Kommentar

Det står ei hytte i skogen og roper

Har du tenkt å flytte hjem, eller? I Nordmarka står ei tømmerhytte og roper at hjemlengsel og beslutningsvegring ligger dypt i den norske folkesjela.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I gamle dager var det å flytte inn til byen noe skikkelig vanskelig. Løsningen var å danne foreninger, hvor folk som kom fra samme sted tok seg av hverandre.

Foreningen Sunnmøringen var en dem. Ambisjonen var å starte et eget studenthjem for sunnmøringer. Pengene rakk til en hytte i skogen.

Jakten på hyttenøkkelen

Den første gangen jeg forsøkte å få tak i nøkkelen til den gamle hytta, var i 2007. Senere gjorde jeg sporadiske framstøt nå og da – men noe svar kom aldri. Det var som om den gamle foreningen for sunnmøringer i Oslo-eksil lå brakk, tiden hadde løpt fra den.

Så en dag gikk det ut en melding fra foreningsstyret: Tiden var nå inne for å selge den gamle hytta, for folk var ikke lenger interessert i å bruke den.

Slik jeg husker det, kunne lyden av kaffe som satt seg i halsen på sunnmøringer i eksil høres over hele hovedstadsområdet. Men det er mulig hukommelsen spiller meg et puss.

Hva var det som en stod i fare for å forsvinne? Ei hytte, javel. Men først og fremst et bygg som står der i skauen og roper til alle som vil høre: At dette å bo et annet sted enn man kommer fra, og føle seg hjemme et annet sted enn der man i utgangspunktet hører hjemme, og det å lure på hvordan man skal finne ut av dette – det er floker folk har slitt med før.

Det jeg var redd for å miste, var den tyngden og bekreftelsen ei tømmerhytte med vandrepokaler på peishylla gav til min egen beslutningsvegring.

Et spørsmål som durer bak panna

Har du tenkt å flytte hjem, eller? Dette spørsmålet har alle innflyttere hørt fra sine tidligere sambygdinger. For mange ligger det og durer helt framme i pannebrasken gjennom de unge voksenåra. I motsetning til andre eksistensielle spørsmål, som om det finnes en gud og hva som er meningen med livet, er det i tillegg et helt praktisk spørsmål. Det gjør det ekstra påtrengende.

Man har kanskje dratt til et større sted for å studere, møtt noen, fått barn og slått mer eller mindre robuste røtter. Mange flytter «hjem» innen barn nummer to kommer, eller innen den eldste skal begynne på skolen. Det kan være lurt å rykke opp før barnas egne røtter fester seg mellom brosteinen og gjør det stadig tyngre å gjøre det man hele tiden tenkte lå i kortene:

Flytte hjem. Til fjordutsikt og uvær, daglig bilkjøring og sladderen på nærbutikken.

Dette er spennet jeg selv står i. Med fullstendig sprikende auto-søk på Finn, og en konstant nagende følelse av at livet egentlig skjer et annet sted. Og samtidig: En stor kjærlighet for og motvilje mot å gi slipp på livet slik det leves her og nå.

Det jeg var redd for å miste, var tyngden og bekreftelsen ei tømmerhytte med vandrepokaler på peishylla gav til min beslutningsvegring

Hjemlengsel som nasjonalt prosjekt

Det var derfor den ble så viktig, denne tømmerhytta i Oslo-marka. Det handlet ikke om de fire veggene og vandrepokalene mellom dem, men om ideen eller konseptet – for å formulere meg som en som har flyttet til byen. Den ble en påminnelse om at tvilen og gnisningen er eldre enn meg, ja rett og slett noe så svulstig som en del av den norske folkesjela. Og at det knapt finnes noe mer «typisk norsk» enn å sitte i ei leilighet i Oslo og lengte ut til i «det ekte Norge» – men samtidig ikke orke tanken på å flytte dit. Man trenger ikke gå langt i Oslo-marka før man ser skilt til en rekke andre hytter som er oppkalt etter forskjellige deler av Norge.

Hvordan ville vel forfatterskapene til Ivar Aasen eller Arne Garborg sett ut, om de følte seg bombesikre på valgene de hadde tatt? Hva slags publikumsgrunnlag ville Det Norske Teatret hatt, om innflytterne til hovedstaden levde i lykkerus over at livet i utkanten var forbi? Og ville Hulda Garborg kjent trangen til å skrive om norske bunadstradisjoner om hun hadde blitt boende i Nord-Østerdalen? Ville Elias Blix funnet ordene til «Å eg veit meg eit land» om han hadde vendt tilbake til Gildeskål?

Dersom 1800-tallets store landskapsmalere først og fremst var opptatt av å være til stede i nuet, er det i hvert fall noen rom i Nasjonalmuseet som ville sett helt annerledes ut.

Dette er spennet jeg står i. Med fullstendig sprikende auto-søk på Finn, og en konstant nagende følelse av at livet egentlig skjer et annet sted. Og samtidig: En stor kjærlighet for og motvilje mot å gi slipp på livet slik det leves her og nå

Ny mulighet til våren

I den virkelig store sammenhengen, er et menneskeliv unnagjort på et blunk. Da gjelder det å finne noen knagger som gjør det til en del av noe større, og lete etter mulighetene som finnes til å skape mening fra småtteri. Selv om jeg skal passe meg for å tillegge opphavspersonen motiver, lurer jeg på om det ikke var et ønske om å bli en del av noe større som for 60 tusen år siden gav et menneske ideen om å male hånda si på en hulevegg.

Dette dreier seg altså om langt mer enn ei hytte jeg har besøkt én gang.

Jeg vet ikke om det var slik de andre i foreningen Sunnmøringen tenkte. Men forslaget om å selge den gamle hytta ble heldigvis nedstemt. Og til våren er det ny dugnad. Skal tro hva den krasjer med denne gangen.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar