Mange har gitt uttrykk for sin skuffelse i anledning Oslo-avtalens trettiårsdag forrige uka. «Jeg var naiv», sier journalistveteraner som Odd Karsten Tveit og israelske Gideon Levy - og jeg kunne si det samme. Noe av skuffelsen skyldes at avtalen ble solgt for langt mer enn hva den var. Den lovet fred dersom alle trakk i samme retning. Men retningen var man slett ikke enige om.
Skal vi forsøke å erobre Vestbredden? Dette var temaet for en omfattende konsultasjon de israelske myndighetene gjennomførte i 1966. Hæren hadde allerede i 1963 laget en plan med kodenavn «Pisk» for en slik operasjon. Men burde den gjennomføres? Konklusjonen på denne prosessen, som Tom Segev refererer utførlig i sin bok «1967», var at Israel ikke ville være tjent med å annektere Vestbredden. «Vi risikerer at det annekterte territoriet blir en kreftsvulst som spiser opp Israel innenfra», sa etterretningsoffiseren Shlomo Ganzit i disse samtalene.
Trosset advarslene
Et halvt år senere hadde likevel Israel erobret Vestbredden, overraskende både for Israel og utenverdenen. På tross av advarslene året før valgte Israel å beholde Vestbredden og Gaza. Ganzits spådom har slått til. Okkupasjonen av Vestbredden har blitt en kilde til splittelse og truer Israels framtid som demokratisk stat.
Oslo-avtalen ble solgt for mer enn den var. Den lovet fred dersom alle trakk i samme retning. Men retningen var man slett ikke enige om.
— Erling Rimehaug
Hvordan kan vi beholde kontrollen over Vestbredden uten å måtte ta ansvar for den palestinske befolkningen og gi dem rettigheter som truer Israels jødiske karakter? Dette var Israels dilemma. Oslo-avtalen var et forsøk på en løsning. Den innebar at Israel beholdt kontrollen, mens palestinerne skulle ivaretas av selvstyremyndigheter finansiert av det internasjonale samfunnet.
Palestinerne oppfattet derimot avtalen som et skritt på veien til realiseringen av en selvstendig palestinsk stat. Men avtalen inneholdt ikke noe løfte om det, og Israel hadde heller ingen planer om at det skulle bli resultatet.
Tostatsløsningen
Å dele Palestina i en jødisk og en palestinsk stat var en gammel idé. Den ble først lansert av kolonimakten Storbritannia i 1937. Så ble det vedtatt av FN i 1947. Den gang godtok sionistene FN-vedtaket fordi det ga en folkerettslig anerkjennelse av en jødisk stat i Palestina. De arabiske landene var mot tostatsløsningen av samme grunn. Jordan, Egypt og Syria okkuperte det som skulle blitt en palestinsk stat.
[ Emil André Erstad: «Den låge valdeltakinga er eit klassespørsmål venstresida må løyse» ]
Det ble palestinerne som aktualiserte tostatsløningen igjen. I 1987 sa PLO at de var villige til å anerkjenne Israel mot at det ble etablert en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza. Det var det de ville få ut av Oslo. Men resultatet ble at de anerkjente Israel mot et vagt løfte om en form for selvstyre i framtida. Dermed hadde de spilt fra seg sitt viktigste forhandlingkort.
«Vi har ikke gitt fra oss en tomme territorium. Vi har ikke fjernet en eneste bosetting», sa Shimon Peres da den israelske regjeringen drøftet Oslo-avtalen 30. august 1993. Avtalen ga Israel full kontroll og frie hender til å fortsette koloniseringen med bosettinger.
Full israelsk kontroll
Bare den som har oppholdt seg blant palestinerne på Vestbredden kan forstå hvor langt unna en selvstendig stat de såkalte palestinske områdene er. Det er Israel som kontrollerer grensene. For de fleste palestinere betyr det at de ikke kan forlate området. Israel kontrollerer det meste av vannressursene. Israel kontrollerer luftrommet. Israelske militære fly og helikoptre er et vanlig syn - mens det ikke finnes noen palestinsk luftfart.
Spørsmålene er mange. Men så lenge man holder fast ved en urealistisk tostatsløsning, kommer heller ingen svar.
Israelske soldater kan når som helst rykke inn i palestinske hjem og arrestere hvem de vil, også mindreårige, og de kan holdes fengslet i månedsvis uten noen dom. Når de dømmes, er det i israelske militærdomstoler. Byer og landsbyer kan når som helst stenges av med militære kontrollposter. Hvis de bor i C-området, som utgjør 60 prosent av arealet, er det israelske myndigheter som innvilger (eller stort sett avslår) byggetillatelser. Ulovlig oppførte palestinske hus, eller hus til slektninger av terrorister, kan israelerne uten videre rive. De israelske bosetterne styres etter israelsk sivil lovgivning, og palestinsk politi kan ikke gripe inn mot dem. Israelske soldater gir liten beskyttelse mot angrep fra militante bosettere.
Annektering
Ingen israelsk regjering uansett partifarge viser interessere for å endre noe av dette. Den nåværende regjeringen ønsker tvert om å annektere Vestbredden og utvide bosettingene ytterligere. Så lenge ingen kan , er en tostatsløsning helt urealistisk.
Sionistlederen Jabotinsky - som er den ideologiske forfaderen til Benjamin Netanyahu - mente at araberne aldri ville godta at jødene etablerte seg i Palestina. Bare gjennom overlegen makt kunne de tvinges til å akseptere jødisk herredømme, mente han - og den jødiske staten måtte omfatte hele Palestina. Det er denne politikken Israel nå er i ferd med å realisere.
Mange spørsmål, ingen svar
Men det har alltid vært en strømning innen sionismen som ville ha en felles stat med like rettigheter. Det er også hva mange palestinere går inn for. Men hvordan kan det tenkes realisert? Tør Israel ta sjansen på å gi palestinerne borgerrettigheter og stemmerett og dermed risikere det jødiske flertallet? Kan palestinerne gi opp drømmen om en egen palestinsk stat? Hvordan unngå at en felles stat rives i stykker av borgerkrig og terror? Spørsmålene er mange. Men så lenge man holder fast ved en urealistisk tostatsløsning, kommer heller ingen svar.
[ TV2s Petter Nyquist føler seg fremmed i kirken ]
En av de israelske generalene som deltok i samtalene i 1966, advarte om at erobring av Vestbredden kan skape en prosess som «vil kunne ende i rasisme og undertrykkelse som vi som folk og jøder må avsky og som kan sette vår stat i et tvilsomt lys og gjøre vår internasjonale posisjon vanskelig». Det kan se ut som han får rett.
