Blindveien fra Oslo

Tretti år etter er det lett å se at Oslo-avtalen var et blindspor. Det trengs et nytt grunnlag for en politisk løsning. Men hva er alternativet?

SKUFFELSE: Yasser Arafat og Shimon Peres fikk Nobels fredspris for Oslo-avtalen. Tretti år etter utløser avtalen stor skuffelse, skriver kommentator Erling Rimehaug.
SKUFFELSE: Yasser Arafat og Shimon Peres fikk Nobels fredspris for Oslo-avtalen. Tretti år etter utløser avtalen stor skuffelse, skriver kommentator Erling Rimehaug.
Publisert Sist oppdatert

Mange har gitt uttrykk for sin skuffelse i anledning Oslo-avtalens trettiårsdag forrige uka. «Jeg var naiv», sier journalistveteraner som Odd Karsten Tveit og israelske Gideon Levy - og jeg kunne si det samme. Noe av skuffelsen skyldes at avtalen ble solgt for langt mer enn hva den var. Den lovet fred dersom alle trakk i samme retning. Men retningen var man slett ikke enige om.

Skal vi forsøke å erobre Vestbredden? Dette var temaet for en omfattende konsultasjon de israelske myndighetene gjennomførte i 1966. Hæren hadde allerede i 1963 laget en plan med kodenavn «Pisk» for en slik operasjon. Men burde den gjennomføres? Konklusjonen på denne prosessen, som Tom Segev refererer utførlig i sin bok «1967», var at Israel ikke ville være tjent med å annektere Vestbredden. «Vi risikerer at det annekterte territoriet blir en kreftsvulst som spiser opp Israel innenfra», sa etterretningsoffiseren Shlomo Ganzit i disse samtalene.

Trosset advarslene

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP