Blir den egentlig stående, denne kjærligheten?

I 1. Korinterbrev hyller Paulus kjærligheten på så minneverdig vis at selv den mest sekulariserte nordmann vil dra kjensel på ordene: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Hvordan står det til med disse dydene i dag, 2000 år etter? Har de faktisk blitt stående?

Nedadgående tro og håp

At det de siste 150 åra har blitt betraktelig vanskeligere å tro på Gud er åpenbart for de fleste. Noen synes det er bra, andre ser det som et tap både for seg selv og oss alle, en reduksjon av menneskelivets bredde og dybde. Å være en troende er på mange vis å gå i motbakke i dag. Trosdyden minker og blekner.

Håpet har også fått seg en grundig knekk. Den optimismen Europa kjente på i tiåra etter Berlinmurens fall, er i dag død. Kanskje var det allerede med terroren i USA i 2001 det begynte å rakne. Men intensiveringen de seinere åra, med klimakrise, pandemi og krig på europeisk jord, har definitivt kjølt ned både privatøkonomien og overmotet på menneskehetens vegne.

At noen opponerer mot en kjærlighetsidé det er full konsensus om, er det verdt å stanse ved

Opposisjon mot kjærligheten

Med håpet og troen står det altså ikke så godt til. Hva da med kjærligheten? Hvilke kår har den? Jeg spør ikke her etter den romantiske kjærligheten, men etter godhet mellom mennesker, all slags ømhet vi har for hverandre og for andre skapninger, for den uselvisk utstrakte hånd som setter nestens behov foran eget, for solidariteten som ikke tenker mitt, men vårt.

Blir kjærligheten stående?

«Det finnes (...) et bud, som for meg er (...) ufattelig, og som fyller meg med en hårdnakket opposisjon. Det heter: Elsk din fiende.» Jeg kvapp til da jeg leste det. For en dypt provoserende og derfor forfriskende tanke!

Nesten alle mennesker i dag, også ateister, tenker på Jesu kjærlighetsbudskap som kristendommens kjerne og som godt for alle mennesker, uansett hva de tror på. Jesus regnes som en universell visdomslærer nettopp på grunn av sine utsagn om å elske nesten, fienden og Gud. At noen opponerer mot ideer det altså er full konsensus om, er det verdt å stanse ved. Om ikke annet kan motstanden fungere som en plutselig veisperring: ubeleilig og irriterende, men den tar oss til målet via veier som er nye og hittil ukjente.

[ Senket krusfiks i urin: – Troshandling, ikke helligbrøde ]

«Hvorfor da en slik høytidelig, autoritær forskrift, når jeg ikke kan se det som noe fornuftig å oppfylle den?» Det er ingen ringere enn Sigmund Freud som i disse sitatene fra Ubehaget i kulturen langer ut mot hele Vestens yndlingsmoral. Han mener den generelle kjærligheten, den som retter seg mot alle, er ufornuftig, at den er en fornærmelse overfor de reelt nære, og at det faktisk også er galt å elske en fremmed og uvedkommende person.

For da handler jo ikke kjærligheten om mottakeren, resonnerer han, men om avsender. Sann kjærlighet har nettopp valgt ut sitt objekt, den er alt annet enn generell, den er spesifikt rettet mot bestemte mennesker på grunn av deres særegne kvaliteter. Å bli elsket bare fordi man er menneske, er jevngodt med å ikke bli elsket i det hele tatt.

En kjærlighet som ikke har hektet seg fast i hvem jeg faktisk er, hva er den egentlig?

Å bli generelt elsket

Freud har utvilsomt et poeng. En kjærlighet som ikke har hektet seg fast i hvem jeg faktisk er, hva er den egentlig? Ser den meg? En viktig side ved å være noens nære, enten det er venn eller kjæreste, er jo å være valgt ut blant de andre, og det fordi man er den man er.

Dette er gode innvendinger mot den vilkårsløse kjærligheten. Men Freud overser noen vesentlige ting i sin kritikk. Det ene er at teologien ikke tolker det greske ordet agape (1. Kor 13, 13) som gode følelser og romantiske emosjoner (selv om teksten ofte leses i bryllup). Snarere er det snakk om kjærlighet som å gjøre vel, handle godt mot andre, velge etisk og ikke egoistisk. Å elske sin fiende eller sin neste er ikke å kjenne hjertet banke for enhver eller bli bestevenn med alle, det er å oppføre seg ordentlig, også når det ikke frister.

Freuds tanke overser at det er langt bedre å bli generelt elsket enn å bli undertrykket, ignorert eller hatet. Hvis valget står mellom en sjef som på prinsipp oppfører seg godt og en sjef som utnytter arbeiderne og behandler dem dårlig, er jo svaret opplagt.

For det andre framstår Freuds kjærlighetsforståelse som statisk. Han skriver blant annet «Om jeg skal elske et annet menneske, må jo dette på en eller annen måte fortjene min kjærlighet.» Men er det sånn kjærlighet mellom mennesker oppstår og lever? Er det ikke heller slik at når jeg handler godt mot noen, kan gode følelser (på begge kanter) og elsk-verdig oppførsel springe ut? Kjærlighet er spontan, gjensidig, dynamisk og beveger seg mellom menneskene. Den er ikke et begrenset forråd jeg besitter og porsjonerer ut etter kalde kalkyler.

[ Det som frelser er å engasjere seg i den som er mest sårbar ]

Hvorfor elske?

En annen forfatter som skriver om kjærligheten som kristelig dyd, er Marilynne Robinson i essay-samlingen Hva gjør vi her?. For henne er det nettopp ikke den generelle kjærligheten som er poenget: «Å gjøre individet hellig – ikke kjærligheten til menneskeheten som abstrakt størrelse, som jo ville ha vært veldig mye enklere, og langt mindre irriterende, men altså til den enestående nesten, slik man møter vedkommende – impliserer en radikal menneskelig likhet og verdighet.»

Med andre ord er det den trøblete velgjørenheten overfor ethvert konkret individ som er sentrum i Jesu kjærlighetsforkynnelse, altså en kjærlighet rettet mot noen som kanskje ikke «fortjener» den. Vi lar Freud stille et av sine spørsmål til Robinson: «Hvorfor skal vi elske vår neste?» – og så lar vi henne svare: «For vårt hjerte, vår sjel, vårt sinn og vår styrke, for menneskets forbløffende rikdom, som lar oss sette pris på våre gaver og utvikle dem og utforske dem og gjøre mer ut av dem enn vi noensinne ville ha tenkt var mulig. Gud ønsker dette av oss og av våre medmennesker.»

Nestekjærligheten og fiendekjærligheten: De blir stående, på tross av Freud. De blir stående så lenge menneskeheten består. For kjærligheten er grunnlaget for den menneskelige eksistens som mer enn ren overlevelse. Det er nettopp i den konkrete kjærligheten til det konkrete mennesket vi kan oppdage hvorfor mennesket er verdt å elske, hvorfor min neste er skapt i Guds bilde, og dypest sett: Hvorfor også jeg er skapt med gudsgnisten i meg og blir verdt kjærligheten idet den kaster lyset sitt på meg.