«Vi var unge vi, vi var unge/og mens troen brant i sinnet/skulle lovsangen få runge./Det er mere enn et minne», synger gruppa Gregers Hes (Gregers Lundh og Hans Erik Schei) på en plate som kom ut for et år siden. Gruppa satte for drøyt femti år siden tonen til Jesusvekkelsen i Norge.
Vekkelse fører til varig endring i mange menneskers liv. Og det gjorde Jesusvekkelsen. Så hvorfor er den glemt?
— Erling Rimehaug
Men er det mer enn et minne? Denne vekkelsen har stort sett vært glemt, konstaterte Peter Svalheim for åtte år siden i boken «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet». Filmen som de siste ukene har gått på kino, har trukket den fram fra glemselen. Det har vært et rørende nostalgisk gjensyn for noen av oss. For andre har det kanskje vekket såre minner. Og noen opplever den som en oppmuntring om hva Gud kan gjøre igjen.
Satte tonen for livet
«Hilsen din nyfrelste elev», sto det på lappen jeg fikk av en av elevene i 8. klasse våren 1972. Hun ba om unnskyldning for at hun hadde vært opprørsk og bråkete. Nå hadde hun møtt noen Jesusfolk på gata i Oslo, og var altså blitt frelst. Hun ble en helt annerledes elev i de ukene jeg fortsatt hadde henne.
Jeg hadde tre-fire år tidligere vært med i gjengen som drev «Club Contact» – et arbeid blant hippier og hasjrøykere i Norbygata på Grønland. Svalheim omtaler det som et av de første utslagene av Jesusvekkelsen i Norge. I 1972 var jeg tobarnsfar og ungdomsskolelærer og langt fra noen hippie. Likevel følte jeg meg som en del av Jesusbevegelsen. Jeg ble fast deltaker på Guds Freds gospelkvelder i Trefoldighetskirken i årene som fulgte.
Gregers Hes beskriver hvordan det som skjedde den gang satte tonen for resten av livet, og fortsatt inspirerer til tro og håp. Det «maler gamle liv med morgengry». Dette er vel det viktigste kjennetegnet ved det vi kaller vekkelse: Det fører til varig endring i mange menneskers liv. Og det gjorde Jesusvekkelsen. Så hvorfor er den glemt?
[ Her kan du se den nye Jesus revolution-filmen ]
Et kulturskifte
Den Jesusvekkelsen vi møter i filmen, var en del av den amerikanske hippiebevegelsen. En analyse av vekkelsen som et rent religiøst fenomen vil derfor komme til kort. Det handlet også om et kulturskifte. En ny frihet, kjærlighet framfor regler og ritualer, oppbrudd fra det gamle og håp om noe nytt – det var noe Jesusvekkelsen hadde til felles med resten av ungdomsopprøret. Ikke minst var det en motkultur mot materialisme og statusjag.
Ti år senere var mye av dette blitt borte. Hippiegenerasjonen ble til jappegenerasjonen og satset for fullt på penger og status. Det som satt igjen var dyrkingen av den individuelle friheten. Mye av Jesusvekkelsen endte paradoksalt nok opp i megakirker som dyrket suksess og materiell framgang og en karismatikk der tegn og mirakler ble et suksesskriterium. I dag er de en av bidragsyterne til Trump-revolusjonen.
Så er det kanskje ikke så rart om Jesusvekkelsen er glemt. Den ble slukt opp av noe helt annet.
Megakirkene overtok
I filmen «Jesus Revolution» framstår dette som en naturlig utvikling, og ikke som noe brudd. Filmen er for en stor del basert på boken Jesus Revolution: How Jesus Transformed an Unlikely Generation and How He Can Do it Again av Greg Laurie. Greg og hans kjærlighetshistorie er den røde tråden i filmen. Lauries megakirke – i likhet med Chuck Smiths tilsvarende – framstilles som naturlige arvtakere etter Jesusrevolusjonen.
Men «hippiepredikanten» Lonnie Frisbee hentes omsider fram fra glemselen. I de kirkesamfunnene han bidro til å gjøre store, som Harvest Christian Fellowship, Calvary Chapel og Vineyard, var han stort sett skrevet ut av historien, eller redusert til en episode i starten. Han blir i filmen framstilt som en uregjerlig type som mer ansvarlige pastorer må sette på plass slik at vekkelsen kommer inn i sine rette spor. Realiteten er at han ble utstøtt på grunn av homofil livsstil. Men at en homofil kunne lede en vekkelse er tydeligvis anstøtelig for film-makerne eller deres antatte publikum.
En av flere strømninger
Jesusvekkelsen her i Norge var ikke som den amerikanske. Selv om det var noen sterke impulser fra USA i en fase, dokumenterer Peter Svalheim i sin bok at mye var på gang her allerede før amerikanerne dukket opp. De fleste som ble engasjert var «streitinger» som meg, selv om noen ble frelst fra det Laurie kaller «unlikely» bakgrunn.
Jesusvekkelsen var også bare en av flere strømninger som traff oss på samme tid. Den sosialetiske vekkelsen og den karismatiske vekkelsen kan nok oppfattes som motsetninger og konkurrenter. Men for mange av oss fløt alle disse impulsene sammen til noe som formet oss for resten av livet.
Men Jesusvekkelsen etterlot seg ikke noen institusjoner (kanskje med et lite unntak for Korsvei). Det betyr imidlertid ikke at den ble uten betydning.
Gløden ble tent
Jesusvekkelsen ble allemannseie, skriver Peter Svalheim i et innlegg på Facebook. «Impulsene fra Jesusvekkelsen forsvant ikke. Derimot har den virket i stort, ved å endre retning for kirken og samfunnet, og i smått, ved at tusenvis av mennesker som fikk tro, retning og mening på 70-tallet har båret kirkens indre liv gjennom disse siste fem tiårene. Bare dette: Hvor vanskelig hadde det vel ikke vært å få den kirkelige hverdagen til å gå rundt, om det ikke var for alle de tusenvis som fikk gløden på 70-tallet?», skriver han.
Kan impulsene fra femti år tilbake igjen bidra til å tenne gløden? Som hippiebevegelsen er historie, er også Jesusvekkelsen det. Den lar seg ikke gjenskape. Hvis det kommer en ny slik bevegelse, blir den helt annerledes. Men filmen kan saktens skape lengsel etter at noe slikt skal skje.
