvilke saker han skulle rapportere og hvilke saker som ikke var store nok til å utløse inhabilitet.
Solbergs politiske framtid
Både Solberg og hennes partikollegaer i Høyre har lenge uttalt at det er opp til Solberg å vurdere om hun vil fortsette eller ikke. Men også internt i Høyre murrer uroen. Det er foreløpig svært få som tør å si høyt at Solberg bør trekke seg som Høyre-leder og partiets statsministerkandidat.
Men også i Høyre er det folk som mener at forvaltningen av tillit i samfunnet og et innarbeidet habilitets-institutt ikke er noe en person kan forvalte alene. Heller ikke Erna Solberg, selv så populær og mektig hun har vært og er. Politisk tillit og politisk ansvar er noe både partiet og hele det politiske miljøet må forvalte til fellesskapets og demokratiets beste.
Alt tyder på at denne forståelsen også vokser seg sterkere internt i Høyre. Det kan få konsekvenser for Erna Solberg.
