Kommentar

Rom i herberget?

I takt med sekulariseringa blir det kristenkonservative politiske spørsmålet ikke lenger: Hva er bra for landet? Men mer og mer: Hva er bra for oss kristne?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Det kjempes for svake, for ufødte små», lyder det i første vers i KrF-sangen Ta vare på livet. Deretter er sangteksten viet fattige, miljøet, tros- og tankefrihet, hjemmet og lovverket. Kort sagt handler KrFs politikk tradisjonelt om vårt felles samfunn og hva som skal prege det, slik politikk har en tendens til å gjøre.

Det er imidlertid ikke gitt at kristent politisk engasjement alltid vil ha samme horisontbredde. For hva skjer når man av frykt for sitt eget ikke lenger står i posisjon til å dra omsorg for andre? Jeg mener å se at en økende andel kristent samfunnsengasjement handler om å sikre et rom for seg selv, snarere enn hva som gagner det store fellesskapet. Det gjelder først og fremst de mest konservative blant kristne, men også mer moderate stemmer. Én av grunnene er følelsen av å bli marginalisert og motarbeidet av storsamfunnet.

Kristnes primære kall er å ta vare på sin neste, ikke å ta vare på kristendommen

La verden seile sin egen sjø

Rod Dreher er forfatter og høyreideolog i USA. I 2017 ga han ut boka The Benedict Option. Her tar han til orde for at amerikanske kristne bør velge en ny vei i politikken: Ingen. Amerika kan ikke kristnes ved politikk. Dreher argumenterer for at kristnes oppgave i den stadig mindre kristne samtida er å bygge en Noas ark mens flommen pågår. Kristne skal sørge for å beholde egne fellesskap der sann kristen tro kan dyrkes og bevares, fram til det igjen er tid for å la den folde seg ut på jorda. I mellomtida får verden seile sin egen sjø.

Boka vekket debatt da den kom, også fra folk som delte Drehers konservative standpunkter i både teologi og politikk. Det ble påpekt at det å kunne la være å engasjere seg politisk er ekstremt privilegert. Grupper som ikke har den muligheten, men på ulike måter er avhengig av forbedring av livsvilkårene, trenger kristnes engasjement.

I tillegg er det slik at kristnes primære kall er å ta vare på sin neste, ikke å ta vare på kristendommen. Og å drive politikk har i kristen tradisjon alltid handlet om nettopp kallet til nestekjærlighet.

Noen synes det er noe suspekt over at religiøse har meninger om lovgivining. For eksempel har jeg flere ganger overhørt argumenter i retning «du trenger ikke ta abort/gifte deg homofilt selv, men du kan jo la andre få lov til å gjøre det». Men konservative kristne kan jo ha en samfunnsvisjon som strekker seg forbi eget liv, ja, som er født ut av omsorg for andre. De kan like mye som alle andre ideologiske og livssynsmessige posisjoner legitimt mene noe om samfunnet som helhet og hvilken retning det går i. Det er ikke det minste suspekt, det er faktisk et tegn på et fungerende demokrati – så får man heller være uenig i den aktuelle samfunnsvisjonen.

Skal det ikke være noe sted å gjøre av seg hvis man ikke deler flertallets normer?

Tapt livsrom

Kulturkrigen, eller det som kalles kulturkrig, men kanskje bare er en helt vanlig debatt med harde hersketeknikker, kommer ikke ut av ingenting. En av faktorene som gjør at mange kristne hiver seg på, er følelsen av å ha tapt livsrom. Der det før var helt uproblematisk å leve entusiastisk midt i verden med tradisjonelle verdier, opplever mange konservative nå å møte motstand, mistenkeliggjøring og direkte hindringer.

Det er ikke veldig lenge siden Norge med rette kunne kalles et kristent land og utsagnet hadde argumentativ vekt. Selv husker jeg godt hyppig salmesang på (den offentlige) skolen, og jeg har ikke en gang begynt å få grått hår. Da jeg var barn var det ingen som fikk lov å banne på NRK, og man kunne gå tørrskodd gjennom skolesystemet uten å ha hørt om ikke-binære.

Den tida er definitivt over. Å bevare sin samvittighetsfrihet i dagens samfunn er ikke lett for dem som er skeptiske til swing, evolusjonsteori eller pride. Spesielt er det ikke lett å prøve å oppdra barna sine etter egne normer.

Én mulighet er å sende ungene på egne skoler. At dagens regjering nå stadig nye finner måter å gjøre det vanskelig å drive kristne skoler, føles dermed svært truende. Skal det ikke være noe sted å gjøre av seg hvis man ikke deler flertallets normer?

Da er det kanskje fristende å følge Rod Drehers devise, krype inn i borgen og satse på å bevare sin egen kristne motkultur i eksilet.

Skal vi ha et fellessamfunn, må de som bestemmer bygge bro til konservative miljøer, og ikke bare til endringsivrige miljøer

Bygg tillit!

Etter at statskirkeordningen ble avviklet har kristendommens rolle i det offentlige liv vært preget av stor usikkerhet. Det livssynsåpne samfunn, en NOU fra 2013, ga oss et kjærkomment prinsipp å styre etter: Samfunnet skal ikke være livssynsnøytralt. Det skal være livssynsåpent. Det innebærer blant annet en positiv anerkjennelse av at borgernes religion og livssyn hører hjemme også utenfor hjemmets og gudshusets vegger. Livssynsnøytralitet er på sin side så godt som umulig i de fleste tilfeller det kunne vært et relevant begrep.

Livssynsåpenheten må dog likevel erobres på nytt og på nytt. Å gjøre det er blitt en oppgave for livssynsaktørene.

Men de er ikke de eneste som må gjøre en jobb i åpenhetens navn. Dersom politikerne, og samfunnet for øvrig, ønsker at vi skal være et fellessamfunn, at vi skal ha fellesarenaer der det er greit å være både rar, bakstreversk, ikke-binær, konservativ og liberal, må det settes tiltak bak holdningen. De som bestemmer må bygge bro til konservative miljøer, og ikke bare til endringsivrige miljøer. De må sørge for at foreldre er informert om hva som faktisk skjer på den offentlige skolen og hvorfor det er viktig for alle.

Og de kunne kanskje vært hakket rausere med kristne skoler, som en ventil.

På den andre sida må kristne besinne seg på hva som faktisk er sentralt i kristendommen. Det er ikke friskoler, ikke motstand mot halloween, det er ikke nei til sex før ekteskapet, og det er ikke avsynging av fedrelandssalmen. Det er, for å si det med KrF, å ta vare på livet. Alt liv.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar