Mine lærebøker fremstilte avgjørende vedtak i lærespørsmål som resultat av teologiske diskusjoner mellom menn. Det er i beste fall et teologisk tunnelsyn. Vi lærte at gresk filosofi betød mye for hvordan teologene formulerte seg, men vi lærte lite om hvordan hele teologi- og kirkehistorien er preget av samtidens kultur og politikk. Når teologihistorien skrives slik, er det lett å overse at nåtidig teologi alltid er del av en samtidig kontekst. Det gjelder enten den kaller seg konservativ, liberal eller radikal. Kirkens lære ble aldri til i et lukket, kirkelig rom. Det noen kaller «klassisk kristendom» ble til i vekselvirkning mellom politikk, teologi og kirkemakt. Den var det som i dag bli kalt «politisert» eller «politisk korrekt»:
- Den nikenske trosbekjennelse (år 325) ble til under sterkt press fra keiser Konstantin. Hans program for Romerriket var én Gud, én kirke og én keiser. Kirkelig uenighet forstyrret politisk stabilitet. I Nikea foreslo hans hoffbiskop at ordet «homousios» - «samme vesen» kunne brukes til å beskrive forholdet mellom Faderen og Sønnen. Finurligheter i gresk språk og politisk press gjorde at forsamlingen kom til enighet. Kirker som ikke fulgte vedtaket måtte finne sin plass utenfor Romerriket, bortenfor keiserens makt. (Da keiseren senere viste sympati for taperens synspunkt, møtte han høylytt protest fra biskopen i Alexandria. Keiseren sendte han i eksil til Trier i Tyskland. Han begrunnet det med at biskopen forsøkte å hindre korneksport fra Egypt til Konstantinopel).
Det noen kaller «klassisk kristendom» ble til i vekselvirkning mellom politikk, teologi og kirkemakt. Den var det som i dag bli kalt «politisert» eller «politisk korrekt».
Teologisk kyndige kvinner var avgjørende for majoriteten av verdens kirker har dogmer og lære som er gyldige i dag:
Pulcherias to-natur-lære
Keiseren søster, Pulcheria, spilte en avgjørende rolle da synoden i Efesus (år 431) avgjorde at Maria var «Gudeføderske», ikke bare «Kristusføderske». Hun fødte Guds sønn, ikke bare et menneske som Gud adopterte som sin sønn. Pulcheria fikk sin bror, keiseren, til å innkalle konsilet. Der hadde hun allianser som gjorde at biskopene vedtok det hun ville. Det førte til splittelse og kirker som ble skjøvet til Romerrikets utkanter.
[ Kirkens egne aktivister drev fram likestilling ]
Striden fortsatte fordi det måtte avklares hvordan Jesu guddommelighet skulle forstås i forhold til hans menneskelige natur. Teologer fra Alexandria mente at Kristus hadde én natur der den menneskelige nærmest ble oppslukt i den guddommelige. Pulcherias bror, keiseren, hadde sympati med disse, men døde da han falt av hesten. Keiserinnen, Eudokia, hadde røket uklar med sin ektefelle og emigrert til Jerusalem. Pulcheria som var søster, kunne bli keiserinne hvis hun giftet seg. Hun fant en general, Marian, som respekterte hennes kyskhetsløfte og ble keiser. De innkalte konsilet i Kalkedon (451) som vedtok «to-natur-læren»: Kristus er sann Gud og sant menneske. To naturer i en person. Det førte til ny splittelse. Byens elite støttet vedtaket. På landsbygda støttet de teologene fra Alexandria.
Kvinners kamp for ikoner
Noen århundrer senere begynte striden om ikoner og bilder i kirken. Kan det guddommelige avbildes? I tråd med stentavlenes andre bud og muslimenes billedforbud mente mange biskoper og keisere at ikoner måtte forbys, ødelegges og kastes ut av kirker. Johannes Damaskinos, i Sankt Sabas-klosteret i Palestina, var utenfor Romerriket og fryktet ikke keiseren. Han mente at ikoner kunne æres, men ikke tilbes. Keiserinner overtok styringen da keiserne døde. De holdt seg til Johannes Damaskinos’ teologi. En keiserinne, Irene, blindet sønnen som var tronarving, og organiserte et konsil. Det opphevet billedforbudet, men vedtaket ble snart nedkjempet av biskoper og en ny keiser. En annen keiserinne, Theodora ble enke og beordret patriarken i Konstantinopel til å gjeninnføre ikoner. Ortodokse kirker feirer første søndag i fasten vedtaket fra 11.mars 843. De kaller det «ortodoksiens triumf».
Det er til ettertanke at kvinnenes motstanderne var menn som ville ha tydelig skille mellom det guddommelige og det menneskelige.
Disse tre vedtakene tydeliggjør sammenhengen mellom fysisk og guddommelig virkelighet. Den rommer kjønn, kropp og fysisk virkelighet:
- Maria er «gudeføderske».
- Jesus er «sann Gud og sant menneske». Hans menneskelige natur blir ikke oppslukt i den guddommelige, overjordiske natur.
- Ikoner er bilder der det guddommelige møter oss i det som er malt med pensel på et trestykke.
Kvinner på siden av kirkemakten
Det er til ettertanke at kvinnenes motstanderne var menn som ville ha tydelig skille mellom det guddommelige og det menneskelige. Disse keiserinnene sto utenfor teologiens sfære, men de skjønte at sann teologi handler om sammenhengen mellom himmel og jord, det guddommelige og det menneskelige.
En kirke som vil lære, tar alltid lærdom av dem som er på siden av kirkemakten. Slik henter den inn et kritisk perspektiv på seg selv, på teologi og lære, og på politisk makt. Teologi og kirkelig lære blir alltid til i rommet mellom politikk, filosofi, kunst og almen erfaring. Gresk filosofi hjalp til å klargjøre læren og troen.
En kritisk tenkende teologi våget bruddet med en bokstavelig tolkning av steintavlenes andre bud. Med resten av verden deler kirken menneskets evne til kritisk tenkning. Kirkens tro er at Den hellige ånd er virksom i alt, også i kritisk tenkning. Salmisten sier om Gud: «Du sender ut din Ånd, ... du gjør jorden ny.» (Sal.104,30)
