Å blåse støvet av arkivets skatter

Min første feministteologiske oppvåkning hadde jeg tredje året på teologistudiet da jeg i faget «Ritualer og sakramenter» skrev en oppgave om liturgisk språk. Jeg hadde aldri tenkt over det problematiske ved å kalle Gud for far. For når jeg omtalte Gud som far, ga det meg bare positive konnotasjoner: raushet, ubetinget kjærlighet, støtte og omsorg. Men for mange er det ikke slik og det vet de fleste av oss veldig godt. Så hvorfor er vi så late i vårt språk om Gud?

Da Gyrid Gunnes for noen år siden reflekterte over temaet i den nå nedlagte bloggen Kristenogprogressiv.no satte hun ord på noe jeg tror er sant: «Det teologiske språket legger premisser for hvordan et samfunn snakker om det å være menneske overhodet. Etikken i det teologiske språket handler om å gjøre dette språket så nyansert og rikt som mulig, slik at det kan fortolke, trøste og hele tiden bidra til et blikk som fastholder den sårbares menneskeverd. Og, ikke minst: Å snakke om Gud er å snakke om mennesket.» Måten vi snakker om Gud på har også relevans utenfor kirkerommet, og det har det ført til at jeg sier «hun» om Gud minst en gang i hver preken. Det er det mange gode grunner til, men først og fremst er det dypt bibelsk.

Slik menneskene som har skrevet bibeltekstene ofte har grepet til det vakreste og viktigste i verden for å si noe om hvem Gud er, kan vi også dag lete etter nye metaforer

Hermeneutics of rememberance

Man trenger ikke å være feminist eller feministteolog for å være opptatt av språket om Gud. Men et sentralt begrep i feministteologisk hermeneutikk tror jeg er nyttig for alle oss som er opptatt av teologi og Bibel: «Hermeneutics of rememberance».

Begrepet handler blant annet om å aktivt leite etter og løfte fram det som er oversett, glemt eller utelatt i både tradisjon og Bibel. I bibeltekstene finnes det enormt mange flere gudsbilder enn det vi møter i liturgi, bønnespråk og salmer. Gud er ørn, bakstekone, vintre, binne, port, hønemor, veien, sannheten og livet.

Å tenke at kvinnelige gudsbilder ikke finnes i bibelen, avslører vår egen latskap, men også vår blindhet. Et godt eksempel er bruk av lignelser i trosopplæringen. Av de tre lignelsene vi finner i Lukas 15, er det nesten kun lignelsen om sauen som ble funnet og sønnen som kom hjem som brukes. Lignelsen om kvinnen med sølvmynten blir derimot sjeldent eller aldri brukt.

I et intervju med Vårt Land peker forsker Ellen Aasland Reinertsen på at det er veldig sjelden det er blitt skapt teologi ut fra kvinnen som feier frem sølvmynten: «kvinner ikke er blitt sett på som at de kan peke på Gud på samme måte som hva menn kan.» Her tror jeg Reinertsen avslører hvorfor man heller ikke i bibeltro kretser klarer å benytte seg av mangfoldet av gudsbilder bibeltekstene rommer.

Men det finnes håp.

[ Slampoeten utfordrer kyrie og credo ]

Gudsbilde-museum

I boka Destabilizing the Margins. An Intersectional Approach to Early Christian Memory (2013) henter professor Marianne Bjelland Kartzow fram Aleida Assmann sin teoriutvikling om erindring. Når vi husker, er vi kreative og selektive i hva vi husker og hvordan vi former fortellinger. Derfor kan man snakke om «kanon» og «arkiv» som to ulike rom på et museum. Kanon som der de prestisjefylte gjenstandene vises for de besøkende i flotte montre og utstillinger, mens andre bilder eller objekter er stuet bort i utilgjengelige loft eller kjellere, i arkivet.

Og her er den gode nyheten: Disse rommene er ikke stabile eller statiske. Akkurat som de ansatte på et museum kan velge å stille ut nesten glemte skatter oppbevart i arkivet, kan den passive delen av minnet gjøres aktiv. Og i dette aktiviseringsarbeidet er det jobb nok for oss alle, enten vi er liberale, konservative, medlem av Den norske kirke, pinsebevegelsen, Åpen folkekirke eller Bønnelista. Vi kan spørre etter hvem som mangler og hva som er glemt. Sammen kan vi hente fram fra arkivet, loft og kjellere. Vi kan pusse blankt, blåse støv av alle skattene slik at Ordet blir kropp også for dagens mennesker.

For den som leiter, skal finne. Vi må bare gidder å leite

[ Ber biskopene om ny oversettelse av trosbekjennelsen til nynorsk ]

«Du brøler høyt i sinne»

I tillegg til liturgi og forkynnelse, er salmene kanskje det stedet utenfor Bibelen der vi møter flest gudsbilder. Salmedikterne Ingrid Brekken Melve og Solveig Spilling Bakkevig er noen av dem som jobber godt med å hente fram skatter fra kjelleren. De skriver salmer om Gud som den sterke bjørnemoren med inspirasjon fra Hosea, om Visdommen som danser og om bakstekonas surdeigshåp som gjennomsyrer alt. Jeg tror vi trenger denne type lekenhet og uredd utforskning i teologien.

Og så er det ikke sånn at bjørnemoren i Hosea forteller oss alt om hvem Gud er. For poenget er jo at våre gudsbilder ikke er identiske med Gud, men at vi får vite om noen trekk ved Gud ved å bruke det bildet. Derfor gir det dyp mening å synge om en Gud som brøler høyt i sinne over urett. Sånn er Gud – også.

Slik menneskene som har skrevet bibeltekstene ofte har grepet til det vakreste og viktigste i verden for å si noe om hvem Gud er, kan vi også dag leite etter nye metaforer. Slik inviteres vi til å leite etter gudsbilder sammen med Hun som ikke gir opp å leite etter sølvmynten sin. De finnes nemlig nede i gamle gulvsprekker og under skolesekker i gangen som aldri blir rydda vekk. Kanskje finner du noen helt nederst i skittentøyskurven også.

For den som leiter, skal finne. Vi må bare gidder å leite.