Det har lenge vært en offentlig hemmelighet at Jonas Gahr Støre ville gjøre endringer etter at statsbudsjettet var lagt fram i høst. Allerede tidlig i vår ble dette snakket om i både politiske miljøer og i pressen. Noen trodde i vinter at han ville gjøre endringer tidlig på våren for å ha et fornyet mannskap inn i høstens valgkamp. I dag kom altså fornyelsen.
Blant de sju statsrådene som gikk ut på slottsplassen i dag var fem av dem helt ferske regjeringsmedlemmer. Kun utenriksminister Espen Barth Eide og arbeidsminister Tonje Brenna kom fra andre regjeringsposter. Fornyelsen Støre har foretatt er ikke uvanlig, selv om konfliktsakene om dette har stått i kø i ulike medier de sist dagene. Ikke minst knyttet til utenriksminister Anniken Huitfeldts avgang.
Det store spørsmålet er om måten avgangene har skjedd gjør at partiet får fred eller om det vil skape uro. Det er ikke umulig å tenke seg at dette nettopp vil skape uro og minske arbeidsroen
Ønske om fornyelse etter tøft år
Fra Støres side er det åpenbart at disse fem ferske ministrene utgjør et generasjonsskifte. De er alle ferske i regjering, men likevel erfarne politikere. Fra Støres side er endringene et ønske om å både fornye og gi partiet kraft. Ap har slitt med flere tunge habilitetssaker blant sine statsråder.
Kari Nessa Nortun (Ap): Den nyslåtte kunnskapsministeren er avtroppende ordfører i Stavanger. Hun måtte gå fra den jobben, men Ap gjorde et strålende valg i Stavanger med en framgang på nesten 7 prosentpoeng fra forrige valg. Hun fikk over 32 prosent i en by som ofte har hatt borgerlig flertall. Hun er dermed en av Aps politikere som klarte det få maktet ved dette valget: Å hente inn nye velgere til Ap.
Cecilie Myrseth (Ap): Den ferske fiskeriministeren representerer den unge generasjonen fra nord, og har blant annet vært Aps fiskeripolitiske talsperson på Stortinget. Ap gjorde et dårlig valg i nord. Sterke krefter internt i partiet har jobbet for at hun skulle komme i regjering. Hun har gode kontakter i viktige deler av Ap.
Karianne Tung (Ap): Aps nye IT-minister kommer fra jobben som leder for organisasjonen Tech Port i Trondheim og erfaring som leder for Aps største fylkeslag. Trøndelag Ap tilhører den kanskje aller viktigste maktbastionen i Ap. Tung har trolig også støtte i Trond Giske gamle maktbase, blant annet ved at hun flere ganger tok ham i forsvar. I 2018 sa hun blant annet til Aftenposten at hun var sint og lei av hele prosessen og at «det har vært en umenneskelig byrde for Trond Giske».
Andreas Bjelland Eriksen (Ap): Den nye klima- og miljøministeren tilhører Utøya-generasjonen, og var AUFs kandidat. Det har vært viktig for Støre at AUF fikk en person i denne jobben som de har tillit til. I tillegg er han godt orientert om partiets olje- og energipolitikk og kommer direkte fra stilling som statssekretær derfra, samtidig som han hadde en halv stilling på Statsministerens kontor.
Erling Sande (Sp): Den nye kommunal- og distriktsministeren er Sps fornying i denne runden. Trygve Slagsvold Vedum har allerede gjort rokeringer i regjeringen etter Ola Borten Moe. Det er interessant at partiet valgte Sande til jobben. Sp har de siste årene hatt en tung fløykamp. Sande kommer fra det gamle Sogn og Fjordane, og tilhører på ingen måte den mest høyre- og olje-orienterte Borten Moe-fløyen i Sp. Han kommer derimot fra samme område og tradisjon som Liv Signe Navarsete og har likhetstrekk med henne rent politisk. Noen vil kalle ham sentrumsorientert.
[ Ny klima- og miljøminister må vokte naturen for å nå klimamål ]
De avgåtte ministrene
Men like interessant som å se på fornyelsen i Støres regjering er det å se på hva som vil skje med de avgåtte ministrene. Det er sjelden en minister tar en kamp om sin posisjon for åpen scene slik Anniken Huitfeldt har gjort. Ikke minst valgte hun å svare direkte på spørsmål om hun ble sittende som utenriksminister slik: «Det får vi se på». Alle andre ministre vet at det er statsminsiterenes suverene oppgave å bestemme hvem som sitter i regjering. Det er ikke et «vi». Det er langt fra sikkert at Huitfeldt er så sint som flere medier har fremstilt de siste dagene. Men det er grunn til å tro at hun har kjempet hardt for sin rolle, og at hun ikke er særlig forsonlig innstilt overfor statsminister Jonas Gahr Støre. Det kan gi uro i tiden som kommer.
Heller ikke Anette Trettebergstuen greide å la gamle saker ligge og la regjeringsrokaden få skinne denne dagen. Hun gikk ut mot Støres forklaring i Dagens Næringsliv og avviste at hun hadde fått advarsel i habilitetssaken. Mens Støre hevdet at hun ble advart mot venneutnevnelser sier hun at hun fulgte praksis i Kulturdepartementet.
I tillegg sitter det tre tidligere statsråder i Støres regjering som alle har måttet gå av, både Marte Mjøs Persen, Bjørnar Skjæran og Hadia Tajik. Flere mener at både Skjæran og Mjøs Persen er lojale partifolk som ikke vil lage uro rundt regjeringen og Støre. Det er mulig det er riktig. Begge har vært lojale, men kunne garantert tenkt seg å fortsette.
Når det gjelder Hadia Tajik var det mange som i vår hadde trodd hun skulle tilbake i regjeringen denne høsten. Da Støre takket henne for innsatsen etter at hun hadde gått av, på vårens landsmøte, la han til «it ain’t over yet». Det var få av de tilstedeværende i landsmøtet, hverken av delegater eller presse, som ikke oppfattet dette som et løfte om at hun skulle tilbake i regjering. Slik Støre selv uttalte etter hennes avgang, har hun vært en av de mest handlekraftige statsråder Ap har hatt i posisjon de siste årene. Hun har vært regnet som en av partiets store politiske og ideologiske stjerner. Nå er hun definitivt ute av regjeringen i denne runden. Kanskje for alltid.
I tillegg har Støre valgt å ikke benytte seg av Raymond Johansen, en av partiets mest folkelige og smarte politikere. Han maktet kunststykket å holde hovedstaden i åtte samfulle år, holde MDG innenfor byrådet og endre byen i et langt mer klimavennlig spor. I motsetning til Barth Eide er Johansen en politiker mange Ap-velgere kan identifisere seg med.
Får Støre-regjeringen fred?
Det store spørsmålet er om måten disse har gått av på gjør at partiet får fred eller om det vil skape uro. Det er ikke umulig å tenke seg at dette nettopp vil skape uro og minske arbeidsroen.
Ikke minst ser vi det på analysene som har versert i norsk presse den siste tiden. Flere av Huitfeldts tilhengere har i ulike sammenhenger spredt ryktet at Støre ville fjerne Huitfeldt for å kunne angripe Erna Solberg i habilitetssaken. Men det interessante er at denne forklaringsmodellen nettopp kommer fra fløyene som føler tap ved regjeringsrokaden, ikke fra Støre eller hans egne folk. Det viser hvilken uro og mangel på arbeidsro disse fløyene er i stand til å skape.
Ikke minst førte det til alle spørsmålene om Huitfeldts avgang på dagen med regjeringsrokade. Støre fikk spørsmålet om hennes avgang gang på gang. Trolig burde han latt være å svare. En statsminister kan være suveren.
Støre har dessuten ingen bulldoser som tar seg av presse og parti på Statsministerens kontor. Han har rådgivere. Jens Stoltenberg hadde Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han var både tøff og til tider nådeløs. Men han gjorde jobben for Stoltenberg, og han kjente partiet ut og inn. Kanskje en slik slugger ville hjulpet Støre, kanskje ikke.
Men det kan være Støre hadde sluppet en god del bråk. Han kunne åpenbart trengt mer arbeidsro.
